De siste ti årene har Bergens kunstscene gått fra stagnasjon til å være en sydende kunstscene. Nå skifter de to største institusjonene ut ledelsen. Hvilken effekt vil det ha?
Gjennom en årrekke har Bergen bygget seg opp som en by for samtidskunst. I 2007 vedtok kommunen enstemmig en ny kunstplan, “Kunstbyen Bergen 2008 – 2017”, men for oss som ikke bor i Bergen er det først fra 2009 at byen virkelig kom på kartet som en relevant kunstby og en verdig konkurrent til hovedstaden.
I september 2009 ble det avholdt en biennalekonferanse uten internasjonalt sidestykke hvor Bergen over tre dager fikk besøk av en rekke prominente kuratorer, kritikere, kunsthistorikere og kunstnere som delte av sine erfaringer fra internasjonale biennaler.
Bakgrunnen for at Bergen kunne bli vertskap for en slik begivenhet som biennalekonferansen var, skyldes blant annet at Bergen Kunsthall med Solveig Øvstebø i spissen hadde bygget seg opp som et relevant visningssted for samtidskunst med et godt omdømme internasjonalt.
Energien var blitt forsterket av at Erlend Høyersten tiltrådde som direktør ved Bergen Kunstmuseum 1. september 2009 Gjennom sitt lederskap har han styrket museums profil og utstillingsprogram. I vår fikk for eksempel KODE, som Kunstmuseene i Bergen nå heter, i samarbeid med Stiftelsen 3,14, Kunstkritikerprisen 2012 for utstillingen #RealLifeStories. Prisen, som deles ut av Norsk kritikerlag på bakgrunn av medlemmenes stemmer, regnes som en kunstfaglig anerkjennelse.
Til sist kan man nevne at 2009 også ble det året hvor det ble populært å bli igjen i byen og flere startet gallerier, som Entrée, Knipsu, Tag Team og Premiss. I tillegg fikk byen i fjor det nye huset for elektronisk kunst og musikk: Østre. Det er vanskelig å ikke bli imponert.
I dag ser vi konsekvensen av biennalekonferansen realisert i Bergen Assembly. Under konferansen i 2009 var mange opptatt av at en biennale ikke måtte bli som en UFO, som landet i Bergen, og så dro sin vei. Biennalen måtte ha en lokalforankring.
Fire år senere ser vi at Bergen Assembly, som ble en triennale, faktisk minner mest av alt om en UFO bestående av et internasjonalt presseteam, kuratorteam og monteringsteam som lander og allerede har forlatt byen. Men dette trenger ikke å være så negativt som man kunne ha ventet seg, da byens kunstnere har grepet muligheten vel. Ved Kalfaret har kunstnere organisert visningsrommet Kalfarlien 18, ved Galgebakken kan man gå inn under jorden å se kjempeutstillingen Potsyd og ute ved Bontelabo vises utstillingen Life is the only way, med sterke navn som A K Dolven, Gardar Eide Einarsson og Judy Chicago.
Alt tyder på for fortsatt sterk vekst.
For norsk kunstliv er det bra at det finnes to maktsentra. Derfor er det på sin plass med et lite varsku. For selv om det har boomet i Bergen fra 2009 har det ikke gått dårlig i Oslo. Fra 2003 har også hovedstaden sett en vekst i visningsrom. Flere av byens kommersielle gallerier har åpnet siden da. Vi kan nevne Standard Oslo, Galleri Maria Veie, Gerhardsen Gerner, VII–VIII og Peder Lund. Byen har også, som Bergen, hatt en sterk vekst i kunstnerdrevne gallerier, og Astrup Fearnley Museet har etablert seg som byens viktigste museum for samtidskunst.
Og her kommer et viktig moment frem. Der hovedstaden har hatt en vekst i en kommersiell scene, knyttet til at mennesker bruker penger på kunst, er kunstmarkedet i Bergen dødt. For noen bergenskunstnere som Kjetil Kausland og Toril Johannessen har Lautom Contemporary vært et slags vindu mot Oslo i verden, ellers har mange vært prisgitt den ikke-kommersielle delen av feltet.
Faktisk er kunstmarkedet i Hordaland mindre enn kunstmarkedet i Vest-Agder. Og dette er ganske problematisk, fordi det betyr at bergenskunstnere i stor grad må ha gallerister utenfor Bergen, eller arbeide uten gallerist. Konsekvensen er at verdiskapning og jobber knyttet til kunstomsetning kommer et annet sted enn i Bergen.
Å arbeide uten gallerist betyr også at en kunstner har mindre mulighet til å selge sin kunst, ergo faktisk leve av å være kunstner. Man får liten hjelp til å lanseres og markedsføres i og utenfor Norge. Det var for eksempel Lautom som lanserte Torill Johannessen i Basel. En kunstner uten galleri får også mindre langsiktighet. En avtale med et galleri gir en kunstner en forutsigbarhet, da man som regel lager en utstilling hvert tredje år.
Dette gjør at mankan stille spørsmål om kunstnerne kommer til å forbli i Bergen, når de er leie av å drive visningsrom på idealistisk grunnlag. Og det følger et annet spørsmål: Vil kommunen fortsette å stimulere visningsrommene til kunstnerne som går ut av KHiB, eller var det bare kullene som fullførte i perioden 2009–2011 som var enestående heldige?
Sammenligningen med Oslo avslører også et annet moment. De siste fire årene har både KODE og Bergen Kunsthall gått fra suksess til suksess. Både Erlend Høyersten og Solveig Øvstebø har hatt stor betydning for kunst-Bergens selvtillit og indirekte for hele kunstscenen. Veksten i Oslo har derimot skjedd mens Nasjonalmuseet, Kunstnernes Hus og KHiO har ligget med brukket rygg. Veksten i Oslo er en vekst på tross av institusjonene.
I år er vi vitne til noen endringer i kunstbyen Bergens infrastruktur som gir grunn til å stille noen spørsmål om byens fremtid. Solveig Øvstebø har allerede forlatt byen for en jobb i Chicago, og Erlend Høyersten går videre til Aros Kunstmuseum i Danmark til neste år. Begge har vært viktige for å løfte byens kunstliv. Hvordan vil nye ledere håndtere forholdet mellom det lokale og det internasjonale, noe som har vært tett vevd sammen i begge institusjonene? Hvordan påvirket de nye lederne Bergen som bærekraftig kunstby? Og hvilken rolle spiller Bergen Assembly i forhold til den lokale scenen?
I kveld arrangeres debatt på Litteraturhuset om Bergens utfordringer som kunstby.
André Gali, ansvarlig redaktør i Kunstforum
Nicolai Strøm-Olsen, daglig leder i Kunstforum
Innlegget var publisert i Bergens Tidende 17. september 2013.
Det er ingen tvil om at det er et tap for den bergenske kunstscenen at to så tydelige og dyktige aktører på som Erlend Høyersten og Solveig Øvstebø flytter ut. Men til tross for deres faglige kompetanse og evne til å både dyrke den lokale kunstscenen samt vise viktig internasjonal kunst, er det ikke slik at kunstbyen Bergen kollapser uten dem. Hvis Bergen hadde vært så avhengig av noen få enkeltindivider hadde Bergen Kommunes satning på kunst gått åt hundane da Henning Warloe dro til tinget. Isteden opplever jeg som bergensbasert billedkunstner at Bergen Kommune fortsetter å jobbe aktivt for en spennende kunstscene, og fortsetter å verdsette spennende samtidskunst. Forrige ukes tildeling av kunstnerprisen til Torill Johannessen understreker dette. Og Øvstebø og Høyesten sine etterfølgere må da kunne få en sjanse til å tørke av seg på beina og sette igang arbeidet før vi beslutter at deres forgjengere var bedre.
Den bergenske kunstscenen består av et stort knippe dyktige, spennende og aktive kunstnere. Det gror godt på bakkenivået her. I tillegg er de tunge institusjonene som Bergen Kunsthall, Bergen Assembly, KHiB og KODE drevet med faglig tyngde og en fin balanse mellom lokal forankring og internasjonal profil.
Så problemet i Bergen er hverken høyt eller lavt; hverken kunstnerene eller de tunge institusjonene. Problemet med kunstbyen Bergen er mellomsjiktet; de privateide galleriene, mellomleddet mellom kunstnere og kunstkjøperene.
Det kunstbyen Bergen mangler (og har manglet i en årrekke) er profesjonelle, privateide gallerier med egen «stall»; med egne kunstnere galleriet jobber med å promotere og selge. Der ligger Oslo langt foran Bergen, med Galleri Standard som kanskje den mest vellykkede og etablerte aktøren.
Nå har den tidligere kunstkritikeren Erlend Hammer offentliggjort at han planlegger å starte nettopp et galleri av denne typen i Bergen. På VISP sin fagdag for gallerier mandag 16. september presenterte Hammer visjonen sin mer detaljert enn han hadde anledning til under paneldebatten på Litteraturhuset dagen etter. Det blir kjempespennende å følge dette prosjektet, og å se hvor langt han kan ta det. Likevel er det ikke nok for Bergen å bare ha et galleri med slike visjoner, og man kan bare håpe at de andre galleriene tar etter, eller at det dukker opp andre gallerier med tilsvarende ambisjonsnivå.