Jeg ser ikke noen konflikt mellom det å ligge med menn og det å ønske et patriarkalsk samfunn, men mitt poeng er ikke at Langset og Foss er patriarkalske, skriver redaktør André Gali i sitt svar til Paul Grøtvedt.
Kunsthistoriker Paul Grøtvedt engasjerer seg i debatten rundt Christian Frederik-monumentet og kritiserer mine replikker for å være «ideologisk grumsete» og han mener jeg påstår at jeg vet «hva et offentlig monument kan og skal være». Under overskriften Offentlig Stalinistisk kunst ønsker han å vise at jeg representerer et elitistisk kunstsyn der figurativ kunst ikke har noen plass. Ironisk nok var den kommunistiske kunsten gjerne figurativ og tjente maktens mytologi, nettopp det jeg prøver å diskutere i min kritikk av Lars Roar Langset og Per-Kristian Foss sin forståelse av hva et monument kan være. Å avvise andre kunstverk enn «en figurativ, bronseskulptur med fysiske trekk fra den avbildede» opplever jeg som mer i tråd med Stalinistisk propaganda enn den kritiske kunsten jeg etterlyser. Kanskje det er på plass med en tydeliggjøring av hva jeg mener med kritisk kunst.
Den kritiske kunsten har riktignok røtter i en marxistisk tradisjon (men også i Kants «Kritikk av dømmekraften»), men den oppsto som en reaksjon på at marxismen i Sovjetunionen var blitt dogmatisk. Kritisk tenkning, slik det ble formulert av Frankfurtherskolen med Adorno, Horkheimer, Benjamin m.fl., søkte å unngå dogmatisk tenkning, og å ivareta et autonomt rom for for individet i det de oppfattet som en stadig mer homogen kultur – både i Sovjetstaten, og i den kapitalistiske kulturindustrien. Kunstens funksjon, slik de så det, var å ikke ha noen funksjon, som et motstykke til effektive og målrettede produksjoner ellers i samfunnet. Kunsten kunne skape et rom som unngikk industrisamfunnets masseproduksjon av objekter og ideer og gi betrakteren mulighet til å tenke selv, utenfor gitte konvensjoner i samfunnet.
I forlengelsen av Frankfurtherskolen vokste det som gjerne kalles kritisk teori frem, idag ofte forbundet med poststrukturalisme og dekonstrutivisme, spesielt er Derrida blitt en vesentlig tenker i denne retningen. Det som preger den kritiske tenkningen er, slik jeg ser det, at den også er selv-kritisk – den undersøker sine egne maktstrukturer såvel som øvrige maktstrukturer i samfunnet og «avkler» dermed makten og gjør den tilgjengelig for kritikk. Den kritiske kunsten handler om det samme, at den er selvbevisst og kritisk til sin egen «rolle» som sosialt og kulturelt tegn og våger å utfordre det den er ment å være – i dette tilfellet en avbildning av Christian Frederik.
Så for å svare på Grøtvedts påstand om at jeg vet hva et monument kan og skal være, så vil svaret være at jeg stiller meg på motsatt side og sier at jeg ikke vet hva et monument kan og skal være, men at jeg ønsker å stille kritiske spørsmål til hva et monument defineres som idag, og spesielt i denne sammenhengen. Når det gjelder hvorvidt den figurative kunsten hadde hatt en mulighet gitt at de avtrådte konsulentene fikk sin vilje, så mener jeg at det er en hypotetisk problemstilling som vi kunne debattert om det var slik at konsulentene viste seg å ikke vurdere figurative uttrykk overhodet. Men slik situasjonen er idag får vi jo aldri vite hva de ville valgt.
Og for å svare på hva jeg mener med «det ligger en sterk patriarkalsk og lineær historiefortelling i bunn i denne typen monumenter, en historiefortelling som kjennes fremmed for mange idag» så handler ikke det om legning. Jeg ser ikke noen konflikt mellom det å ligge med menn og det å ønske et patriarkalsk samfunn (jamfør antikke Hellas). Men mitt poeng er ikke at Langset og Foss er patriarkalske.
Mitt poeng er at denne typen monumenter som vi her diskuterer har tjent et patriarkalsk system som bevarer maktstrukturer gjennom lineære historiefortellinger. I denne sammenhengen bruker jeg «patriarkalsk» om et system hvor den sosiale, lovlige, politiske og økonomiske organiseringen av samfunnet er basert på et verdidsyn der «maskuline» verdier teller. Med lineære historiefortellinger mener jeg en måte å gjenfortelle historien som baserer seg på forestillingen om at historien har en begynnelse (fortid) og beveger seg mot en slutt (fremtid). I denne historiemodellen er det målet, og ikke prossesen, som er viktig. Alternativet kan være en syklisk historiefortelling hvor tanken er at historien gjentar seg i sykluser, denne modellen fokuserer på prossess og ikke på mål.
Et monument eller et kunstverk sier mye om samfunnet gjennom form og virkemidler – eller for å si det med den kanadiske medieforskeren Marshall McLuhan; «the medium is the message». Med det menes at hvordan man forteller et budskap er vel så viktig som hva det budskapet er, fordi formen (og materiale) representerer bakenforliggende strukturer og verdier i samfunnet. Derfor ønsker jeg meg hvertfall et monument som er seg bevisst sin funksjon som monument og kan problematisere dette. Å plassere et slikt monument foran Stortinget ville være et positivt utsagn om at makten også kan revurdere sine «sannheter».