I NRKs Nasjonalgalleriet får Ringnes ukritisk spre ideen om den «feminine» tematikken i Ekeberg skulpturpark. Hans kvinnesyn er et ubehagelig gufs fra fortiden.
Tirsdag 23. september hadde tv-programmet Nasjonalgalleriet på NRK fokus på Ekeberg skulpturpark. Her fulgte programleder Helle Vaagland milliardær Christian Ringnes på en spasertur i parken mens han fikk fortelle om hvordan parken var kommet til og hva tanken bak parken er. Den nærmest ukritiske fremstillingen av Ringnes, hans giverglede og entusiasme for det feminine klippes sammen med bilder av Marina Abramovics skrikprosjekt og utdrag fra debatten rundt parken. For det har jo vært mye debatt, fra flere hold.
Blant dem som kritiserer Ringnes er tegneserieskaper og dramatiker Christoffer Nielsen, og han får komme til orde med sine innvendinger. Kontrasten mellom Ringnes kjærlighet for det feminine og Nielsens fremstilling av Ringnes som gammel gris og «pornograf» er det bærende elementet i historien. Valget av «kilder» er mildt sagt underlig, og har som hensikt å skape underholdning snarere enn opplysning. Fremstillingen bringer i liten grad inn det virkelig problematiske rundt parken, samtidig som hverken Ringnes eller Nielsen har særlig grad av troverdighet som kunstkjennere.
Begrenset kunstfaglighet
Det kunstfaglige alibiet til Nasjonalgalleriet er nyansatt daglig leder ved UKS (Unge Kunstneres Samfund), Johanne Nordby Wernø, som bringer inn relevante poenger og har en faglig troverdighet som de andre mangler. Hennes bidrag blir en viktig nyansering i den ensidige fortellingen Nasjonalgalleriet tegner opp, men hun kunne godt fått mer taletid og vært mer sentral i programmet. Når NRK skal vie et helt program til Ekeberg skulpturpark ville det i mine øyne vært en mer interessant fremstilling om representanter for det kunstfaglige rådet, som Jarle Strømodden eller Viel Bjerkeset Andersen, og en av de kunstfaglige kritikerne, som Ina Blom eller Anne Wichstrøm, var intervjuet.
I programmet fremstiller Rignes parken som et gavmildt prosjekt i form av penger og i form av sin hyllest til det feminine. Kvinnen er mer kompleks, hemnelighetsfull og omsorgsfull enn mannen og fortjener en pidestall, ifølge Rignes. La det være sagt at jeg synes en skulpturpark i Ekebergskogen er en god ide, og at Rignes gave er enormt generøs, men det er likevel grunn til å sette spørsmål rundt Rignes sin motivasjon og hans kvinnesyn. En del av skulpturene unndrar seg rigtignok det feminine premisset som Rignes legger til grunn, men mister i sammenhengen sin uavhengighet fra konseptet. Flere av skulpturene er flotte verk, kunstnerne som står bak er i all hovedsak relevante kunstnere og parken synes å ha blitt et hyggelig sted å være. Problemene som melder seg er uklarheten rundt prosessen frem og det «kuratoriske» konseptet – hvordan har egentlig kommunen behandlet dette med tanke på utformingen, utvelgelsen og det kunstfaglige?
Et forkvaklet kvinnesyn
Fordi Ringnes definerer parkens problemstilling så tydelig som «en hyllest til det feminine» (tidligere «en hyllest til det kvinnelige») og så gjerne vil være talsperson for kunsten i parken, undergraver han både kunstnernes autonomi og det kunstfaglige rådets utvelgelse. Det blir det overgripende konseptet som definerer parken. Jeg spør meg derfor: når rådet har gjort en faglig forsvarlig utvelgelse, og kunstnerne har interessante verk og holder høy kvalitet uavhengig av ideen om det feminine, hvorfor er det Rignes sitt konsept og tolkninger som skal frem? Burde ikke milliardæren sett seg fornøyd med å la det kunstfaglige rådet definere rammen for parken?
Det ville jo gi mer kredibilitet og oppleves som rausere om ikke Ringnes skal posere som kunstkjenner samtidig. For det er her mye av kjernen ligger for min del. Påstander om at kunstfeltet hater private penger og derfor misliker at milliardæren Ringnes gir en storslått gave til Oslo by er i mine øyne feil. Det er snarere snakk om en sunn skepsis til det som synes å være en hyllest til et forkvaklet kvinnesyn.
Ansvar for å ta oppgjør med myten
Vi kan trekke en parallell til utstillingen Kvinner som beveger kunsten II: Goddesses på Museet for Samtidskunst i 2010. Dette var en utstilling som hadde som uttalt formål å sette et kritisk søkelys på den lave andelen kvinnelige kunstnere i Nasjonalmuseets samlinger. Altså i motsetning til Ringnesparken hadde utstillingen et uttalt mål om å være kritisk. Kritiker i NRK, Mona Pahle Bjerke som mener at dette kritiske lyset blir for utydelig i utstillingen, skriver at «når de kritiske rammene forsvinner fremstår kvinnetematikken som et ubehagelig gufs fra fortiden. Det er noe dypt problematisk ved å gjøre det kvinnelige til en slags fellesnevner i en utstilling.» (NRK.no 2. juli 2010) For Pahle Bjerke er dette noe som er «egnet til å opprettholde en forestilling om at det finnes noe evig kvinnelige, en slags essens, og dette er en myte som gjennom århundrer har gitt rom for undertrykkelse og marginalisering, og som vi har ansvar for å ta et oppgjør med.»
Setningene er i høy grad overførbar til Ringnes prosjekt. Det finnes ikke noe kritisk tilnærming til noe tema overhodet i parken og kvinnetematikken fremstår dermed som «et ubehagelig gufs fra fortiden» og opprettholder slik «en myte som gjennom århundrer har gitt rom for undertrykkelse og marginalisering, og som vi har ansvar for å ta et oppgjør med.»
Indre konflikt
Det kan virke som om det kunstfaglige rådet har villet unngå det feminine, i hvertfall tone det ned; det har vært stadig mindre fokus på det og flere av verkene i parken synes å ikke ha noen relasjon til den feminine tematikken overhodet. I NRKs program er det Ringnes som bringer dette inn igjen og igjen og insisterer på det feminine konseptets fortsatte gyldighet. Det synes å være en slags indre konflikt i kunsfaglig forbindelse som Ringnes klarer å kuppe gjennom NRKs vilje til å være mikrofonstativ for milliardæren.
Når det feminine perspektivet er så maktpåliggende for Ringnes er det vanskelig å se hvordan Oslo kommunes politikere har kunnet takke ja til en park som så sterkt formidler et utdatert kvinnesyn. En park som tragisk nok åpner i 100 årsjubileet for kvinners rett til å delta i demokratiet gjennom sin stemme.