En brutal lengsel

Denne høsten er Tori Wrånes en av kunstnerne i utstillingen Europe Europe som vises på Astrup Fearnley Museet. I det følgende kan du lese et intervju med Wrånes, tidligere publisert i papirutgaven av KUNSTforum. 

– Kanskje døden er en gave alle får, sier Tori Wrånes. I mellomtiden prøver hun å svare på den uavbrutte strømmen av spørsmål hun har om livet.

– Vi lever i en liten sprekk i historien. Kompleksiteten i alt og alle er det interessante. Arbeidene mine er eksperimenter, de handler om å undersøke ulike måter å eksistere på. Jeg tror de aller fleste går rundt med en lengsel i seg, som av og til kan bli ganske brutal. Det er en rastløshet som er viktig, begynner Wrånes, mens hun med gestikulerende hender leter etter et punkt på brystet, som for å illustrere denne lengselen. De blir liggende et sted mellom hjertet og solar plexus.

– Det er det som gjør at vi beveger oss og går videre. Det interessante er at desto mer vi eksperimenterer, desto flere potensielle fasiter dukker opp. Det er viktig å tillate kø og kaos på hjernen. Dersom det er en fasit, er vel det at vi alle skal dø.

Mellom musikk og skulptur
Etter et slikt utsagn er det nesten vanskelig å gå videre, døden oppleves så absolutt. Men absolutter kjennetegner ikke Tori Wrånes’ (f. 1978) praksis, hun drar i motsatt retning. Performancene hennes beveger seg mellom musikk og skulptur, og hun bruker seg selv som utgangspunkt, instrument og verktøy.

– Kombinasjonen skulptur og musikk er veldig naturlig for meg, forklarer hun, og fortsetter:

– Det er som å jobbe med en og samme sak, ulike teknikker som underbygger hverandre, eller er satt opp mot hverandre.
I Wrånes’ utforskende praksis er kroppen et åsted for utstrakt alterering i form av kostymer. De sår tvil om hva som er de egentlige grensene mellom oss og rommet rundt oss. Hun geleider oss inn i et annet mentalt rom som utfordrer betrakterens fasiter. En deformert kropp er en annen potensialitet, en annen eksistens av den kroppen hun startet med. Det blir mulig å overskride grensene mellom hva vi vet og ikke vet, og åpne opp for alternativ kunnskap om hva vi egentlig ser. Samtidig åpner det opp for alternativer om hvilken relasjon vi har til verden rundt oss, og til oss selv.

Og ofte er det som Wrånes viser deg personlig. I BOBO, This I can’t tell you (Henie Onstad Kunstsenter, 2009) senker et sølvglitrende og hvithåret vesen seg ned fra taket, spillende på et hvitt trekkspill, overlesset av blinkende steiner, sangen kjennes skjør. Ut fra kroppen står det en bar grein. Wrånes forteller at performancen utviklet seg gjennom følgende spørsmål:

– Hva er det jeg består av? Hva er det jeg har i meg, og hva er det jeg tar på meg?
Svaret var preget av motsetninger:

– Jeg har vokst opp i skogen, nå bor jeg i byen, og frustreres ofte av det. Greina som kommer ut av kroppen har jeg plukket med faren min i skogen der jeg vokste opp. Trekkspillet har jeg pimpa opp til et slags «bling»-verktøy.

Hun tenker seg om før hun fortsetter:

– For å snakke mer generelt: vi iakttar og iakttas hele tiden, det er en del av instinktet i oss. Det er ikke alltid utseende og stil harmonerer med hvordan vi har det eller kjenner oss, samtidig ligger det mye makt i hvordan vi fronter oss. Jeg liker å ommøblere virkeligheten, skape dissonans, så vi kan se ting på nytt.

Der dissonansen i BOBO, This I can’t tell you er subtil, er Hello Glossalolia (Utkanten, UKS, 2009) et langt mer «go-for-broke»-verk. En anus har erstattet ansiktet til Wrånes, vokalen er vakker men ordene uforståelige, det minner om tungetale.

– Å ha en anus som ansikt virker nesten forløsende på vokalen, hva er det med disharmonien som har en slik innvirkning?

– Jeg har alltid tenkt at munnen ligner på en anus. Men de har motsatte funksjoner. Jeg liker å vrenge ting, så jeg lagde en maske av hudlignende materiale (silikon) som visket ut ansiktstrekkene. Masken var sydd sammen i en bøyle som lå innenfor leppene mine. På den måten ble leppene mine en slags anuslignende lukkemuskel.

Hun forklarer at dette groteske bildet skapte en enorm frihet i måten hun kunne synge på:

– Jeg følte meg fri til å synge så fint og intenst jeg ville. Det handler vel om en slags balanse, eller spenne opp en balanse: at man trenger noe stygt for å stole på det fine.

Med en anusmaske foran ansiktet var også synet dekket til. Men det var hensikten:

– Å være blindet er en måte å forbedre konsentrasjonen på. Du blir mer sensibel til rommet rundt deg. Kroppen nærmer seg det skulpturelle. Det å lage en begrensning gir større plass til noe annet. Det er så lett å lage en oppfatning av en person når man ser ansiktet, men jeg synes det er så mye personlighet i stemmen, at når ansiktet, eller bedre, blikkontakten blir borte, så får personligheten så mye mer plass.

Hun forteller at nettopp musikken er et bra uttrykk for å formidle det som er vanskelig å si med ord.

– Musikken har muligheten til å transcendere selv den mest kontrollerte hjerne. Den kan gå rett inn i nervesystemet.

Stemmen som fantasien om kroppen
Wrånes har bakgrunn som vokalist i et rockeband, og hadde holdt på i drøye ni år da hun begynte på Kunstakademiet i Oslo i 2004. Det var i performancekunsten musikken og stemmen kunne bli med videre. Vokalen er det grunnleggende elementet og den røde tråden i alle prosjektene hennes.

– Når jeg ser verkene dine, tenker jeg ofte på noe Meredith Monk skal ha sagt, at stemmen er sjelespråket. Er jeg inne på noe her?

– Ja, det er nok derfor man føler seg så naken når man jobber med stemmen, og kanskje derfor jeg gjemmer meg i kostymer og masker.

Hun tenker seg at stemmen er kombinasjonen av det fysiske og psykiske, og at hver enkelt klinger ulikt fordi man har ulik erfaring og DNA, den forteller veldig mye om et menneske og om stemningen i en kropp.

– Roland Barthes skriver et sted at stemmen er fantasien om hele kroppen. Og det synes jeg er så fint, smiler Wrånes, – stemmen resonnerer i hver enkelt persons beinbygning, og klinger i skjelettet.

– Jeg jobber veldig intuitivt og leker med stemninger i stemmen. Jeg er ikke så opptatt av å vite hvor lavt eller høyt jeg kan komme, da føler jeg at jeg setter grenser. Hvis man er veldig klar over hva man kan, tror jeg det kan være lett å havne i komfortsonen. Av og til endrer ting seg når man har et publikum og en situasjon. Hvis man tør å slippe kontrollen klarer man plutselig å gjøre ting man ikke visste man kunne, forklarer hun og understreker:

– Jeg tenker ikke at jeg har en stemme, jeg er en stemme.

I The Opposite Is Also True (Bergen Kunsthall, 2011) leder stemmen oss inn i tilstanden i Wrånes’ kropp. Hun henger i beina ned fra taket i rommet, bundet med det man tradisjonelt tenker på som et galgerep, men istedenfor hennes hode, er repet knyttet rundt beina. Overallen er påkledd henne som om hun henger med hodet i galgen, men hodet stikker ut mellom buksebeina. Mens hun henger der, loopes en alarmerende stemme.

– Å henge opp-ned mens klærne er riktig vei skapte en følelse av å bli hengt og født samtidig, en slags evig loop av valg. Det er her alarmen melder seg. Jeg synes ikke det er noen klisjé å si at det er vanskelig å leve, men heldigvis er det motsatte også sant, smiler hun.

Den sosiale stemmen
I verket Spin Echo – Music on Wheels (Walt Disney Parkingstructure, LAXART, 2012) understrekes Wrånes’ dragning mot utfordringen av rom og lyd på utradisjonelle steder. Et av disse rommene er parkeringshus. Hun blir rød i kinnene av begeistring når hun forteller hvorfor:

– Jeg elsker parkeringshus!

– De er som en annen form for katedral, men uten fordommene og forventningene. Parkeringshus er så basalt ujålete og lite pompøst. I all betongen og eksoslukta er det en utrolig varm klang.

I Spin Echo jobbet hun med sangere og musikere for å lage en komposisjon på hjul. De ble plassert på sykler og traller trukket av andre igjen. Konsekvensen er at lyden fysisk flytter på seg. Hun utdyper:

– Det er en fantastisk måte å jobbe med reverberasjon. Når alt skjer på hjul finnes det ikke noe «attack» i lyden, alt flyter. Dynamikken ligger i tonevalg og distanse til de som lytter, og distansen mellom utøverne. Vi forflyttet lyden på forskjellige fysiske plan i parkeringshuset, og det var traller med «accordeonister» som ble snurret rundt i spiraler, lyden av hjulene ble som droner mot betonggulvet.

Hun forteller at verket var like mye et sosialt prosjekt som et lydprosjekt. Alt fra operastudenter til tonedøve, unge og gamle, mennesker med alle typer bakgrunner ble enten plukket opp på gata eller involvert i prosjektet.

– For meg starter komponeringen allerede idet man begynner å sette sammen utøvere. De upolerte og de skolerte har forskjellige kvaliteter som er viktig for dynamikken.

Løsningen var å lage en enkel ramme der alle kunne bevege seg fritt:

– For å få det til var rammen at alle aktørene skulle puste, synge en tone, puste og så synge en ny tone. Denne tilfeldighetskomponeringen gjorde prosjektet tilgjengelig for alle slags stemmer. Spennet mellom de forskjellige stemmene blir skapt av personlighetene de kommer inn i komposisjonen med. De er utstyrt med seg selv.

Latente katastrofer
Det er det levende øyeblikket som skapes mellom kunstner og betrakter som skaper performancene til Wrånes. For henne er de pakket med adrenalin og risiko for latente katastrofer.

– Jeg liker å se ting på uvante steder og da vinner ofte nysgjerrigheten over redselen. Jeg jobber ofte tett med spesialister, og da stoler jeg 100% på dem. Dermed slipper jeg å bekymre meg. For meg er risikoen om jeg klarer å være tilstede. Om jeg klarer å konsentrere meg, være sensibel i forhold til hva som skjer i rommet, og ikke begynne med selvsensur. Man lengter jo etter dette konsentrerte øyeblikket av menneskelig elektrisitet, eller kjøttstråler.

Wrånes ler fra stolen hun sitter i, selv synes jeg ordet «kjøttstråler» er fantastisk. Hun utdyper mens latteren sitter i munnen:

– Det er den største forskjellen på å jobbe live og å se det gjengitt på video. På en god dag er det som om rommet vibrerer av den usynlige forbindelsen mellom mennesker, kjøttstrålene. Jeg vet ikke hva det er, men handler om energi, tror jeg.

I dette ligger det også en latent katastrofe, et bære- eller briste-scenario. Hun sier at tilstedeværelsen av risiko fungerer som skjerpende i performanceøyeblikket.

– Det er viktig for meg å skape en motstand i arbeidene mine. Når motstanden eller utfordrin- gen av kroppen blir fysisk, er det som om hjernen stilner litt, og tilstedeværelsen i kroppen blir mer intens. Det føles som om jeg går med en konstant drill på hjernen, og når jeg gjør noe fysisk krevende så hjelper det å fokusere på her og nå.

– Jeg henger opp-ned i flere prosjekter, blant annet i The Opposite Is Also True, det er en måte å definere de fysiske ytterpunktene av kroppen på. Utfordringen ligger i å kunne opprettholde stem- men etterhvert som hodet fylles av blod. Samtidig endres verket fysisk, ansiktet mitt blir rødt, som om blodet er maling.

I prosjektene The Opposite is Also True 2 (Statoil Art Award, Kunstnerens Hus, 2011) og Loose Cannon (LIAF, 2010) hang Wrånes igjen høyt over hodene våre.

Loose Cannon er kanskje det mest halsbrekkende av Wrånes’ performancer. Hun blir heist ned en fjellskrent for å spille på et flygel som ser ut til å velte utover fjellsiden, og performancen ender med at hun tenner på flygelet.

– Loose Cannon var et spektakulært verk, men sett bort fra dette, hvorfor er det viktig for deg å komme opp i høyden?

– Jeg er veldig glad i å spenne opp forholdet mellom ulike ting. Dessuten liker jeg meg i høyden, det er så mye ubrukt rom der oppe.

Det er nettopp i det uventede potensialet ligger. Og hvem forventer vel en kunstner spillende på et flygel langs en fjellside?

– Når folk spør meg hvorfor jeg gjør det og det, så tenker jeg ofte hvorfor ikke? Jeg synes det er så unødvendig å forklare alt hele tiden. Av og til kjenner jeg bare at det må være sånn, det er en fysisk lyst. Jeg liker at ting avviker, er underlige og tør å stikke ut.

Verket The Opposite Is Also True 2 har en annen uventet side ved seg, som handler om romlighet.

– Helt klart, arkitekturen og rommet jeg skal vise performancen i avgjør mye. Med et piano løftet opp og integrert i veggen, er det som om jeg spiller på rommet. Jeg har klærne bak frem og organet har vokst gjennom kroppen og kommer ut som en hale på ryggen. 
Det at hun tilsynelatende spiller på rommet istedenfor et piano forsterker følelsen av at verden i oss og rundt oss i stor grad handler om polariteter, det stiller spørsmålstegn ved absolutter. Kanskje er det ikke bare mann og dame, eller sort eller hvitt, det handler om å få frem alle muligheter, alle sjatteringer mellom sort og hvitt.

Performa 13
Til høsten skal Tori Wrånes delta på Performa 13, biennalen for performance som arrangeres i New York. Det ser hun frem til.

– Jeg har fine samtaler med en av kuratorene for festivalen, Mark Beasley. Jeg gleder meg veldig, legger hun tenksomt til.

– Det er fint å spille for ulike publikummere.

Eksakt hva det er hun skal vise, vet hun imidlertid ikke helt enda. Men noen ideer har hun:

– De har bedt meg om å lage en større produksjon, så foreløpig tenker jeg helt fritt. Jeg har en slags plan, men det er litt skjørt å snakke om. Alt kan forandre seg og det er nødvendig. Det handler om å være på hugget, ta risikoer. Og til slutt styrer pasjonen over fornuften.

Det vi kan vite med sikkerhet er at Wrånes vil gi oss helt nye veier inn i en verden vi ofte tenker vi kjenner så godt.