I en utstilling uten agenda, gis det rom til de store spørsmålene om hva levd liv er.

Torbjørn Rødland, installasjonsfoto. ©Algus Greenspon
Torbjørn Rødlands separatutstilling på Algus Greenspon, hans første i New York, presenterer seg som en overraskende samling fotografier. Overraskende som i at det er vanskelig å finne en rød tråd, et kritisk standpunkt å se den fra. Den er tilsynelatende uten noen samlende tanke eller agenda. Galleriets introduksjon til utstillingen forteller at Rødland jobber utenfor kunsthistoriske referanserammer, noe kunstneren selv også har uttalt, med ingenting annet enn nysgjerrighet som utgangspunkt for verkene sine.
Stream of consiousness
Verkene er forholdsvis nye, hvorav de eldste er fra 2008 og de nyeste av året. Utstillingen fremstår dermed som utsnitt av Rødlands interessefelt fra de siste fem årene. Fotografiene er montert på rad og rekke, men tilsynelatende blandet sammen, uten sammenheng til hverandre. De er som en jevn strøm av øyeblikk. I den grad det er et felles narrativ, er det nærliggende å ta i bruk det litterære grepet «stream of consiousness» — som en strøm av tanker eller øyeblikk fotografert. Et øyeblikk er også mer enn det; det fremstår gjerne som uregissert, som et snapshot.

Torbjørn Rødland, Twintailed Siren, 2011-2013. ©Algus Greenspon
Krever betrakteren
Hvert verk inviterer deg inn på en flat og prosaisk måte, og fremstår som et virvar av narrativer, som kommer sammen på like mange måter. På tross av dette virker ikke helheten rotete eller usammenhengende; fotografiene balanserer kant i kant, uten å overlappe hverandre, hvor resultatet er en måte å gi full oppmerksomhet til det enkelte verket.
Det enkelte verket er både lukket innenfor de fysiske rammene for seg selv, og lukker seg rundt det som er avfotografert. Det gir ikke mer, fylt opp til randen av denne ene delen av et øyeblikk til en person. For enten du ser en person i bildet eller ikke, er øyeblikkene som Rødland har festet til papiret personlige, styrket av de formale premissene en fotografert «stream of conciousness» legger til grunn. Motivkretsen synes nesten tilfeldig, men Rødlands styrke er nettopp dette: at hans personlige øyeblikk fremstår som så lite veiledende at betrakteren er nødt til å bruke seg selv som utgangspunkt for å få tilgang til verket. Tolkningsmulighetene er så befriende mange, at i møte med dem, lærer du noe om deg selv.
Gir mening til det meningsløse
Mange av motivene er velkjente og hverdagslige – fluesmekkere, et par boots, handleposer – og de viser frem en side av Rødlands kunstnerskap hvor tilsynelatende meningsløse objekter blir del av et kunstverk. På den måten snakker verkene til oss om hva vi omgir oss med. De låner mening til mer eksplisitte verk som Twintailed Siren, (2011–13), og forteller oss hva vi plausibelt sett lever i og ser hver dag. Fotografiet viser nedre delen av hva jeg antar er en kvinnerygg og bakende sett fra siden, mellom rumpeballene er et tomt beger, med den velkjente Starbucks-logoen og med et grønt sugerør stikkende opp fra lokket. Verket stikker seg ut fra sammenhengen det her er satt i, fordi det fremstår politisk motivert, eller i hvert fall kritisk idet tittelen spiller på både begeret og mennesket, og dermed gjør grensene mellom dem uklare. De er begge en dobbelthalet sirene på et vis, og det konsumerende aspektet er tørt og prosaisk vist frem i et øyeblikk av en bevissthet.

Torbjørn Rødland, The Measure, 2010-2013. ©Algus Greenspon
Mellom sannhet og fiksjon
I verket The Measure (2010–13), sitter en gutt i et fuglebur. Han ser rett på oss, med et uttrykk som ligner på et smil. Bildet er lyst opp bakfra, av den nærmeste lampa som i akkurat det øyeblikket er tilgjengelig og lagt på gulvet bak buret. En jakke ligger på første og beste sted over det ene hjørnet av buret bort fra gutten, som for å gi full bevegelsesfrihet for fotografen, på gulvet ligger en navnløs tube og en ørepropp. Motivet veksler mellom å fremstå som iscenesettelse og snapshot og sår dermed tvil rundt hvorvidt det er iscenesettelsen som er sann. Konsekvensen er uansett en uhyggelig stemning ved det Rødland viser oss.
Dersom denne utstillingen kan sees på som en «stream of consciousness» av subjektivt liv, med alle sine betydeligheter og ubetydeligheter, betyr det at ingenting er mer meningsfylt enn det andre, satt i sammenheng – gutten i buret betyr ikke mer enn støvlene. Alle øyeblikk fremstår som liv som leves, og det virker som det er den eneste agendaen Rødland har: å vise oss levde liv. Med en så vag agenda, sår han tvil om hva et levd liv er, og setter spørsmålstegn ved hva som gjør et liv meningsfylt.
Det mest interessante ved denne samlingen av fotografier, som aldri forteller oss helt sikkert hvilke som er iscenesatt og hvilke som er snapshots, er at det får en til å lure på hvilke historier vi forteller om våre liv, og i hvilken grad vi iscenesetter det levde.