Kunstkritikere til besvær

André Galis kritikk av Christian Ringnes og Ekeberg skulpturpark som basert på et foreldet kvinnesyn er høyst problematisk, mener kunsthistoriker Paul Grøtvedt.

Skulpturparken til Christian Ringnes er basert på et foreldet kvinnesyn, ja det er som et ubehagelig gufs fra fortiden, skriver Andre Gali. Han er ikke snauere enn at han påstår at den også er basert på et forkvaklet kvinnesyn. For å få litt mer ryggdekning for sine kritiske synspunkter tauer han inn NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke, som hevder at skulpturparken «hyller kvinnen som blikkfang, kropp og seksuelt vesen». Sterkt støtende er det visstnok også å hevde at kvinnen har en spesifikk essens.

Diskurs om tingenes essens
Det er ikke måte på godbiter kunstkritikerne serverer oss om kvinnesynet til Christian Ringnes, men er det milliardærens egne godbiter de serverer, eller er det deres egne oppheng? Siden det ikke anføres noe som helst belegg, er det vel på sin plass å spørre: Hvorfor er det foreldet og forkvaklet å  omtale kvinnen som et feminint vesen med en ditto essens?   Kan det kanskje ha noe med mors- rollen å gjøre, om moderens undertrykte situasjon når hun på kjøkkenet må håndtere alskens essenser, som f.eks. edikkessens, romessens, sitronessens etc., etc.? Hva vet jeg.

Det jeg i alle fall vet, er at begrepene «essens» og «vesen» har en viktig plass i den filosofiske tenkningen fra antikken og frem til i dag. Og fortsatt pågår det en faglig diskurs om tingenes vesen, om hva slags essens eller kjerne som ligger til grunn for de forskjellige tings fremtredelsesformer. På sin side prøver f.eks. fenomenologene å belyse vesenserfaringer innenfor erkjennelsesteorien. Når filosofene snakker om vesen og essens som en grunnleggende fenomen, så gjelder ikke det for en milliardær som priser kvinnens feminine vesen. Da er det et gufs fra fortiden, og uttrykk for et forkvaklet kvinnesyn.

Skulpturparken som verk
Det som forundrer meg er hvorfor de to kunstkritikerne ikke vurderer skulpturparken som verk, iberegnet skulpturer og miljømessig kontekst, men bare snakker nedsettende om milliardærens kvinnesyn. Det er jo på kunstfeltet de har sin kompetanse og ikke i kjønnsforskningens teorier og perspektiver. Enhver seriøs kritiker burde vite at det er forskjell på verk og opphavsmann/kvinne. Verket har sin spesifikke intensjon, det samme har skaperen, eller produsenten.

Det foreligger altså ingen identitet mellom de to størrelsen, og intensjonene er inkommensurable. Blander man de to intensjonene, og tror at kunstnerens mening om sitt verk kan være retnings- givende for ens tolkning og vurdering, begår man det som i litteraturvitenskapen kalles «the intentinonal fallacy», det vil si den intensjonale feilslutning. Når Gali og Pahle Bjerke hamrer løs på milliardærens kvinnesyn og intensjon med skulpturparken, så blander de kortene.

Nå er de ikke alene om bedrive kritikk på denne måten. De fleste av dagens anmeldere forholder seg bare til hva kunstneren sier og mener. Siden mye av det som lages også er helt uforståelig og uten referanser fra fortid og samtid, har de ikke annet å gjøre enn å legge øret til kunstnerens munn og lytte til hans/hennes språklige utlegninger om egne verker. Da særlig om de har det rette kvinnesyn og er politisk korrekte på alle andre områder.

Ringnes har kunstfaglig kredibilitet
Problemet med Christian Ringnes i Galis øyne er et han ikke bare har et forkvaklet kvinnesyn, han mangler også kunstfaglig kredibilitet. Av den grunn bør han ikke profilere skulpturparken i media. Det svekker nemlig kunstnernes autonomi, hevder Gali. Hvis det er slik at milliardærens overbygning og intensjoner med skulpturparken svekker kunstnernes autonomi, er det faktisk dårlig stilt med autonomien. Ja, i forkant må det være en så svak identitet, at den ikke kan stå på egne autonome ben. Det vil si, ikke være kunstnerisk interessant.

Men da kan man ikke bebreide Ringnes for hans mediale profilering av parken. Hvis autonomien i forkant er svak, da hjelper det heller ikke å piffe den opp med et stuerent kvinnesyn, kunstfaglig sjargong og teoretisk tåkeprat. Forøvrig er det ganske uforskammet å påstå at Ringnes mangler kunstfaglige kompetanse. Milliardæren har nok sett, vurdert og samlet mer kunst enn de fleste.

Gjennom en årrekke har han utviklet en kunstnerisk dømmekraft som langt overstiger det en kunstmaster kan opparbeide seg gjennom et formelt studium.

La kunstnerne jobbe fritt
For øvrig er det vel snart på tide å droppe maset om at kunsten skal være kritisk. Dette kravet og kriteriet har bare en hensikt, nemlig å pådytte kunstnerne en politisk vinkling. La kunstnerne jobbe fritt, og overlat hjernevasken og indoktrineringen til statsideologene i Nord-Korea og Iran?

Det kritiske bør kritikerne ta seg av, inkludert selvkritikken.