Rock, kunst og sosiale relasjoner

I dag er det ikke lenger rockens sterke visuelle side som er i fokus i kunstneriske praksiser, det er rockens evne til å skape relasjoner og fellesskap som går igjen når kunstnere tar i bruk rock som et virkemiddel.

Da popkunsten dro inn populærsamfunnet og massekonsumet som elementer i billedkunsten, betydde dette automatisk at kulturfenomenet rock fikk en betydelig plass i samtidskunsten. Dette skjedde fra slutten av 1950-tallet med kunstnere som Ray Johnson (1927-1995), Andy Warhol (1928-1987) og Richard Hamilton (1922-2011), og fikk full tyngde utover 1960-tallet.

Popkunstens essens var å ta i bruk elementer som var gjenkjennelig for massene gjennom massemedier som radio, TV, aviser m.m. og en voksende tilgjengelighet av masseproduserte forbruksvarer. Som et produkt av dette mediesamfunnet, hvor visuelle medier som TV og platesalg utgjorde en stor del av kommersialiseringen av rockemusikk, ble rock preget like mye av en visuell estetikk som dets lyd. Avbildninger av rockens visuelle elementer, lp-platen, elgitaren og de største rockestjernene gikk igjen i kunsten som et symptom på det voksende massesamfunnet og den økende materialismen blant ungdommer.

Rocken som ideal
I dagens postkonseptuelle samtidskunst er referansen til rock fortsatt sterkt tilstedeværende, men det er ikke lenger bare referansen til rockens ikonografiske dimensjoner som er utgangspunktet for kunstnerens interesse. Dan Grahams (1942) kunstnerskap, som ofte fokuserer på sosiale rom, menneskelige relasjoner og ritualer, viser en gjennomgående interesse for kulturfenomenet rock og hvilken påvirkningskraft rockekulturen har hatt på den kulturelle samtiden, da især i hans hjemland Amerika. Graham Dolphin (1972), har skapt en serie med skulpturer og installasjoner som utforsker det særegne forholdet mellom fans og rockestjerner, som synes å fortsette nærmest i en forsterket form etter rockestjernens død. I dag er det altså heller de affektbaserte elementene som står så sterk innenfor rockekulturen, som også utspiller seg i samtidskunsten.

Beskrivende for store deler av dagens kunstneriske praksis er nettopp fokuset på det sosiale og relasjoner mellom mennesker. Hva skjer i møtet mellom mennesker og hva slags forhold mellom mennesker eksisterer? Hva samler mennesker og hva slags forklaringer finnes på forskjellige menneskelige samhandlinger og dets sosiale sammenheng? Den aktive betrakter er det sentrale og den sosiale kunsten er ute etter å skape en kollektiv opplevelse sammen med sitt publikum, samtidig som kunstneren automatisk reduserer sin egen rolle i forhold til verket. Hvorfor akkurat kulturfenomenet rock er av interesse for den sosiale kunsten er nettopp på grunn av rockemusikkens avhengighet til sine omgivelser og den kollektive opplevelsen av musikken, som skapes i møte mellom rockestjernene og publikum eller oppstår publikum imellom. Den sosiale tilhørigheten som er en del av rock, blir for den sosiale kunsten et slags ideal.

Mye av rockens styrke ligger nettopp i måten musikken alltid har vært en skaper av fellesskap. Disse felleskapene har engasjert og nådd store mengder mennesker innenfor enorme geografiske områder, eller skapt mindre fellesskap, subkulturer. I begge tilfellene har den kollektive opplevelsen av et samhold basert seg på en felles mental holdning til omverden i tillegg til en bestemt musikksmak. Innenfor de forskjellige grenene av fellesskap ser man hvordan musikken har vært pådriveren for en bestemt livsstil som inkluderer både en visuell stil, en auditiv stil og en generell livsanskuelse. Dette er hovedelementene som rockekulturen baserer seg på, og kan tidvis leses som klare brudd på de rådende retninger og trender i samfunnet. Altså baserer fellesskapene som danner seg under rock, seg på ideen om å være en utenforstående, en som stiller seg på siden av massene, noe som i et massesamfunn synes å være en sterk tiltrekningsfaktor.

De mest tydelige eksemplene på slike fellesskap ser man i grupperingene som Teddy Boys på 50-tallet, Mods på 60-tallet, hippiene, skinheads og ikke minst punkerne med sin storhetstid på 70-tallet. Relasjonene og samholdet mellom fans og rockestjerner er med tiden blitt en av de mest karakteristiske sidene man forbinder med rockekulturen, og den står like sterk i dag som det har gjort siden rockens tilkomst.

Rockestjerne og kunstnermyte
Det er rockestjernene som er bindeleddet og i stor grad skaperen av de sosiale fellesskapene som skapes innad i rockekulturen. De bærer en rolle som det skapende, selvstendige og opprørske individ, et bilde som ungdommen alltid har vært tiltrukket av, og også identifiserer seg med. Den massive frontingen av rockemusikerne gjennom de visuelle medier, har også gjort at avbildninger av rockestjernene dikterer en viss livsstil, hvordan kle seg og hvordan te seg. Gjennom musikken skapes en identitet gjennom flere lag. Rockestjernen som rebell ble skapt tilbake på 1950-tallet, da Elvis utfordret publikum ved å spille musikk sterkt influert av den afroamerikanske musikktradisjonen, samtidig som hans berømte hoftebevegelser gav ungdommen klart uttrykk om å slippe seg løs og løsrive seg fra foreldregenerasjonens strenge krav.

Senere utviklet ideen om rockestjernen som det skapende og kreative individ seg, da rockestjernene som John Lennon, Keith Richard, Ray Davis og Pete Townshend entret scenen på 60-tallet. Med en bakgrunn fra engelske kunstskoler var samtlige bevisste på hvilken sceneskikkelse de gikk inn i som musikere. Ved kunstskolene ble det opplært i viktigheten av en kunstnerisk selvutfoldelse som også skulle kunne gå overens med et senere kunstmarked for at kunstpraksisen skulle kunne fungere som et levebrød.

Rockestjernens fornyede image ble en direkte referanse til den tidligere romantiske kunstnermyten, hvor kunstneren er den opphøyde skaperen. Samtidig er det en sammenheng med hvordan rockestjernen representerer en type «hvem som helst». Igjen har de største rockestjernene vi kjenner i dag ikke nødvendigvis vært høyt skolerte innenfor musikkfaget eller innehavere av et særskilt musikalsk talent. Rockestjernene har i stor grad oppnådd suksess for sin uredde holdning til eksperimenteringen av den elektroniske lyden som ble etablert for fullt med rockens tilkomst. Gjennom en vektlegging av elektroniske instrumenter og kunstige lydelementer, kombinert med opptaksmetoder som sound on sound metoden, har rockemusikk og rockemusikere blitt identifisert med syntetisk lyd.

Demokratisering og fellesskap
Med andre ord har det skjedd en demokratisering i forhold til rockestjernen og tilhengere. Rockefans identifiserer seg i stor grad med musikerne og fortsetter rockestjernenes holdninger, klesstil og generelle livsanskuelse ved siden av å lytte til musikken.

Dette forsterkes av DIY (do it yourself), selve mantraet til rock som oppfordrer publikum til å skape sitt eget rockeband og i stor grad handler om hvordan en selv kan få til det samme som rockestjernene. Samtidig handler rock om fellesskap i det at man lytter til musikken sammen, går på konserter sammen og kan spille i band sammen. Et kollektivt samhold skapes, mellom rockestjernene og publikum, og publikum imellom. Dette bidrar til at publikum er med på å skape rockekulturen, altså føler rockens tilhengere seg som en del av det hele, som en medskapende part som styrker rockens kultur. Musikken er blitt et symbol for solidaritet og fungerer som inspirasjon til å bidra i fellesskapet og skape et sosialt rom.

Et eksempel på dette fellesskapet som skapes av rock kan sees i Phil Collins verk The World Won`t Listen (2004-06).

Populærkultur, rockeidoler og globalt fellesskap
The World Won`t Listen er en videotriologi filmet i Bogotá, Colombia, Istanbul, Tyrkia og Jakarta og Bandung i Indonesia. Collins hyret inn et av Colombias største rockeband Los Aterciopelados til å spille inn en karaokeversjon av The Smiths samlealbum fra 1987, The World Won`t Listen, et album med en tittel som på mange måter oppsummerte vokalist Morrissey frustrasjon over manglende verdenssuksess.

The Smiths hadde sin storhetstid i England på 1980-tallet og er mange ganger sammenlignet med The Beatles på grunn av sin særegne plassering i engelsk musikkhistorie. Av fansen beskrives The Smiths som bandet som fanget den virkelige samtiden gjennom musikken, men da ved en avvisning av populærmusikken som dominerte på 80-tallet, preget av glamrock og synthesizere, glitter og oppsiktsvekkende sceneantrekk. The Smiths frontet en mer nedtonet stil som var gjennomgående både i valg av bandnavn, bekledning og gjennom ærlige tekster som romantiserte en hverdagslengsel, om søken etter en tilhørighet, evig kjærlighet og egen lykke i en grå hverdag. Kombinert med en anti-Thatcher-Reagan holdning i bunn, representerte The Smiths med Morrissey i front, outsideren og opprøreren som valgte egne veier i livet, da også synlig i bandets valg av plateselskap og markedsføringsstrategier. Annerledesheten og idealismen til The Smiths ble elsket av fansen, men til bandets egen frustrasjon, oppnådde The Smiths aldri samme suksess som The Beatles i forhold til salgstall og topp hits. Bandets tekster om den dagligdagse kampen, kunne overføres til bandets egen streben mot toppen. Dog, The Smiths hadde etablert sin hardcore fanbase, som så opprøret i The Smiths musikk som livsveiledende og det eneste riktige.

I videotriologien viser Collins denne kult-lignende fanskaren som The Smiths skapte gjennom musikken. Presentert parallelt med en skjerm for hvert av de tre landene, vises et utvalg av totalt 1200 deltakende The Smiths fans, som framfører låter fra The Smiths samlealbum. Videoene viser alt fra tafatte, svette og falsk-syngende ungdommer, til de mer selvsikre og sprudlende deltakerne.

Musikk uten grenser
Det er mange veier man kan velge i tolkningen av Collins verk. I sammenhengen her er det i midlertidig dette skapte fellesskapet mellom rockestjernene og fansen som er interessant og som verket så enkelt oppsummerer. The Smiths med sin erkebritiske fremtoning skulle i utgangspunktet forventes å være et lokalt fenomen, dog, i Collins verk er både tidsånd og geografisk tilhørighet underordnet det fellesskapet som er skapt gjennom musikken. Det er ingen tilfeldighet at kunstneren har valgt disse byene utenfor vesten og populærkulturens sentrum. Collins finner relevans i populærmusikk til global dialog og selv etnisk identitet.

Til tross for at det er tydelig at de fleste av deltakerne i utgangspunktet har et knapt kjennskap til engelsk, er sangene så innøvd at hver eneste pause eller uttalelse av hvert ord, kjennes til det ytterste. Samtidig er hver eneste fremførelse av de ulike låtene er gitt sitt personlige preg, hvor fansens lidenskapelige forhold til musikken og teksten de framfører, er i stor grad det som skaper sjarmen, engasjementet og gjør verket så rørende. Collins statiske utforming av filmingen avslører både low-fi virkelighet og kunstnerens behov for å presentere deltakerne mest mulig ærlig. Med enkeltskudd som varer like lenge som en sang og minimal redigering, er det fansen og deres “samspill” med musikken som skaper fortellinger i verket. Hver enkelt ihuga Smith-fan får en egen sjanse til ikke bare å vise deres personlige tolkning av det som har gjort The Smiths og deres verdenssyn til sitt eget, men også til å avgi sitt bidrag til hele samholdet som er skapt mellom fansen og rockebandet.

Collins verk viser så tydelig kulturfenomenet rocks enorme påvirkningskraft og innflytelse på verdensbasis. Unge mennesker verden over identifiserer seg med The Smiths fortvilelse over omverden og viljen til å leve på sin egen måte. Verket vitner om dette sterke fellesskapet som allerede eksisterer blant mennesker med vidt forskjellige bakgrunn og tilhørighet, samtidig som kunstneren påny skaper et fellesskap gjennom musikken. Rockemusikken, her ved The Smiths, er både åstedet hvor sosiale relasjoner skapes samtidig som sosiale relasjoner undersøkes.