Billedkunstner Gitte Sætre gikk 26.06 ut i Kunstforum og kritiserte NBK for å ikke ha forsvart henne da et kunstverk hun viste i Nordheimsund ble fjernet. Her redegjør styreleder for sin opplevelse av saken.
Gitte Sætre foran videoinstallasjonen på Thon Hotell i Norheimsund før den ble skrudd av. Sætre mener NBK som fagorganisasjon burde støttet henne da hun opplevde sensur.
Noen ganger er det for mange oppgaver for fagorganisasjonen Norske Billedkunstnere (NBK) og vi må prioritere hardt. I sommer, midt oppe i internasjonale samarbeid om utstillingshonorar og avtaler, forberedelser til møte med Vigdis Moe Skarstein om Kunstnerøkonomien og mye annet, ringte en journalist ved Bergens Tidende og fortalte at billedkunstner Gitte Sætre hadde fått problemer med sitt utstilte kunstverk ved Thon hotell i Norheimsund. Journalisten fortalte at hotellet ikke ønsket å stille ut kunstverket lenger, etter at de hadde fått klager fra gjestene. De var støtt av det de mente var skjending av det norske flagget, som kunstneren bruker som vaskeklut i en filmatisert performance som fant sted utenfor Stortinget. Jeg spurte journalisten om hotellet hadde forsøkt å få en dialog med kunstneren for å få formidlet kunstverket og komme til en løsning og fikk til svar at hotellet hadde forsøkt det, men at kunstneren ikke hadde ønsket å komme dem i møte.
Styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK), Hilde Tørdal.
Siden jeg er av den oppfatning av at det er ekstra viktig å forankre og legge til rette for formidling når kunstnere stiller ut på steder som ikke er vant til å formidle samtidskunst, uttalte jeg at jeg syntes sensur virket som et sterkt ord i denne sammenhengen, men la inn et forbehold om at jeg ikke kjente alle detaljer i saken. Jeg uttalte meg som jeg gjorde fordi det på det tidspunktet virket som at det fremdeles var en åpen dør for å få vist kunstverket igjen ved hotellet, hvis partene tok et møte og fant noen løsninger som kunne fungere for begge. Jeg ba også et styremedlem om å ringe Gitte Sætre og forhøre seg om hva som hadde skjedd og kontaktet også styreleder i Hordaland Bildende Kunstnere.
Det vi fikk vite av Gitte Sætre etter at oppslaget hadde stått på trykk i Bergens Tidende var at hotellet bare hadde trukket ut kontakten av videoverket, uten å kontakte henne, noe som jeg antar er et kontraktbrudd i utstillingsavtalen dem imellom. Jeg tar selvkritikk på at jeg ikke sjekket om journalistens påstander var sanne og ser at det klokeste nok hadde vært å ikke uttale meg før jeg visste om NBK hadde ressurser til å følge opp saken videre, men det virket fornuftig der og da. Når det er inngått en avtale må en kunne forvente at begge parter holder denne. Saken Gitte Sætre legger frem handler likevel ikke om hvorvidt dette var et kontraktsbrudd med hotellet og saken sier heller ingenting om hva som er gjort av kurator eller arrrangør for å løse konflikten med hotellet.
NBK arbeider nå spesielt med utstillingsøkonomien og her er kontraktsforhold et av kjernespørsmålene for å klargjøre, blant annet, hva som er konsekvensene ved avtalebrudd. I Sverige viser undersøkelser at bare 40% av alle visningssteder bruker en eller annen form for kontrakt med kunstnerne de stiller ut og det er ingen grunn til å tro at det er annerledes i Norge. NBK arbeider for kunstnere over hele landet og tar tak i dette nå for å endre holdninger, profesjonalisere feltet og skjerpe rutinene. Personlig har jeg et nært forhold til og sterkt engasjement for å gi flest mulige, også på mindre befolkede steder i landet, tilgang på det refleksjonsrommet samtidskunsten representerer. NBK har tro på at gode, klare kontraktsforhold og trening i forhandlinger, både hos visningssteder og kunstnere, vil forebygge konflikter og bedre forholdene for kunstnerisk virke. Ikke minst i forhold til utradisjonelle visningssteder eller steder som ikke er vant til å jobbe med profesjonelle kunstnere.
Når det gjelder sensur er selvsagt NBK som fagorganisasjon imot dette og vi ønsker alle diskusjoner om sensur i kunsten velkommen. Særlig er dette aktuelt i disse dager hvor regjeringen er så interessert i å involvere flere private initiativ, både i finansieringen av og som formidlere av samtidskunst, som Thon Hotell her skulle være. Når denne regjeringen legger vekt på private initiativ og finansiering i kunsten kommer det ikke som en overraskelse på kunstnerne at det kan oppstå interessekonflikter, selv om slike samarbeid ofte lykkes. Noen deler av næringslivet har lite kunnskap og interesse for den kunsten som tar opp de vanskelige spørsmålene, og ønsker seg gjerne heller noe fint for sommergjestene å se på, mens de spiser isen sin.
Selv om de fleste sakene NBK jobber med omhandler yrkesgruppen som helhet, hjelper NBK også enkeltmedlemmer. Det gjelder billedkunstnere som kommer i problemer av ulik art gjennom sitt kunstneriske virke. Det er ingen menneskerett å få vist frem kunsten sin, men har man gjort en avtale om å vise den så er den bindende og skal holdes. Forankring i forkant, gode kontrakter og vekt på formidling er viktig, men det er helt uakseptabelt om påstander (fra hotellet) om manglende formidling brukes som påskudd for å omgå spørsmål om avtalebrudd og sensur. Dersom noen fjerner eller stenger av et kunstverk de har inngått en avtale om å vise i en periode fordi det provoserer publikum, så er det sensur.
Det er viktig at kunsten også oppsøker det offentlige rom og ikke bare blir en lukket dialog innenfor galleriets beskyttende vegger. I den grad det ender med dårlige kompromisser taper både kunsten og samfunnet på det.
Hilde Tørdal, styreleder i Norske Billedkunstnere
Kunstdebatt bør ikke handle om at noen drar ut en stikkontakt. Denne krangelen bør kunstneren klare å ta selv.