Minnets mange sider og funksjoner er tema for et større utstillingsprosjekt i Stockholm. Men spredd på flere steder pulveriseres fokuset.
Alina Szapocznikow, Souvenirs, 1967. Foto: Magnus Bons
I stor grad skjer vår omgang med kunstverk ikke gjennom selve betraktningen. I stedet oppstår et slags indirekte møterom, som når man er i samtale med noen, når en leser om utstillinger, eller blar gjennom kataloger og aviser. Det gjelder ikke minst min egen hverdagslige kontakt med kunst. Møtet med et kunstverk er ofte kort og tar betydelig mye mindre tid sammenlignet med den tiden kunstneren har lagt ned i verket. Dette skillet mellom tidsbruken, som er umulig å overkomme, er dypt fascinerende og peker på de iboende mulighetene i verket. Avhengig av betrakterens skiftende innstilling og forståelse, skjer en uavbrutt utvidelse og komprimering av verket.
Visst kan man hevde at opplevelsen av et kunstverk er på sitt mest intensive når du står foran verket i utstillingsrommet, men den kunsten som skaper sterke følelser gjør seg uten tvil husket selv etter at du har vendt kunstverket ryggen. Det å betrakte er et slags ritual som utvikler seg trinnvis. Du nærmer deg verket som iblant åpner seg på et øyeblikk, men oftere tar det litt tid, og først lenger frem – når du allerede har forlatt verket – begynner du å få et klarere bilde av hva du har vært vitne til. Ulike lag ved et kunstverk blir tydelige ved ulike tilfeller.
Alina Szapocznikow, The Bouquet II, 1966. Foto: Magnus Bons
Bekreftende minner
Mine funderinger rundt dette er forårsaket av Bonnier Konsthalls nye, store utstilling Minneskonst, som foruten å foregå i selve kunsthallen også vises både utendørs og på andre institusjoner som alle ligger i gangavstand. Som tittelen angir inneholder utstillingen kunst som på ulike måter omhandler minnet, for eksempel som rekonstruksjon eller som en manifestasjon av erfaringer eller hendelser fra fortiden.
«Det säkrastesättet att spara ett minne oförändrat – det är att inte tänka på det.» Det sier den finske kunstneren Hans Rosenström i sitt lydverk Jag som vittne (2013). Han har naturligvis helt rett når han peker på hvordan minnene har en tendens til å endre form over tid. Rosenströms verk er tredelt og laget spesifikt til utstillingen. Tanken er at man skal laste det ned på mobilen og høre det på ulike steder i nærheten av kunsthallen. Men ettersom verket også kan lyttes til hjemme synes jeg det fungerer bedre å ta del i det i ro og mak hjemme ved skrivebordet, hvor jeg kan konsentrere meg om det uten konkurranse fra andre lyder og inntrykk. Rosenströms myke stemme skaper et intimt rom i hodet, men samtidig er hans korte, filosofiske forelesninger for generelle til å virkelig gripe tak. De bekrefter snarere ting om hvordan minnet fungerer som vi allerede kjenner til, fremfor å være innholdsmessig innovative.
Pulverisert fokus
Selv om det er en interessant idé å spre utstillingen på andre institusjoner, fungerer det ikke fullt så godt i praksis. Jo lengre vekk fra kunsthallens omsluttende rom man kommer, dess mindre fokusert og konsentrert rundt temaet fremstår utstillingen. Hverken svenske Ann Böttchers sprø, små tegninger i Observatoriemuseet, eller den libanesiske Tarek Atouis tordnende lydarkiv i en liten modul på Musik- og teaterbiblioteket, evner å engasjere i like stor grad som de trolig ville ha gjort i den hvite kuben. På egen hånd klarer de ikke markere sin særegenhet tilstrekkelig, i stedet forsvinner de i omgivelsenes hverdagslige støy. De kommer ikke nærheten av den intensiteten som de tre kunstnerpresentasjonene i kunsthallen skaper.
I kunsthallen vises den polske kunstneren Alina Szapocznikows skulpturer av kropper i et ubestandig plastmateriale – et tydelig bilde på minnets efemeriske karakter– sammen med en mindre retrospektiv av iren Gerard Byrnes videoinstallasjoner, en form for iscenesatte rekonstruksjoner, og en installasjon av svenske Cecilia Edefalks maleriske serie Vit inuti. De tre kunstnernes verk er vesensforskjellige på et teknisk plan, men kompletterer hverandre innholdsmessig på en interessant måte som fordyper utstillingens tema. Alle tre fremstiller mer eller mindre fragmentariske bildesekvenser og objekter, som undersøker relasjoner mellom kropp, kunstobjekt, seksualitet og sensualitet.
Gerard Byrne, installationsfoto. Foto: Magnus Bons
Materialiseringer
Byrne har i flere verk anvendt tekstbasert materiale, deriblant samtaler fra Playboy fra 1970-tallet, og samtaler mellom surrealistiske kunstnere på 1920-tallet. Han lar skuespillere lese replikkene, men forflytter handlingen til et annet miljø enn det opprinnelige. Bildene projiseres vekselvis på ulike lutende strukturer i rommet, en metode som tvinger betrakteren til stresset å vandre frem og tilbake, samtidig som man fascineres av verkets oppstykkede kronologi. Noen av filmene utspilles blant kunstverk på et museum, men bildene er – tross objektenes konkrete natur – flyktige som forbipasserende drømmer.
Både Szapocnikows og Edefalks verk kan sees som materialiseringer av erfaringer som har etset seg dypt inn i deres innerste, og deretter gestaltet i en form for avslappet utvidelse av de tradisjonelle kategoriene som skulptur og maleri utgjør. Szapocnikows objekt består av avstøpninger av kroppsdeler, ofte hennes egne. Hun henter sitt uttrykk både fra popkunstens grelle fargeskala og fra plastens hudnære karakter. Arbeidene utviser en sterkt utviklet følsomhet for menneskets utsatte posisjon.
Edefalks malerier fikserer englegestalter i større og mindre format, forårsaket av et tidligere møte med en treskulptur fra middelalderen. I den ene serien malerier har hun nøye forstørret englene til overmenneskelig størrelse, men har også gjentatt bildene på betydelig mindre lerreter. Alle disse maleriene i ulike formater vises i et hjørnerom i kunsthallen. Resultatet er henførende vakkert der samme flyktige motiv gjentas som sekvenser i et komprimert tidsforløp. Vekslingene mellom ulike formater og materialer skaper en påtagelig bevegelse i rommet. Bildene synes å være frie til å leve sitt eget liv, med fargen tynt påført i ulike jordfarger. Men Edefalks mesterskap ligger ikke i selve maleriet som en utstudert finesse. Tvert imot er det noe uuttalt som hun stadig vender tilbake til.
Cecilia Edefalk, White Within, 1997-2013. Installasjonsfoto. Foto: Magnus Bons
Hos Edefalk finnes et konsentrert lys som gjør motstand mot den følelsen av tap og glemsel som de to andre kunstnernes verk tross alt peker på. Sett under ett, blir presentasjonene av Byrne, Szapocznikow og Edefalk til noe av det mest interessante som har blitt vist på Bonniers Konsthall.
Minneskonst vises på Bonniers Konsthall, Stockholm, til 24. november 2013.