Nordic Art Station er et prisverdig initiativ, men for at utstillingen skal bli virkelig interessant kreves både mer kontroll og et strengere utvalg fra kuratorens side.
Sverre Mallin, Snowblind, 2010. Foto: Magnus Bons
For andre gang arrangerer Eskilstuna Konstmuseum en triennale for samtidskunst fra de nordiske landene, kalt Nordic Art Station, og siden forrige utstilling i 2010 inngår nå også kunstnere fra Estland, Latvia og Litauen i samme konsept. Alt i alt vises det verk fra drøyt tretti kunstnere og kunstnergrupper.
Utstillingen opptar hele kunstmuseet samt et par steder utenfor museet, som er tidligere industrilokaler. Eskilstuna er en liten by som ligger en times togtur utenfor Stockholm, og den relativt korte avstanden gjør at museets virksomhet havner i skyggen av utstillingene som pågår i hovedstaden. Derimot vil jeg tro at Konstmuseet (sammen med det mindre Ebelingsmuseet) lokalt og regionalt har stor betydning, ettersom Eskilstuna mangler både gallerier og annen kunstnerisk infrastruktur av betydning. Museet har helt enkelt en særdeles viktig funksjon å fylle, og dermed burde et av triennalens mål være å «sette Eskilstuna» på kartet.
Andreas Gustavsson, Beslutet, 2008. Foto: Magnus Bons
Spørsmålet er om man har lykkes med det. Tidligere har kunstmuseet ofte vist interessante navn, der de anerkjente svenske kunstnerne Jens Fänge, Johan Thurfjell og Per Enoksson bare utgjør noen av eksemplene. Lignende, mer etablerte svenske navn glimrer med sitt fravær i Nordic Art Station 2013. Posisjonen hos kunstnerne fra de andre landene kan jeg ikke avgjøre like enkelt, men tilsynelatende er utstillingen bygget opp av kunstnere som beveger seg i sjiktet rett under sine mer kjente kolleger. Dette er ikke ment som negativ kritikk – muligheten til å la seg overraske av ukjente navn er desto mer spennende – men mer som en konstatering av hvor utstillingen befinner seg.
Ferdighet fremfor innhold
Triennalens tema, «Merry Melancholy», henspiller på det tungsinn og melankolien som ofte sies å prege den nordiske mentaliteten, men betraktet med et glimt i øyet. Og rett nok avspeiler det seg både et lekent tungsinn og et dypere alvor i flere av verkene. Svensken Andreas Gustavssons skulptur Beslutet (2008) viser en liten mann hengt opp i en løkke i et tre. Med en pikselert dataspillestetikk i glade farger har Gustavsson skapt en galgenhumoristisk og gripende scene om livets endelige valgmulighet.
Nordmannen Sverre Malling viser tre allegoriske og alvorlige tegninger, spekket med detaljer og med tydelige referanser til kunsthistorien. Mallings Snowblind (2010) er en oppdatert versjon av Hans Holbein d. y. (1497–1543) maleri Den døde Kristus i graven (1521), men Kristus er byttet ut med en tatovert MC-mann. Malling kombinerar motsetningsfylte billedlag til en fungerende helhet. Slik blir kommer det også frem at den samme refleksjonen over vårt samfunns frykt for døden er like fullt til stede i hans tegninger som hos «originalen» til Holbein.
Jarmo Mäkilä, Neverland, 2011. Foto: Magnus Bons
Finske Jarmo Mäkiläs billedverden er desto mørkere der den kretser rundt noen gutters voldsomme lek som har sporet helt av. Mäkilä er en dreven, fotorealistisk maler som behersker godt sine uttrykksmidler, og som ikke nøler med å nærme seg et nesten patetisk uttrykk. Kanskje er han for smart? Hans malerier er på vei til å tippe over i en form for teknisk kynisisme, men det begrensede utvalget verk gjør at jeg ikke kan bestemme meg for hvorvidt han bare leker med effekter, eller om han faktisk mener alvor. Og det er vel en prestasjon i seg selv?
Et gjennomgående trekk blant kunstnerne i utstillingen er ellers at deres ferdigheter risikerer å stille seg i veien for verkets innholdsmessige uttrykkskraft. De er ofte så forelskede i det tekniske uttrykket som de har erobret og mestrer, at de henført lener seg tilbake og blir sittende fast i en mer eller mindre utviklet kunstnerisk finesse. De utstilte verkene består av tydelig definerte objekter innen ulike avgrensede sjangre, og det er nesten utelukkende kun maleri og skulptur.
Malplassert
Hvordan kuratorens tankebaner omkring melankoli har beveget seg når det kommer til norske Janne Kruses metallskulpturer har jeg problemer med å forstå. Skulpturene er plassert på gulvet og omringet av verk med et helt annet uttrykk. For komme til sin rett hadde Kruses verk enten trengt et eget rom, eller så kunne man kanskje forsøke å plassere dem mot danske Trine Søndergaards fotografier av karnappvinduer. Søndergaards suggestive bilder hadde kanskje lokket frem et mer melankolsk drag fra Kruses skulpturer, som mer interesserer seg for spørsmål rundt romlighet og visjon.
Janne Kruse, In Search of Temporality. Foto: Magnus Bons
Nordic Art Station er et prisverdig initiativ, men for at prosjektet skal bli virkelig interessant og en ivrig refleksjon av kunsten i våre nordiske land, så kreves både mer kontroll og et strengere utvalg fra kuratorens side. I stedet for å nøye seg med kunstnere som åpenbart refererer til og sampler fra kunstnere som Karin Mamma Andersson eller Jockum Nordström, kanskje noen av disse eller andre virksomme, anerkjente kunstnere skulle vært invitert med? Dette er antakeligvis et spørsmål om budsjett og midler, men med begrensede midler ville det vært bedre å kutte ned på antall deltakere. Da hadde man fått mer gjennomarbeidede presentasjoner fra færre kunstnere.
Nordic Art Station 2013: Merry Melancholy, Eskilstuna Konstmuseum, vises til 10. november.