Hans Rosenström stiller betrakteren naken på bar bakke for å til slutt havne i en situasjon der man konfronterer seg selv.
Min spontane følelse er irritasjon, sinne og samtidig redsel. Han har ingen rett til å trenge seg på og utfordre min trygghetsfølelse. Hva vil han egentlig og hvordan kan han tro at han har rett til å komme så nær?
Verket Mellan fyra ögon (2013) som for tiden vises i Amos Andersons kunstmuseum i Helsingfors er den største installasjonen den finskfødte kunstneren Hans Rosenström (f. 1978) har laget til nå. Den er bygget opp med utgangspunkt i selve rommet, med en stor scene, røde draperier, hodetelefoner og lyskastere som blender betrakteren. Som del av installasjonen har Rosenström laget et lydverk som former en reise i museet med ulike punkter hvor betrakteren kan spasere. Verket handler på mange måter om nærvær, men også om å iaktta og bli iakttatt av andre i rommet.
Verktøy for å komme inn i betrakteren
Fra en balkongkant kan man lytte til en tekst som leses opp av en skuespiller mens man iakttar installasjonen og andre betraktere i den skulpturelle installasjonen nedenfor. Den intime stemmen leder uungåelig mine øyne og min bevissthet rundt i rommet:
«Tyngden vilar på höften och benen trycks stadigt mot golvet… Blicken vandrar i rummet. På det röda draperiet, färdas ner längs vecket och vidare, över det kalla stengolvet till stolen, stolryggen…».
Teksten handler om det å se, synet selv, vår persepsjon. Rosenström lykkes med å på samme tid gripe betrakterens tilstedeværelse i rommet og å minne om at det vi ser og opplever kun er tolkninger av nået. Det finnes vel å merke utallige andre tolkninger og opplevelser av rommet så lenge det finnes bevisstheter som opplever det. Nedenfor balkongen er et større rom hvor man sitter på en scene i lyset fra lyskastere og har hodetelefoner på. Her forvilles man av lydens magi og skuespillerstemmens sterke nærvær. Vandringen avsluttes i et mørkt og lukket rom som er overraskende intimt.
Det kan virke som om Rosenström leter etter verktøy for å komme inn i betrakteren og åpne skallet. Vi er vant til å ha en trygg sfære rundt oss, men Rosenströms installasjon kan virke påtrykkende og oppskakende på betrakteren. Verket gir inntrykk av å handle om hvordan vi deler rom med andre mennesker og hvor vanskelig det kan være å vite hvordan andre mennesker opplever samme situasjon som en selv, fordi man er så inngrodd i egen kontekst.
Språkets dominans
Man kan hevde at Rosenström er inspirert av Janet Cardiff og George Buros Miller, og da spesielt Cardiffs lydpromenader, senest på (d)OCUMENTA 13 i fjor. Rosenström lar seg også inspirere av for eksempel Cael Floyer, Ryan Gander og Pierre Huyghe.
Rosenström vil derimot ikke fortelle historier, tekstene hans fungerer snarere som en støtte for å skape situasjoner. På samme måte bruker han også lyset. Lydverkene lager han med teknisk finesse, hvor måten de er innspilt på avgjør opplevelsen. I et av verkene gjør innspillingen det slik at selve teksten trenger inn i betrakteren. Det vil si at når man lytter på det så låter det i publikums ører som når en selv snakker. Målet er å skape en situasjon der publikum egentlig opplever seg selv og sin kropp ved hjelp av lyd og lys.
Hvordan språket former og preger oss som individer er også noe som opptar Rosenström. Språket dominerer vår måte og tenke og føle på. Ord og tekst påvirker hvilken relasjon man har til andre og man uttrykker seg ulikt på ulike språk. Derfor er også Rosenström opptatt av at hans verk oversettes til det språket som snakkes der det stilles ut. For eksempel er verket Mikado, som inneholder en omarbeidet scene fra Ingmar Bergmans film Viskningar och rop, oversatt til tolv ulike språk.
For tiden stiller Rosenström også ut i Bonniers Konsthall i Stockholm som del av utstillingen Minneskonst, og til neste år vil han stille ut i en stengt tre-etasjers silo i Norrköping, et prosjekt i samarbeid med Norrköpings konstmuseum. Han planlegger også et verk til Odda i Norge som skal vises under Litteratursymposiet.