18% grå

En subtil hverdagseksistensialisme slår mot en når Tom Sandbergs fotografier nå vises frem på Kunstnernes Hus og Shoot Gallery i Oslo. Sammen gir de et sjeldent omfattende innblikk i et kunstnerskap konsentrert rundt sort/hvitt-fotografiet, femti nyanser av grått, skyformasjoner og flykropper.

En grå himmel flekket med skyer brytes opp av et lite fly, og dets spor av vanndamp – to kondensstriper – deler fotografiet i to. Flyet oppleves ambivalent, ser vi det ovenfra eller fra siden, flyr det på tvers av eller langs horisonten? Det fremstår som fremtidsrettet og bestemt, der det nesten flyr ut av fotografiet før det fanges i en kapsel av sølvsaltkrystaller og gelatin – det analoge fotografiets basale bestanddeler. Untitled (2008) er det første verket som møter en i utstillingen Diptyk / Tom Sandberg på toppen av trappen i Kunstnernes Hus. Kuratorene Sune Nordgren og Ida Kierulf har ønsket å understreke de mange motsetningene i kunstnerskapet, og som fotografiet i toppen av trappen er også utstillingen delt i to. Husets to overlyssaler fungerer som et arkitektonisk skille og et speilbilde av disse motsetningene, et arkitektonisk diptykon om man vil.

Bautaen
Sandberg er som en bauta å regne innenfor norsk fotokunst, med sin følsomhet for de avgjørende øyeblikkene, en gjennomgående gråtoneskala og motivkrets som for lengst er etablert som umiskjennelig «Sandbergsk». I foto- og kunsthistorien utgjør han et viktig referansepunkt med sitt såkalte straight photography, en retning som forholder seg til fotografiets mediespesifikke egenskaper. Sandberg var også en viktig pådriver for fotografiets posisjon og anerkjennelse som kunst her til lands, og startet i sin tid Fotogalleriet, som da var det første visningsrommet for kunstfoto i Skandinavia, sammen med Dag Alveng og Bjørn Høyum.

Utstillingen på Kunstnernes hus er ikke ment å være retrospektiv, og Sandberg selv var delaktig i å utforme idéen bak utstillingen før han gikk ut av tiden i 2014. Dermed skal ikke dette forstås som en oppsummering eller konklusjon. Både før og i kjølvannet av utstillingen har verkene blitt omtalt mer som spor av tapt tid, fotografier av minner du ikke visste du hadde, bejublet for sin tvetydighet et sted mellom henvendelse og tilbaketrekning. Mørke og konfronterende, bortvendte, konturløse og introverte, fulle av tristesse men samtidig ikke, en opphøyd sølepytt og en uendelig himmel, en spenning mellom lys og mørke. Og en tilsynelatende uendelig skala av gråtoner.

Et motvillig mausoleum
Det er den høyst levende Sandberg som er utstillingens fokus, likevel er det vanskelig å unngå det faktum at han har gått bort og at det er dette vi har igjen. En større og omfattende utstilling et drøyt år etter at kunstneren døde kommer naturlig nok ikke lett unna «retrospektiv» som merkelapp, noe som muligens også har gitt utslag i hvordan verkene er montert: det ikke er en kronologi eller tematikk som gjennomgående følges, utover idéen om diptyket Sandberg representerer. Det er likevel noe retrospektivt over det hele, da den samlede konstellasjonen inneholder så mange bestanddeler av det totale kunstnerskapet og dermed skaper et slags tverrsnitt som en retrospektiv gjerne gjør.

De rundt seksti fotografiene er montert høyt og lavt. I den ene salen dominerer de mer grå og lyse arbeidene, i den andre de med mørkere valør, muligvis i et forsøk på å motvirke følelsen av mausoleum og skape dynamikk. Dette trenger imidlertid ikke være synonymt med å plassere ting i vilkårlige høyder og sammensetninger, og her gir grepet utstillingen et arbitrært preg totalt sett. Med verk som ikke akkurat kjemper om plassen på veggen, oppleves utstillingen tidvis som en noe magert montert salongutstilling i den ene salen, og mer fortettet i den andre, der muligheten til å bare bli absorbert i verkene savnes. I stedet blir man stadig avbrutt av monteringen, som inviterer til et mer flakkende blikk rundt i utstillingsrommet.

Unntaket for min del og det som evner å holde fast på blikket, er det ikoniske flybildet, Untitled (2004), hvor flykroppen ser ut som den er frosset fast noen få meter over bakken. Fotografiet bryter opp inndelingen i lys og mørke som utstillingen ellers bærer preg av. Verket er montert høyt, midt på veggen i det mørkere rommet, og bryter således opp det litt banale diptykutgangspunktet, samtidig som det også henger mer for seg selv, ruvende over fotografiene under. Det befester dermed også sin posisjon som et av de mest ikoniske av Sandbergs fotografier. Det er umulig å forholde seg nøytral til det, noe en observasjon av andre besøkende i utstillingen også bekrefter: de blir stående lenge og kikke opp på denne surrealistisk og forførende representasjonen av ubegripelige fysiske lover.

Tid og rom
Et annet fotografi som skiller seg ut, nok et Untitled (2004), viser en kvinne på en benk med en sigarett hun er nær ved å avslutte. Verket har noe tidløst over seg, ikke bare fordi det er svart/hvitt og analogt. Det gir en nostalgisk følelse og kunne like gjerne vært fra 50-tallet som 2004, like gjerne tatt i Drammen som Sør-Italia.

Komposisjonen følger den diagonale linjen i bygget bak kvinnen, og har denne helt nære og samtidig fjerne kvaliteten flere av Sandbergs fotografier besitter. Øyeblikket føles privat, men også ikke, et tilfeldig gatefotografi fanget av et fraværende, men samtidig med et direkte og intenst blikk. Og det er nettopp disse fotografiene i mellomsjiktet som gir en opplevelse av Sandbergs totale kunstnerskap; de som ikke skildrer ytterpunktene som kuratorene prøver å hente frem.

Mellomrommet
I mellomrommet mellom overlyssalene blir Sandberg levendegjort via Gerry Meaudres video av kunstneren i aksjon fra februar 2011. I Meaudres film ser vi Sandberg i aksjon, energisk virrende hit og dit, i mørkerommets stummende mørke, kun opplyst av den røde lyspæren. Han kaster en kniv i en dør, omtaler seg selv som viking og kopierer et av sine portretter hvor ansiktet er så mørkt at konturen av øyne forsvinner, et direkte ansikt anonymiseres. Det er også et klipp med den sovende, litt sårbare kunstner, som et frampek mot det som siden skulle skje, omsluttet av sitt eget fotografiske kaos.

Videoen gir en ambivalent følelse, det er som man ønsker at utstillingens besøkende skal få en forståelse av den levende Sandberg, men lydsatt med den musikken Sandberg spilte mens han fremkalte sine fotografier, peker videoen mot det minneaspektet kuratorene ønsker å unngå. Når lyden i tillegg spilles av ut i rommet, vil den uunngåelig prege utstillingen ellers.

Denne fremvisningen av kunstneren i aksjon får meg dessuten til å stille spørsmål ved de verkene som er digitalt printet i enorme størrelser på lerret: hvordan passer de inn i en verden hvor mørkerommets prosess og mulighet for eksperimentering, lukt av kjemi og fiksering er en del av helheten?

Fotografisk stofflighet
Møtet med Sandberg oppleves som mer intimt og noe mørkere i Collectors Choice på Shoot Gallery, et litt langt steinkast fra Kunstnernes Hus. Bruken av behagelige blå og grå vegger er med på å understreke en mer intim følelse i rommene.

Utstillingen har utgangspunkt i Baldersamlingen, samlet av Ole Andreas Buenget og Galleri Balder over en periode på 20 år. Tittelen Collectors Choice peker mot at dette er en samlers kondenserte utvalg fra et kunstnerskap. Her møter man igjen en større samling av de samme verkene som vises i Diptyk / Tom Sandberg, men i andre formater og sammensetninger. I denne utstillingen innbyr fotografiene til en mer nærgående og granskende betraktning, spesielt de man som oftest ser blåst opp i enorme formater. Det første verket man møter og som slår an tonen, er et dobbeltportrett av det værbitte fjeset til Jakob Weidemann.

Sandbergs analoge kopier er omdreiningspunkt for utstillingen på Shoot Gallery, og dette med papir er bemerkelsesverdig i møte med de to utstillingene. I Shoot Gallery vises blant annet en serie fotografier uten tittel, innrammet uten passepartout, og dette er blant de mest interessante arbeidene. Det er noe taktilt tilfredsstillende i å se kontrasten mellom de riflete papirkantene, overflateteksturen og den analoge kvaliteten, og å se håndverket bak de mange sølvgelatin- og platinumforstørrelsene. Dette møtet mellom papiret med sine lyter og det klassiske analoge fotografiet ser man også i det enorme portrettet av musiker Andrej Nebb og hans innbitte og intense fjes, montert noe tilfeldig i foajeen på Kunstnernes Hus. Fotografiet er ikke helt perfekt i kantene, men har en tilstedeværelse som slår kraftigere tilbake enn flere av verkene i husets andre etasje.

Styrken til Sandbergs fotografier er at de – nesten uavhengig av hvordan de vises frem – evner å få betrakteren til å ta inn over seg det absurde i at vi går rundt på denne ballen av flytende stein med tilhørende lover av fysikk og kjemi, og at fotografiene midt i dette oppfordrer til et mer varsomt blikk for skjønnhet og det uhåndterbare i det uskjønne hverdagslige, at vi er lys og mørke, og at når vi eksponeres etter en standardformel innen fotografiet for å få frem spekteret av gråtoner, så er vi alle rundt 18% grå.

Diptyk / Tom Sandberg vises på Kunstnernes hus fra 24.04 til 14.06.
Collectors Choice vises på Shoot Gallery fra 25.04 til 30.05.