Ved siden av en anseelig line-up med artister, finner man på Hove-festivalen også et eget kunstprogram. Kunstforum snakket med Kari Skippervold, seksjonsleder Kunst og Kultur Hove-festivalen, om å vise kunst på musikkfestival.
Anders Dahl Monsen, Vivendi Park, 2014.
Hvorfor kunst på en musikkfestival?
– Hove har alltid vært mer enn en musikkfestival. Siden oppstarten i 2007 har det handlet om å skape en kulturbegivenhet og om å tilby en totalopplevelse. Hove-festivalen fungerer som en midlertidig landsby som popper opp midt i skogen for fire dager. Landsbyen har handlegater, kebabsjapper, yogasenter og restauranter for å nevne noe. I alle byer bør kunsten ha en sentral rolle, og det gjelder også i denne temporære landsbyen.
Hvordan velger du ut og kuraterer kunstprosjektene til Hovefestivalen? Er det andre ting du ser etter, sammenlignet med en «konvensjonell» utstilling?
– Det spørs hva man legger i en «konvensjonell» utstilling. Festivalkunst har kanskje ofte blitt ansett som annenrangs kunst, med innslag av sirkus og underholdning. For meg har det hele veien vært viktig å prøve å redefinere festivalkunstbegrepet og det mener jeg Hove-festivalen har bidratt til. Jeg ønsker kort sagt å vise et segment av det som rører seg innenfor det norske samtidskunstfeltet her og nå.
– Likevel tar både kunstnerne og jeg inn over oss konteksten, og det at målgruppen er unge mennesker som sjelden eller aldri oppsøker samtidskunst. Jeg forsøker hvert år å sette sammen et kunstprogram som kan overraske publikum og meg selv. Det kan man gjøre på mange måter. Et nesten usynlig og ganske lavmælt verk som for eksempel Serina Erfjords arbeid hvor en kjetting klirrer forsiktig mot et glass mens en ledningsstump gnistrer, kan for eksempel gi et sterkt inntrykk i en by hvor det er støy fra flere kanter og mye som skjer.
Prosjektene som disse sju kunstnerne har laget, ser ganske så omfattende ut. Kan du fortelle om de ulike prosjektene?
Serina Erfjord, Chain, glass and sparkle, 2014.
– Ja, det er syv nyproduksjoner og dermed ganske omfattende. For å gi et lite innblikk i programmet kan man trekke frem verket til Anders Dahl Monsen fordi det på mange måter er beskrivende for hvilken type prosjekter som kan ta form i denne konteksten. Sitteskulpturen Vivendi Park tar for seg de nye strukturene i musikkindustrien hvor spennet mellom gigantiske maktkonstellasjoner og den enkelte brukeren er stort. Han ser på festivalen som en moderne versjon av David og Goliat, og ønsker at publikum skal få muligheten til å hente informasjon om det faktum at man som festivalgjenger er delaktig i å opprettholde disse strukturene. Verket er utformet som en benk man skal sitte på og fungerer som et sosialt møtested. Det har en sentral beliggenhet i skogen mellom Hovedscenen og Amfiscenen, noe som gjør at pågangen og bruken av verket er stor. Verket stiller viktige spørsmål knyttet til kunst i offentlig rom.
Fortell om det å sette opp en utstilling i skogen, det må da by på utfordringer?
– Ja, utfordringene med å produsere kunstprosjekter i en midlertidig landsby på en øy ved havet har vært mange og store. Infrastrukturen rundt kunstproduksjonen er temporær og må bygges opp hvert år av et stort apparat. Før et samtidskunstprosjekt kan stå på et torg, må torget først på plass.
– Siden 2007 og frem til i dag har vi hatt en veldig god utvikling. Den generelle infrastrukturen på festivalen har stabilisert seg, og internt har man fått en forståelse for hvilke prinsipper et samtidskunstprosjekt må bygges på. Vi er nå kommet til et stadium hvor vi kan dra fordeler ut av det høye nivået profesjonelle musikkarrangører tilbyr sine artister. Dette gjelder teknisk rigg, service som tilbys kunstnerne og tilrettelegging generelt.
I pressemeldingen skriver dere at gjennomsnittsalderen for besøkende er mellom 16 og 25 år, en publikumsgruppe som sjelden besøker museer eller gallerier, med mindre de er på klassetur. Hvordan forholder dere dere til dette publikummet, gjør dere noen ekstra grep utover å «møte dem der de er»? Lykkes dere? Hva er det dere gjør, som andre institusjoner ikke gjør?
Kari Skippervold, Seksjonsleder Kunst og kultur, Hove-festivalen. Foto: Ingrid Pop.
– Våre besøkende er dedikerte. De ankommer Hove som tente lys, de har gjerne spinket og spart til festivalbilletten og skal ha maks utbytte. Mange av dem ser på Hove som årets begivenhet hvor kunst er en selvsagt del av pakken. Jeg har fått inntrykk av at noen institusjoner kan oppleve det som krevende å nå ut til ungdom, men sånn er det ikke på Hove.
Kunsten her befinner seg ikke i en tradisjonell, hvit kube, og mangelen på den ofte skumle terskelen inn i «kunstens katedral» gjør kanskje møtet med samtidskunst lettere for festivalgjengerne. Hva slags respons får dere på kunstprosjektene?
– Publikum har allerede trådt ut av sin hverdagslige komfortsone når de ankommer festivalen, så her på Hove er kunsten på publikums hjemmebane. Responsen vi får er like overraskende og fantastisk hvert år. Målet er at de som har en ørliten interesse for kunst skal få et ordentlig tilbud. Senest i går møtte vi to 18 år gamle jenter som var på Hove-festivalen for første gang og som hadde fått med seg absolutt alle prosjektene på kunstprogrammet. De analyserte verkene på stående fot og hadde blogget som bare det. Da tenker jeg at vi er på riktig vei.