Å prioritere performance

Lilith Performance Studio i Malmø fyller i disse dager syv år, og i den anledning slipper vi et intervju som tidligere kun har vært å lese i papirutgaven. Lilith Performance Studio er et av få visningssteder som fokuserer utelukkende på performance.

Det er Elin Lundgren og Petter Petterson som står bak driften, med bakgrunn fra henholdsvis teater og billedkunst. Etter å ha samarbeidet ved ulike kunst-, teater- og performancefestivaler, startet de Lilith Performance Studio i 2007.

– Vår overordnede aktivitet er samarbeid med internasjonale billedkunstnere som får muligheten til å skape en stor, unik stedsspesifikk performance i samarbeid med oss.

– Vi inviterer kunstnere til et produksjonsopphold på en til to måneder, men det ligger opp til et år med forberedelser bak. Produksjonene vises til et stort publikum, som Lilith har opparbeidet seg. Prosessen kan nesten minne mer om en filmproduksjon enn en kunstproduksjon.

– Vi vil vi ikke ha en regel for hva performance kan være, ulike kunstneriske uttrykk ønskes velkommen. Men i hovedsak er det «billedkunstperformance» vi viser, til forskjell fra performance med utgangspunkt i for eksempel teater eller film. Kunstnerne vi inviterer behøver ikke ha jobbet med performance tidligere, men kanskje jobber de med video eller foto. Hvordan blir en performance av en kunstner som aldri har gjort en performance før, men som likevel jobber med et live-element i sine verk? Dette synes vi er spennende.

– Hensikten er å gi billedkunstnere som jobber med performance de samme forutsetningene for å skape en produksjon, som «vanlige» billedkunstnere som lager store separatutstillinger, får. Vi betaler hele pakka: reise, opphold, kost, produksjon, vi markedsfører og står for alt rundt.

Et slags produksjons-residency? 

– På en måte ja, men man kommer ikke hit for å slappe av – her må man jobbe!

– Som produsenter går vi inn i den kunstneriske prosessen og inntar en aktiv kuratorrolle hvor vi samarbeider tett med kunstneren. Samtidig gir vi kunstnerne muligheter til store produksjoner, som de kanskje ikke ville fått ellers. Vi pusher ofte kunstnerne til å gjøre noe de ikke har gjort før, de har kanskje heller ikke fått en slik eksponering før, så samarbeidene involverer også en viss risiko.

Hvorfor startet dere et rom for nettopp performance?

– Da Petterson og jeg samarbeidet i andre jobber tidligere, merket vi at det innen for eksempel teater er et fast bilde av hva teater er, det er mye tradisjon og «bagasje». Innen billedkunsten syntes vi ikke galleriformatet var spesielt interessant, det er det samme overalt. Vi savnet muligheten til å skape fritt og til å skape en sterk live-opplevelse. Kunstneren sitter ofte alene på sitt atelier, og vi ville invitere dem til å ta noen sjanser og risikere noe. Det er den grunnleggende ideen vår.

– Det er også dette som gjør at vi skiller oss fra for eksempel performance-festivaler, hvor man i større grad henter inn ferdige produksjoner.

– Deretter handler det om å utforske performance og presentasjon av den. Hvordan kan vi presentere en produksjon? Må det være 200 publikummere, eller skal det bare være to? Målet er å skape unike kunstopplevelser som hele tiden vender og vrir på oppfinnerhjulet.

– For øvrig er det også en politisk agenda. Teater og dans tildeles mye mer penger enn billedkunst og performance. Reaksjonene da vi ville betale kunstnerne våre, var «skal dere virkelig betale honorar til kunstnerne?» Men selvfølgelig skal vi det, de skal få betalt på lik linje som alle andre.

Etter å ha skapt en rekke produksjoner, hvordan opplever dere mottakelsen av performance hos publikum?


– Det er fint at de større institusjonene nå vier stadig mer plass til performance, men det er fremdeles en tendens til at performance kun er pynt på kaka, og ikke selve utstillingen.

– Folk tror fremdeles at performance er nakne mennesker som kaster maling rundt seg, og at publikum må delta. Vi merker dette mer nå som vi har flyttet midlertidig inn på Malmø kunsthall. Folk som kommer hit, kommer for å se billedkunst i salene. Så oppdager de oss, «oj, er det performance her?» De er ofte redde for å bli dratt inn i en performance. Men det finnes jo ulike former for performance. Vårt opprinnelige, faste publikum er erfarne og vet dette.

Dere har et enormt arkiv! Nevn en favorittperformance vist ved Lilith?

– Akkurat nå skal vi vise kinesiske Yingmei Duan ved Malmø konsthall, hun er interessant.

– Og så liker jeg godt en performance med Henrik Lund Jørgensen som vi viste høsten 2012. To og to publikummere skulle gå inn i en taxi, der ble de fortalt en historie av taxisjåføren. Rett før han kom til slutten, måtte publikum gå videre, inn i en kinosal hvor det kun var to stoler. Her ble elementer fra historien vist dem, på en måte som gjorde at det virket som om du selv skapte denne filmen.
 Filmen hadde elementer fra historie i bilen, som omhandlet flukt og en gjemt passasjer. De to betrakterne fikk en følelse av at de var en del av filmen. Var det dem som var på flukt, eller betraktet de kun hendelsesforløpet? Filmen var filmet som om det var du selv som holdt i kameraet, eller var personen som iakttok alt i filmen. På den måten ble man selv en av karakterene i filmen.

Har du en «all time favourite» performance du har sett andre steder enn ved Lilith?


– Min «all time favourite» er en performance av den amerikanske kunstneren Gennevieve Belleveau som skapte intime performances sammen med sine venner i bakgården sin i Greenpoint, Brooklyn. I tillegg er tidligere nevnte Yingmei Duan på Venezia-biennalen i 2007, kuratert av Marina Abramovic. Duan går naken blant publikum og søker kontakt og nærhet. Det var veldig utleverende og sterkt.

Lignende intervjuer og dybdeartikler får du i papirutgaven av KUNSTforum. Vil du lese flere slik, tegn abonnement her.