Svaret finnes på overflaten

Sebastian Helling og Aleksi Wildhagen representerer to ulike tilnærminger til maleriet i deres respektive utstillinger i Trafo Kunsthall i Asker. Bildene er slett ikke lett fordøyelig eller overfladiske, likevel er det på overflaten det magiske skjer.

Sebastian Helling, Erased Kandinsky. Gjengitt med tillatelse fra Trafo Kunsthall

Glem referansene
Sebastian Helling (f. 1975) har stilt ut med etablerte kunstnere som Gardar Eide Einarsson og Matias Faldbakken, men er relativt lite kjent hjemme i Norge. Hans utstilling Grande Days fyller bokstavelig talt det største rommet på Trafo. Her henger 16 malerier i store formater behagelig lavt på veggen, slik at betrakteren får mulighet til å studere dem nøye og på nært holdt. Motivene er abstrakte, malt med ekspresjonistisk fargepalett og fylt med organiske former. Flere av maleriene inneholder korte tekster, noen ord og fremfor alt bokstavene S.H., skrevet både riktig vei og speilvendt. Ved første øyekast dukker det opp flere referanser til kunstnere som Bjarne Melgaard, Wassily Kandinsky, Mark Rothko og Josh Smith. Men referansene viser seg å miste sin relevans når en kommer tettere på bildene. De store lerretene pulserer med egen energi og detaljene, samt overflatebehandlingen, får en fort til å glemme kunsthistorien og heller fokusere på det som skjer rett foran øynene.

Frenetisk arbeid
Maleriet Yellow Pink har, som de fleste av Hellings verk, en tittel som peker tilbake på dets innhold, det være seg formale elementer som farger som gir bildene navn eller tekstene skrevet på lerretet. Yellow Pink kunne ha vært Mark Rothkos ferskt malte maleri som har blitt nedtagget og herjet med før malingen har tørket. Det gule rektangulære lerretet synes å være bygget opp av tre rektangler i ulike nyanser av gult. Rektangelet midt i bildet inneholder mest av rødlige toner mens de to andre bikker over til kjøligere blå-grønne toner. Overflaten har trolig blitt malt mange ganger med forskjellige farger for senere å bli skrapet på enkelte steder, risset inn bokstaver, ord, tegn og streker. De ulike lagene tilføyer bildet kompleksitet som under betrakterens undersøkende blikk gjør motstand mot å bli gjennomskuet.

Sebastian Helling, Yellow Pink. Gjengitt med tillatelse fra Trafo Kunsthall

Helling har fortid som tagger og strekene samt bokstavene i bildene hans oppleves som hurtige, nervøse tegn tagget i lerretet i full hastighet. De oppleves som primitive budskap som presser seg frem fra underbevisstheten. Øverst i venstre hjørne er det flere små rundinger av tykk maling. Et annet sted i bildet er det spor av rosa maling. Og slik fortsetter det. Den lagvise billedoverflaten fremstår som en levende organisme hvor stadig nye detaljer trer frem. Og på tross av tegnenes visuelle og innholdsmessige enkelhet, fremstår ikke bildene som naive eller innpåslitne. Kunstnerens intuitive oppbygging av bildene kommer fra et sikkert sted: Helling vet hva han gjør og han gjør det bra.

Tilfellet Kandinsky
Det største lerretet, med størrelse på 280×450 cm, henger rett ved inngangen til utstillingen. Da jeg bladde i katalogen fant jeg ikke avbildning av verket, trodde jeg først. Det viste seg at Helling bestemte seg på impuls å male over bildet som allerede var hengt opp i gallerirommet bare noen dager før åpningen. Maleriet  Erasing Kandinsky er bokstavelig talt utvisking av et motiv (vurdert ut fra oversiktsbildet i katalogen), opprinnelig bestående av mange geometriske og organiske former i ulike farger malt på et hvitt lerret. Gjennom å fjerne disse formene og underlegge fargene et tynt lag hvit farge, skaper Helling et bilde som både hyller og utfordrer kunstneren som var inspirasjonen for det opprinnelige bildet – Kandinsky.

Det bør nevnes at Helling ofte varierer med slående letthet mellom tykke malingsklumper og tynn, utvannet maling som renner og suger seg helt inn i lerretet som i maleriet Black, Orange and Yellow. Eller at Helling er like opptatt av billedkantene og sidene på lerretet som han er av bildets frontale side. Ingen steder på lerretet forblir glemt eller uberørt av kunstnerens utrettelige pensel. Resultatet er engasjerende bilder som stadig byr på nye overraskelser og lenge holder vår interesse.

Wildhagen eksponert?
Aleksi Wildhagen (f. 1976) presenterer sin utstilling 13 eksponeringer i Trafos prosjektrom. Utstillingen består av åtte malerier og en katalog.  Katalogen er en viktig del av utstillingen og helt nødvendig for helhetlig forståelse av Wildhagens prosjekt, hans virke som kunster er noe komplisert å definere og sprer seg over mange ulike handlinger: Han har stilt ut malerier, tegnet utallige portretter ute i Kvadraturen i Oslo som et ledd i hans deltagelse i Tegnebiennalen i 2012. Disse håndverksmessige aktivitetene foretas av kunstneren som et ledd i større prosjekter som ofte har performative trekk og inkluderer kunstnerens forvandling til en annen persona.

Aleksi Wildhagen, Eksponering #13, detalj. Gjengitt med tillatelse fra Aleksi Wildhagen

Utstillingen 13 Eksponeringer ble trigget av en nyhet om at de over 100 år gamle trærne i Slottsparken i Oslo skulle felles. Trærne ble vurdert som syke og derfor potensielt farlige for forbipasserende.  Wildhagen utviklet dermed et prosjekt som skulle dokumentere parken slik den så ut rett før trærne ble hugget ned. Samtidig ville han gå tilbake i tid, da slottet og parken ble bygd, for å undersøke atmosfæren som datidens friluftsmalere arbeidet i.

I perioden mai–september 2013 stilte Wildhagen seg derfor med jevne mellomrom i Slottsparken på ulike steder og malte. Han laget strenge betingelser for hvordan denne aktiviteten skulle foregå: Malerisesjonen måtte begynne kl. 06.00, da sto han med staffeliet og lerretet klar for å male. Arbeidet skulle foregå på formiddagen og et fotografi av verket og motivet ble tatt hver dag. Fotografiene utgjør nå katalogen, der dato og klokkeslett for sesjonen også er notert.

Med disse strenge reglene for arbeidet laget Wildhagen klare rammer for sitt prosjekt der handlingene hans er like viktig som det fysiske resultatet i form av maleriene. Ikledd en lys dress, hvit skjorte og sixpence, ble kunstneren forvandlet til et stereotypisk bilde på 1800-talls bohemmaler.

Dette rollespillet kunne lett endt opp som en billig klisje, men Wildhagens kompromissløse disiplin – som tvang han til å stå opp grytidlig på morgenen, ta toget fra Skien til Oslo og male uansett dagsform eller værforhold – viser alvoret i prosjektet. Og med det vinner han også betrakterens tillit.

Aleksi Wildhagen, Eksponering #13. Gjengitt med tillatelse fra Aleksi Wildhagen

Hva med maleriene?
Selve maleriene som vises på utstillingen oppleves slik sett som et ledd av det performative prosjektet. Bildene er en fri gjengivelse av motivene med trærne som hovedtema, med en palett som begrenser seg til nyanser av grønn og brun, hvor noen motiver er ganske realistiske og detaljerte, andre mer skjematiske og abstraherte.  Wildhagens strategi er å holde blikket på bakkenivå og maleriene fokuserer på parkens terreng og trærne uten at toppene av trær eller himmelen synes. Katalogen med fotografiene fra malersesjonene avslører at kunstneren systematisk har fortettet trærne i parken slik at de fremstår som en ugjennomtrengelig skog. Borte er de luftige alléene og slottet som skimtes på fotografiene. Wildhagens prosjekt med å dokumentere Slottsparken anno 2013 forvandles slik til en personlig tolkning av situasjonen, hvor det stedspesifikke og kjente ved parken erstattes med en villere og mer mystisk versjon. Wildhagen tar i så måte opp tråden fra det symbolistiske og ekspresjonistiske maleriet fra sent på 1800-tallet. Bildene oppleves på ingen måte som platte kopier av eldre mesterverk. Wildhagens sikre, hurtige penselstrøk tilføyer motivene vitalitet og oppriktighet. Noen av bildene synes å være inspirert av Munchs billedspråk med forenklede, sterkt avgrensede former og ekspressiv fargepalett. Andre er enda mer abstrahert og vipper over til et nonfigurativt uttrykk. De synes å være spontane uttrykk for kunstnerens fascinasjon for trærne, men innenfor Wildhagens prosjekt fremstår de som et strengt komponert kunstverk.

Dype utsagn
Begge kunstnere balanserer mellom å være personlige på den ene siden, og å benytte seg av de foreliggende kunsthistoriske referansene de finner inspirerende på den andre siden. Sebastian Helling bruker de kjente uttrykkene som et springbrett for personlig behandling av lerretene. Hele hans energi og kreativitet vendes til bildets overflate som i hans hender forvandles til et energifelt der de ulike elementene forenes. Aleksi Wildhagen på sin side bruker kunsthistorien til å utforske kunstneridentitet gjennom performative handlinger, det er ikke i lerretets dype landskap hovedtyngden av prosjektet ligger.

Utstillingene vises t.o.m. søndag, 17. november.