I to elegant monterte utstillinger viser Bomuldsfabriken og Agder Kunstsenter fem nye talenter fra Sørlandet.
Stine Bråthen, Untitled (The Space Between I), 2013. ©Agder Kunstsenter
HATCH 2013 viser for sjette gang nyutdannede kunstnere på Agder, en unik mulighet for nye talenter til å markere seg i regionen og få verdifull utstillingserfaring ved et profesjonelt visningssted. Kunstnerne kommer direkte fra kunstinstitusjonene og speiler hva som rører seg blant de uten etablerte karrierer, de som kommer rett fra skolebenken. Utstillingen er et samarbeidsprosjekt mellom Agder Kunstsenter i Kristiansand og Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal, og fordelt på disse to stedene.
Metallkunst
Agder Kunstsenter viser kristiansanderne Stine Bråthen (f. 1983) og Margrethe Weisser (f. 1967) som begge er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Metall- og Smykkekunst med henholdsvis bachelor- og mastergrad fra 2013. Både Bråthen og Weisser utvider de tradisjonelle håndverkstradisjonene til å inkludere nyskapende arbeider som tar rommet og omgivelsene i besittelse. Bråthen viser verket Untitled (The Space Between I, II, III), en tredelt installasjon i ulike materialer som tre, stål og lateks som leker med former og elementer i våre hverdagsrom. Særlig interessant er den todelte installasjonen Untitled(The Space Between II) i bomull, lateks og akryl som med sin monokrome, men grumsete tekstur har fine maleriske og skulpturelle kvaliteter. De enkle, kvadratiske formene har klassiske konnotasjoner og fungerer fint visuelt sammen mot de tre-dimensjonale arkitekturinstallasjonene der linjene er de bærende elementene.
Margrethe Weisser
Arvesølv, 2013. ©Agder Kunstsenter.
Forgjengelighet og transformasjon
Margrethe Weisser arbeider i mindre formater enn Bråthen, men også her er elementene hentet fra hverdagslivet og hverdagsformer. Men der Bråthen har en klassisk og enkel eleganse, har Weisser en mer brutal omgang med tingene vi omgir oss med. Verket Arvesølv viser engangsbestikk i sølv i delvis oppløsning, slik at groteske former trer frem i prosessen mot hele gjenkjennelige former, og verket Overkjørt og nedtråkket viser papirformer, foto, sølvpapir og en hermetikkboks som er vansiret til det ugjenkjennelige. De ødelagte objektene har en egen poetisk skjønnhet, men titler som Se deg ikke tilbake som viser til et knust bilspeil og Overkjørt og nedtråkket virker noe for eksplisitte. Det samme kan sies om fotoserien som avbilder de samme objektene som hun viser idet de blir overkjørt. Verkene ville nok trådt klarere frem som selvstendige objekter uten fotografiene, og muligens kommunisert temaer som forgjengelighet og transformasjon mer subtilt, og dermed også sterkere, til betrakteren.
Elin Igland, Spring Freely, 2013. ©Bomuldsfabriken
Tråd som stille lilla støy
Som Bråthen og Weisser i Kristiansand, arbeider også Elin Igland (f. 1982) som stiller ut i Bomuldsfabriken, med et utvidet kunsthåndverksbegrep. Igland viser hvordan vev kan utvikles til en romlig installasjon eller en skulpturell form. Spring Freely består av en rektangulær vevet plate med lilla tråder som henger i lange linjer og former klaser mot gulvet. Tett på ser man hver porøse trådfiber, mens trådene på avstand utgjør en masse som tvinner seg inn i hverandre og utgjør en monumental skulptur. Tematisk handler Spring Freely om lydfenomener og hvordan auditivt støy kan gi en følelse av å være en masse og å fylle rommet med nærvær. Den tette vibreringen i trådene gir også en nærværsfølelse som forsterker lydene i rommet, eventuelt stillheten som omgir skulpturen. Fargen er intens og skulpturen tar plass i rommet som en interessant og slående form.
Polygonpunkt
Også Mirjam Raen Thomassens (f. 1982) verk Polygonpunkt tar rommet i bruk. Raen Thomassens verk består av en installasjon i utstillingsrommet, med forgreninger i det faktiske byrommet og mer symbolsk i omverdenen. Hun bruker fastmerker eller polygonpunkter som symboler på det som forankrer oss i tilværelsen, både fysisk og metaforisk. Installasjonen viser et kart av Arendal sentrum og markerer et koordinatpunkt ved Bomuldsfabriken, der et av de vel 300 polygonpunktene også befinner seg. I installasjonen inni utstillingsrommet er imidlertid polygonpunktene gruppert sammen i en uorganisert masse på gulvet foran kartet og vi gis en følelse av kaos der de vanlige reglene for symboler og deres forhold til verden, har brutt sammen.
Mirjam Raen Thomassen, Polygonpunkt, 2013. ©Bomuldsfabriken
Selvet og kroppen ved ARTendal
Ove Kvavik (f. 1985) er kanskje det mest positive av disse nye bekjentskapene, han er både vittig og alvorstung på samme tid. Kvavik er representert med tre ulike verk som alle tematiserer kroppen og forholdet til selvet, den vi er inni. I Self-Portrait Age 27 (without Reflection) tegner han det han ser av sitt eget ansikt når han lukker hvert øye. Vi ser abstrakte avtegninger av nese og kinn, og Kvavik reflekterer slik over fragmentene vi består av og de ulike måtene vi kan betraktes på, fjernt fra tradisjonell selvportrett-tegning der kunstneren ved hjelp av speilet lager en naturtro kopi av selvet.
Nothing Deeper er på lignende måte en refleksjon rundt menneskekroppen og dens plass på jorda. Installasjonen er todel og viser tegninger av en mannsfigur fra det Sixtinske kapell samt en skisse av skyer fra et 1700-talls landskapsmaleri. Skissene er speilet i fargene rød og lilla hentet fra endene av det synlige elektromagnetiske spekter og symboliserer grensene i vår eksistens: fra det nære, kroppslige representert ved Michelangelos akt, og det fjerne, eteriske representert ved skyene.
Ove Kvavik, Nothing Deeper, 2013. ©Bomuldsfabriken
Kvaviks siste verk har en lignende humoristisk tilnærming som store temaer. I Mirror Test II simulerer han en vitenskapelig intelligenstest brukt på dyr og mennesker på kunstverket «tenkeren» av August Rodin. Tenkeren er plassert foran et speil i en glassboks med to fargepunkter på kroppen og stirrer seg selv dypt inn i øyene, uten å registrere at han er seg selv. Loggboka ved siden av ham oppdateres daglig med statusoppdateringen «No sign of Intelligence» — en herlig ironisering over kunsthistoriens kanoniske og pretensiøse motiver.
Kvavik, Raen Thomassen og Igland er elegant montert i Bomuldsfabrikkens nyåpnede sentrumsfilial ARTendal. Fargene på verkene gjentas på kryss av rommene og verkene og utgjør en visuell helhet. På lignende vis fungerer også Bråthen og Weissers verk godt tematisk og visuelt i lokalene til Agder Kunstsenter. Det blir spennende å følge flere av disse nyklekkede Agderkunstnerene i fremtiden!
Utstillingene vises i perioden 06. 09 – 29.09.