Billedkunstfeltet har fått et løft, sier Kulturdepartementet, men den reelle satsningen på kunst er noe uklar.
Store deler av det visuelle kunstfeltet trakk et lettelsens sukk da kulturminister Thorhild Widvey presenterte kulturbudsjettet 2015 i foajeen på Den Norske Opera og Ballett i Oslo igår: Det ble ingen brutale kutt i det foreliggende budsjettet. Tvert imot blir det 24 nye kunstnerstipender, ytterligere to millioner kroner til prøveordningen med kunstnerhonorarer som ble iverksatt tidligere i år, og tre millioner kroner til å støtte gallerier som jobber med å fremme norske kunstnere på kommersielle messer i utlandet. Sistnevnte beløp skal forvaltes av Office of Contemporary Art Norway (OCA).
I budsjettforslaget for 2015 er den totale tildelingen til visuell kunst på 477 millioner kroner, noe som er opp 16,5%. Totalt øker kulturbudsjettet med 2,6% til 12,5 milliarder.
I kulturbudsjettet snakkes det varmt om kulturelt mangfold, internasjonalisering og det å styrke kunstnernes økonomi. I lys av dette kunne man kanskje håpet på noe mer støtte, siden kunstfeltet lenge har hatt behov for en økning, noe diskusjonene rundt kunstnerhonorar som har gått i mediene i de siste ukene understreker. Og til tross for Regjeringens fokus på kunstnerøkonomien og anerkjennelsen av at den over tid har blitt nedprioritert, så er den reelle økningen til premissleverandørene lav.
– I sin kulturplattform sier regjeringen at de vil satse på utøverne, men for kunstfeltet er denne satsingen er foreløpig ikke reell. To millioner økning i kunstnerstipender dekker knapt den generelle prisveksten. Videreføringen av prøveordningen for utstillingsvederlag er positiv, men heller ikke her monner det skikkelig. Vi trenger handling bak ordene om å gi innholdsprodusentene et løft, sier Marianne Hurum, styreleder i UKS, i en pressemelding onsdag.
Under pressekonferansen i operaen understreket Widvey at «kulturen skal sprenge grenser», og trakk særlig frem talentutvikling som et verktøy for å oppnå dette. Med en pott på 30 millioner skal «en effektiv og liten organisasjon» under navnet Talent Norge dele ut penger til unge talenter og nyutdannede kunststudenter. De mest talentfulle, unge kunstnerne skal hjelpes frem, opp og ut.
Modellen er Olympiatoppen, og selv om Widvey siterte Picasso med at «alle er kunstnere som barn, det er verre å fortsette å være kunstnere som voksne», er det lett å tro at denne ordningen vil tilfalle musikk, dans og drama i større grad enn det visuelle kunstfeltet. Ikke minst når Ungdommens Kulturmønstring, som får en million mer over statsbudsjettet, nevnes i en bisetning.
I denne sammenhengen er det fristende å påpeke at vi allerede har institusjoner som arbeider med å bygge opp kunstnere og løfte dem ut i den internasjonale sfæren på høyt nivå. I den kommersielle delen av feltet har vi galleriene, i den ikke-kommersielle delen har vi OCA for billedkunstnerne og Norwegian Crafts for kunsthåndverkerne. Disse institusjonene jobber per i dag ikke med talentspeiding på ungdoms- og videregående skoler, eller satser på «morgendagens mestere», men det kunne de kanskje like godt ha gjort som at det opprettes en egen «liten, men effektiv organisasjon» til å gjøre denne jobben.
Satsningen på «morgendagens mestere» – en formulering som for øvrig er påfallende lik Statoils satsning på «morgendagens helter» – er en del av Kulturdepartementets arbeid for å sørge for at ambisjonene i kulturlivet er høye nok. Formuleringen kan lett tolkes som at Regjeringen mener ambisjonene per i dag ikke er høye nok, og at kvaliteten er for lav, og at kunstfeltet må inn på et tidligere tidspunkt for å kunne utvikle «toppidrettsutøverne».
Å styrke konkurransen mellom utøverne i kunstfeltet vil føre til bedre kunst, mener Widvey. Problemet er at kunst ikke helt kan måles på samme måte som idrettsresultater. Hvis vi likevel følger analogien og sier at deltagelse på Veneziabiennalen eller Documenta er som å delta i OL eller VM, er det besynderlig å se at Regjeringen kutter i budsjettene til Utenriksdepartementet. I følge en pressemelding fra Norwegian Crafts onsdag kan vi ane «tidenes kulturkutt» – et kutt på opp til 23,6 % eller ca. 20 millioner kroner. I pressemeldingen uttaler Trude G. Ugelstad, direktør i Norwegian Crafts, følgende:
– Etter liknende kutt fra den nye regjeringen i fjor, måtte kulturmidlene kuttes med hele 15%. Det vil si at utestasjonene, forvalterorganisasjonene og den enkelte kunstneren får langt dårligere vilkår enn under den rød-grønne regjeringen – uten at dette blir forklart i budsjett-teksten.
Det blir dermed et slags sprik i profesjonaliserings- og internasjonaliseringsidéen hos Kulturdepartementet og satsningen i Utenriksdepartementet. Ugelstad mener det ikke gir mening å kutte all den tid Regjeringen snakker om «et globalt marked for norsk kultur» og hvordan «Stargate og Jo Nesbø styrker Norges omdømme». Hun mener også at norsk kulturutveksling «åpner dører som er stengte i det tradisjonelle diplomatiet», som utstillingssamarbeid med Kina, for eksempel.
I kulturbudsjettet er den frie pressen blant de store taperne. Pressestøtten kuttes med 50 millioner i en vanskelig tid med mange omstillinger og lave annonseinntekter, noe som ifølge Regjeringen skal gjøre mediene mindre redaksjonelt avhengige av staten. Tanken er lett absurd og følger en logikk der mindre penger til avisene, som igjen fører til kutt i staben, på en eller annen måte skal føre til bedre kritisk og uavhengig journalistikk.
En positiv og sårt tiltrengt økning i budsjettet som står i en underlig kontrast til kuttet i pressestøtten, var til kritikerne. Regjeringen foreslår en økning på to millioner til arbeidsstipend for kritikere, noe som ut fra dagens størrelse på stipender tilsvarer åtte nye stipender. I et kunstfelt hvor kritikeren er den dårligst betalte etter kunstnerne selv, og hvor kritikken er et sørgelig skue, er dette et positivt steg i riktig retning.
I kulturbudsjettet heter det at «Regjeringens kulturpolitikk skal legge til rette for et rikt kulturliv preget av mangfold, frihet og integritet. Skal kunsten utfordre, berike og gi rom for ettertanke, må kunstneren stå fritt til å speile og kritisere det samfunnet hun er en del av. En stadig mer ensidig offentlig finansiering kan imidlertid svekke dette premisset, fordi kunsten i økende grad blir maktavhengig.»
Argumentet om at kunsten blir maktavhengig gjennom offentlig støtte minner om argumentet for å kutte pressestøtten – det gir liten mening å si at mindre penger skaper mer uavhengig og autonom kunst. Staten har ansvar for å sikre ytringsfriheten, og det vil være naturlig å anta at den ytringsfriheten settes under press hvis kunstnerne må ut på det åpne markedet for å hente inntekter. På samme måten som den frie pressen settes under press når den i større grad må belage seg på kommersielle inntekter i et marked som allerede er trangt.
Kulturdepartementet slår opp at billedkunstfeltet har fått et løft. På sett og vis er dette riktig, men det er likevel uklart hva Regjeringen mener er den egentlige satsningen. Kulturministeren løfter frem at kunstnere må få betalt for sitt arbeid, men bevilger mer midler til sin nye fikse idé om talentutvikling. I det hele tatt føles det som om retorikken i kulturbudsjettet ikke stemmer helt overens med de reelle bevilgningene.