I 1814 Revisited – The Past is Still Present er kunsten både tematisk og strukturelt rettet mot ytringsfrihet og menneskerettigheter, og gjennom dette ønsker kurator Rikke Komissar å skape politisk engasjement i forbindelse med grunnlovens 200 års jubileum.
Utstillingen 1814 Revisited – The Past is Still Present er en stor mønstring med 26 kunstnere fordelt på tre visningssteder; Akershus Kunstsenter i Lillestrøm, og Mago A og Stallgården på Eidsvoll Verk. Som tittelen avslører er utstillingen satt opp i forbindelse med grunnlovsjubileet, og et viktig element i utstillingen er hvordan den understreker samtidskunstens sentrale rolle i vår ytringsfrihet gjennom en mangfoldighet av uttrykksformer og problemstillinger. I en fungerende demokratisk offentlighet kan kunsten være et uttrykksmiddel for ulike grupper og posisjoner som ellers kan ha vanskelig for å ytre seg eller ta rom i det offentlige ordskifte. Det er typisk for samtidskunsten at den stadig bringer inn nye uttrykksformer, og kontinuerlig utfordrer seg selv og sine egne premisser. Samtidig kan kunsten kaste lys over problemstillinger som samfunnet har oversett og fungere som en pågående kritisk påminnelse om svakheter og mangler i demokratiet.
Det som er felles for alle kunstverkene i utstillingen er at de på en eller annen måte forholder seg til grunnlovens paragraf 110 c. Der står det at «Det paaligger Statens Myndigheter at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen af Traktater herom fastsettes ved Lov.»
Som del av det offisielle grunnlovsjubileet er dette en modig utstilling som både utfordrer vårt nasjonale selvbilde og retter kritiske blikk mot menneskerettighetenes posisjon i den norske grunnloven.
Menneskerettighetenes grunnlovsfeste
Forslaget om å grunnlovsfeste menneskerettighetene kom opp i Stortinget i 2012, med mål om å styrke og skape bevissthet om menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett. Allerede i 2009 ble et utvalg oppnevnt av Stortinget til å utrede grunnloven i forhold til menneskerettighetene. Resultatet var at utvalget ønsket å grunnlovsfeste menneskerettighetene før jubileet, som et nytt tiltak som skulle fremme beskyttelse av minoriteten og individet, og skape en større bevissthet om individets rett både politisk og allment.
Kunstverkene i 1814 Revisited kommenterer ikke forslaget direkte, men retter et skråblikk mot enkeltindividets rettigheter i Norge i dag. For eksempel fokuserer noen av verkene på den skjøre grensen mellom der staten har legitime grunner til å gjøre inngrep mot individet av hensyn til kollektivet, og retten til privatliv og autonomi. En del av kunstverkene kommenterer også Norges større kulturelle og politiske forskjeller, som indikerer at det er viktig å definere felles verdier på tvers av ulike grupper. Videre tar utstillingen opp tema som forholdet mellom religion og statskirke, spørsmål om overvåkning og tema som rasehygiene og fremmedfrykt.
Kunsten av ytring
I kunsthistorisk sammenheng er det vanlig å se på etterkrigskunsten som preget av politisk engasjement og bevissthet. Bakgrunnen for dette ligger å finne i postmodernismen da det skjedde et skifte i tyngdepunkt fra fokus på estetikk til fokus på filosofi, politikk og etikk. Dette skiftet var grunnlagt i de kulturelle forandringer som oppstod i vesten etter annen verdenskrig, som skapte muligheter for teknologi for produksjon, reproduksjon og kommunikasjon. Dette gjorde det utfordrende å forholde seg til grenser mellom kunstnerisk produksjon og teknologisk reproduksjon. Omveltningene i samfunnet åpnet også opp for nye former for kunstneriske uttrykk og samtidens kunstnere bevege seg mot forskjellige kunstuttrykk som tekst, foto, video, performance og installasjonskunst.
1814 Revisited skriver seg inn i denne kunsthistorien ved å vise hvordan kunsten kan representere det politiske, og hvordan kunstnere kan uttrykke seg visuelt gjennom en variasjon av estetiske midler. Alle kunstverkene i utstillingen er fortellende, eksplisitte, politiske og kritiske. De illustrerer hvordan samtidskunstens variasjon av kunstuttrykk ikke bare skaper muligheter i det estetiske, men nye muligheter for ytringsfriheten.
Samtidens riksforsamling
Trond Hugo Haugens verk Et riksportrett synliggjør en kompleks utvikling i den norske offentligheten de siste to hundre årene, og kan således tjene som inngangsport til utstillingen. Han har hentet inspirasjon fra det ikoniske motivet i Oscar Wergelands Eidsvold 1814. Verket vises både som en del av utstillingen på Eidsvoll Verk, og i et langt større format på Oslo S. I Wergelands maleri vises 112 menn fra den ledende klassen i Rikssalen på Eidsvold Verk, i Haugens fotografiutgave er riksforsamlingen erstattet av folket. I den nye varianten av riksportrettet har Haugen avbildet like mange kvinner som menn, unge og eldre, hetero- og homofile, etniske minoriteter, noen med innvandrerbakgrunn og mange uten. Fotografiet forteller oss om en ny tid der forsamlingen gjenspeiler tanken om at det skal være samsvar mellom de styrende og de som styrer. Plasseringen av verket på Oslo S gjør også at verket bryter ut av den eksklusive kunstkonteksten og henvender seg direkte til den offentligheten det forsøker å speile.
Haugens variant av Eidsvold 1814 retter fokuset mot enkeltindividet i Norge i dag og vår nyere utvikling mot likestilling, pluralisme og sekularisering. Et Riksportrett igangsetter en prosess av tanker i forhold til den kollektive forståelsen Wergelands maleri representerer og hvordan menneskerettigheter skal være grunnleggende for ethvert menneske, uansett rase, kjønn, religion eller annen status. Jeg blir stående igjen med spørsmålet om hvorvidt grunnloven strekker til i forhold til alle disse menneskenes situasjoner og hvorvidt den kan dekke deres forskjellige behov.
Hvem er Norge for?
I Haugens verk kan vi lese en historie om et demokrati i utvikling, fra en offentlighet som kun var tilgjengelig for hvite menn med eiendom, til dagens mangefassetterte offentlighet der det er et ideal at så mange ulike stemmer som mulig skal komme til orde. Haugens verk peker på den måten mot en større inkludering i det norske samfunnet. Som kontrast til dette står Ayman Alazraqs verk Utreisefrist. Verket som består av lilla stearinlys som til sammen former ordet UTREISEFRIST er symbolsk nok plassert i et avsides rom på Akershus Kunstsenter. Hvis du har kommet til Norge og har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse, er utreisefristen din utløpsdato. Fra og med denne datoen må du enten reise videre eller tilbake dit du reiste fra. Kunstverket tar utgansgpunkt i Alazraqs personlige opplevelsen av denne ventetiden. Den personlige vinklingen skaper en motsetning til hvordan det norske politiske systemet organiserer innvandring til landet i form av en kollektiv vurdering. Lysene minner om de vi kjenner fra den kristne adventstradisjonen. Ordet ‘advent’ kommer av det latinske begrepet for ankomst, og adventens funskjon i den kristne kalender er som ventetid på Jesu fødsel på jorden. Å vente på utreise blir svartmalt i motsetning til hva den gledesfylte og fredelige adventstiden innebærer.
Tematikken omkring innvandring blir også belyst i verket Jeg har et pass, derfor er jeg, versjon II av Pierre Lionel Matte i Mago A. I sju norske pass kan betrakteren lese kunstneres egne usensurerte tanker i møte med forskjellige rumenske tiggere. De angstbetonte tekstene illustrerer den fremmedfrykten et menneske kan opparbeide seg i møte med en folkegruppe. Dette verket er høyst aktuelt da Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet nå er blitt enige om at kommunene skal få anledning til å innføre lokale tiggeforbud, som kan bli et nasjonalt forbud i 2015. I Mattes kunstverk er det norske passet synonymt med nasjonal identitet, i møte med det ukjente «andre». Leder i Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, skrev i Dagbladet 12. juni at «det vil være både oppsiktsvekkende og trist hvis vi i skyggen av grunnloven og grunnlovsjubileet utformer lovverk som er ment å kjempe en hundset gruppe unna, enda en gang. Dette er et år hvor vi trenger å foreta valg som gjør Norge større, ikke mindre.» Slik hentyder Steen til den såkalte «Jødeparagrafen» som ble avskaffet i 1851, som kontrollerte hvem Norge skulle være for.
Skjøre grenser
Individets grunnleggende rettigheter er for eksempel retten til liv og sikkerhet, frihet fra tortur, rett til privatliv, vern mot diskriminering, tanke- og religionsfrihet, ytringsfrihet, rett til arbeid, helse og velferd. Både sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter omfattes av menneskerettighetene. Da Norge vurderes som et sterkt demokratisk velferdssamfunn, er det sjeldent en ser de tydelige grensene som skiller våre basale rettigheter fra innskrenkingen av dem. Til tider er grensene nesten umerkelige, og innskrenkinger kan som oftest forsvares og forklares fornuftig.
Lene Berg tilnærmer seg den skjøre grensen mellom rettsikkerhet og menneskerettigheter i verket Kald Klump, med en kritisk kommentar til norsk overvåkningspolitikk. Verket tar for seg grensen mellom privatliv og statens rett til å overvåke individer og stiller spørsmålet: når har staten legitime grunner til å gjøre inngrep mot individet, av hensyn til kollektivet?
Videoverket er basert på en rekke historier fortalt av involverte i overvåkningen som fant sted i Norge i etterkrigstiden, som involverte et stort antall norske statsborgere både som overvåkere og overvåkede. Bergs sammensetting av forskjellige historier har en sterk effekt; som hos Alazraq presenterer hun personlige og konkrete historier som står i kontrast til et abstrakt kollektiv. På videoen vises overvåkere, informanter og overvåkede om hverandre mens de sitter stumme og ser i kameraet. Simultant høres opptak av de individuelle historiene, helt uavhengig av hvem som vises på skjermbildet. På denne måten er de fortellende stemmene anonyme, men samtidig får historien et personlig ansikt. Kanskje ser vi inn i øynene av et offer, da en anonym maktovergriperne kontrollert uttaler «Har man noe å skjule?».
200 år etter
Samlet viser utstillingen 1814 Revisited hvordan samtidskunstens variasjon av kunstuttrykk skaper nye muligheter for ytringsfrihet. Den oppfordrer ikke bare til politisk engasjement, men den illustrerer samtidig hvilken politiske frihet vi egentlig har: på samme grunn som grunnloven ble skrevet, kan en også se en utstilling som 1814 Revisited.
«Vår styreform er basert på at vi som folk styrer oss selv, men dette er bare sant dersom det praktiseres» skriver Hilde Maisey i et lite hefte de besøkende på Mago A på Eidsvoll kan ta med seg i lommen. På heftets forside er det et fotoutsnitt av Wergelands maleri av de 112 representantene i Grunnlovsforsamlingen, dekket av overskriften «Håndbok i politisk innflytelse». Inni beskriver Maisey hva du kan gjøre for å ha politisk innflytelse i et demokrati. Boken fungerer som en konkret oppfordring til publikum om å gjøre bruk av den politiske makt som «massene» besitter og å ta i bruk den ytringsfriheten som faktisk finnes. For en ytringsfrihet som ikke praktiseres, er ikke en reell ytringsfrihet.
I et mørkt avlukke på Mago A vises videoverket Democracies av Artur Zmijewski, en 12-kanals installasjon der kunstneren har utforsket praksisen av ytringsfrihet i det offentlige rom. Blant annet viser videoene forskjellige politiske demonstrasjoner, rekonstruksjoner av historiske opprør, triumferende fans på fotball-EM i Tyskland, Jürg Haiders begravelse, grensekontroll og uro på Gazastripen. Opplevelsen av å være i rommet er svært intens, idet de forskjellige videoene sammen skaper en kollektiv politisk manifestasjon, og lyden fra de forskjellige hendelsene blander seg sammen i en støyende kakofoni av offentlig misnøye.
Democracies står i sterk kontrast til Maiseys håndbok, et verk som kaster lys over hvordan 1814 Revisited er en utøvelse av ytringsfrihet i seg selv. For andre demokrati i verden er en utstilling som dette alene en utopisk idé. På Eidsvoll hylles grunnloven, side om side med en utstilling som formidler og levendegjørør dens dagsaktuelle utfordringer. Det er Norge, 200 år senere.
Det er vel greit å opplyse at Kunstforums redaktør, Monica Holmen, har vært prosjektkoordinator for utstillingen anmeldt på kunstforum.as. For ryddighetens skyld.
Hei Geir.
Det stemmer at Monica Holmen har vært prosjektkoordinator for 1814 Revisitetd: The past is still the present. Det er ingen hemmelighet at Kunstforums redaktører og kritikere har andre roller i kunstfeltet, og vi gjør løpende vurderinger av hvilke utstillinger, kunstnere og institusjoner vi skal dekke og om det forekommer interesssekonflikter.
Nå er det slik at det er jeg som er ansvarlig redaktør for både papirutgave og nettside og dermed er det jeg som tar de endelige beslutningene om (og har ansvaret for) hvilke saker vi publiserer. Det er vanlig prosedyre i Kunstforum, som jeg tror det er det i feltet forøvrig, at når det kan oppstå interessekonflikt mellom ulike roller, så må den som er involvert i de ulike rollene holde seg utenfor de redaksjonelle beslutningene. Det er også tilfellet her.
Monica Holmen har på grunn av sin delaktighet i utstillingen 1814 Revisited ikke hatt noe beskjeftigelse med beslutningen om å dekke utstillingen, eller andre aspekter av det redaksjonelle arbeidet med kritikken. Det er jeg som har bestilt kritikk av utstillingen fra Jeanette Ulrikke Lund og har jobbet med henne på teksten gjennom hele prosessen. Vår pressekontakt har vært Rikke Komissar og Monica Holmen har ikke på noe tidspunkt før publisering hatt mulighet til å påvirke kritikken som Jeanette Ulrikke Lund har skrevet.
Jeg mener utstillingen er såpass ambisiøs med en rekke sterke kunstnere, samtidig som den er relevant innenfor vår redaksjonelle profil, at jeg ikke ville la være å dekke den på grunn av Monica Holmens rolle i utstillingen.
Jeg vil også presisere at Monica Holmen ikke har vært kurator for utstillingen, men prosjektkoordinator, det er Rikke Komissar som har vært kurator for utstillingen.
Mvh
Andre Gali
Ansvarlig redaktør i Kunstforum
Hei Andre, takk for utførlig svar. Det var ingen kritikk av at Kunsforum dekker en omfattende utstilling hvor en redaktør har vært med som prosjektkoordinator, men heller en oppfordring til å opplyse om dette som en fotnote eller saksopplysning for ryddighetens skyld. Da styrker man tilliten til publikasjonen. Fortsatt god sommer! Geir
Hei Geir. Takk for det.
Tok det ikke som kritikk, men så at leserne kunne ha behov for en klar redegjørelse av hvordan vi behandler redaksjonelle spørsmål der Kunstforums redaksjonsmeldemmer og skribenter kan komme i en interessekonflikt. Er selvsagt enig i at åpenhet rundt disse spørsmålene er viktig for at leserne skal ha tillit til redaksjonen.
Fortsatt god sommer til deg også!
Mvh
André