Kunsten å tegne en strek

Streken; den buktende, skjøre, snirklete, men til tider også kraftige streken danner utgangspunktet for utstillingen Extensions på Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM), hvor Inger Johanne Gryttings tegninger og malerier vises i nokså stor skala.

Romslig presentasjon
Inger Johanne Grytting (1949) er født og oppvokst i Norge, nærmere bestemt Svolvær, men flyttet på 1970-tallet til New York – hvor hun i dag bor og jobber som kunstner. Hun er nok særlig kjent for sine abstrakte blyanttegninger, og har også blitt trukket frem som et bindeledd mellom det amerikanske og det norske kunstmiljøet.

Utstillingen som nå vises ved Nordnorsk Kunstmuseum er den første soloutstillingen som viser Gryttings verk i et kunstmuseum, og er nok for flere en etterlengtet utstilling. Tidligere har et mindre utvalg av verkene hennes blitt vist blant annet på The Boiler Room Gallery i Oslo, men også på NNKM for noen år tilbake – da som en del av utstillinga Paralleller (2011), som viste verk av Jan Groth og kunstnere i hans krets.

I Extensions blir vi presentert for over 30 av Gryttings tegninger og malerier som er laget i en periode fra 90-tallet frem til 2014. Der tidligere utstillinger har blitt kritisert for å være for små (”totalt dreier det seg om fire malerier og fire blyanttegninger i et relativt diminutivt format presset inn i et ørlite gallerirom”, fra anmeldelsen av utstillinga på The Boiler Room Gallery i 2013 på kunstkritikk.no) gir utstillingen på NNKM en mer romslig presentasjon av Gryttings verk. Utstillingen vises over tre rom, hvor henholdsvis tegninger og malerier vises i de to største rommene. Det er god plass mellom verkene, og vi som publikum får ro og rom til å betrakte de – både en og en, og i sammenheng med hverandre.

Stofflige blyantstreker
Måten utstillingen er kuratert på vektlegger Gryttings utvikling fra det figurative til det abstrakte, noe også katalogen understreker. I det minste av utstillingsrommene blir denne utviklingen spesielt tydelig. Her blir vi presentert for et knippe verk som viser noen av Gryttings figurative malerier fra 90-tallet, satt i sammenheng med nyere verk som viser en gradvis vending over til helt abstrakte blyant- og kulltegninger.

Streken eller linja står som et klart gjennomgangstema om man ser kronologisk på verkene som vises i utstillingen. I et av de tidlige figurative oljemaleriene, som Beach 3 fra 1994, består motivet av tre lyktestolper. Den dirrende streken går igjen både i de mer eller mindre kompakte stolpene og i de tynne ledningene som går mellom dem. Også i Contact (1994) går linja igjen, men her i form av en tynnere trestamme og noe som kan minne om et stykke gjerde eller netting laget av ståltråd. Møtet mellom den mer organiske trestammen og det mer stramme rutenettet av ståltråd leder oppmerksomheten over på materialiteten i disse tingene – og på hvordan de skaper linjer i rommet på ulik måte.

Streken, og også kontrastene mellom ulike materialer, er å finne igjen i Gryttings tegninger fra 2000, som for eksempel i Untitled no 16. Her er bruken av både blyant og kull med på å vektlegge en forskjell i stofflighet som oppstår i kontrasten mellom den presise blyantstreken og det pulveriserte kullet. Her kan det se ut som om den tynne blyantstreken prøver å fange eller tvinne seg rundt kullstreken, som tynne ståltråder, mens kullet løser seg opp i støvskyer på arket.

Det uttrykksfulle i en 8B-blyant
En stor del av verkene i Extensions er blyanttegninger, og mange av dem er i et format på rundt 600 x 800 mm. Motivene varierer mellom å bestå av snirklete rutemønstre til kolonner av horisontale streker, som er tegnet tett i tett. Det sistnevnte kan vi for eksempel se i tegninga Untitled no 5 (2007), hvor tre kolonner av streker skilles ved hjelp av tynne, vertikale, hvite felt eller glipper av hvitt ark. I enkelte av tegningene minner strekene også om vevde tekstiler, hvor blyantstrekene fremstår som tynne tråder som strekker seg over papiret.

Strekene i Gryttings tegninger fremstår på ingen måte maskinelle, men er samtidig tegnet i et sirlig system som gjør at tegningene uttrykker noe nitidig og presist. De ulike tegningene varierer også en del i kontrast og mørkhet, fra det lys grå til det nesten svarte. Disse kontrastene skyldes ikke bruk av ulike teknikker eller materialer, men kun variasjoner i måten strekene tegnes på. Grytting forholder seg nemlig bare til en bestemt blyant, Faber Castell 8B, og variasjonen i valøren avhenger derfor av hvor stort trykk strekene er tegnet med. Det uttrykksfulle i disse repeterende motivene viser seg både i variasjonen i strekene, i trykket de er påført med og også i de små, hvite hullene som oppstår der strekene stopper opp.

Kontrastene skinner gjennom
Der tegningene i Extensions kan gi assosiasjoner til ulike materialer, er det kontrastene som vekker spesielt interesse i Gryttings malerier. I de tidlige maleriene, som Abstract Form eller Beach 1 og Beach 3, alle fra 1994, ser vi en tydelig rødoransje farge skinne gjennom de grålige malingslagene.

Denne gjennomskinneligheten finner vi også igjen i Gryttings nyere verk, som maleriet Untitled no 26 fra 2014. Her er linjene malt i mindre grupperinger eller kolonner i ulik størrelser, og fremstår mer som fragmenter som er satt sammen til noe større. Linjene er malt i to ulike blånyanser, og er malt i ulike tykkelser. Også her ser vi det rødoransje skinne igjennom, og de danner tynne streker i overgangene mellom de blå linjene. Dette skaper en nesten vibrerende effekt, hvor overflaten mer fremstår som skurrende og bevegelig.

Rutemønsteret som meditasjon
Med utstillingen følger det også en innholdsrik katalog, som i tillegg til å inneholde dikt av Gryttings venn Jan Erik Vold, også vier god plass til både de utstilte verkene og Gryttings biografi samt mulige kunsthistoriske paralleller. En av disse parallellene er den amerikanske kunstneren Agnes Martin, som nok er særlig kjent for sine malerier og tegninger fra 60-tallet hvor rutenettet, eller the grid, stod sentralt. Der rutenettet på tidlig 1900-tall (som for eksempel hos nederlandske Piet Mondrian) stod som et strukturerende element, kan det hos Martin sees mer som et uttrykk for noe mer ekspressivt og som uttrykk for en meditativ prosess.

Det meditative og ekspressive står også som et sentralt tema i Gryttings verk, noe hun også selv påpeker – «The process is a probing inwards, where emotions and insights are translated into graphic expressions». Som betraktere får vi et innblikk i en skapelsesprosess, hvor linjene og kontrastene kan stå som uttrykk for indre følelser og tanker.

Det er også noe meditativt ved det å se på disse verkene, både fordi de er behagelige å se på, men også fordi de så fint er et avtrykk – ikke bare av materialer, men også av mennesket bak. Extensions viser oss i så måte hvordan blyantstreken kan være en forlengelse fra det indre liv til det ytre.

***

Utstillingen står til og med 31. mai.