Oslo Kunstforening skaper historie når de viser den første utstillingen i Skandinavia med den ikoniske kunstneren Judy Chicago.
Judy Chicago, ‘Deflowered’ på Oslo Kunstforening, installasjonsfoto. Foto: Istvan Virag
Feministikon
Hun er en pioner innen feministisk kunst, og frem til 1970 het hun Judy Cohen. Men så forandret hun etternavnet sitt til Chicago, etter fødebyen, i en aktiv protest mot de patriarkalske navnekonvensjonene. Judy Chicago (f. 1939) omtaler seg selv som kunstner, feminist, forfatter og pedagog, og startet blant annet opp det første feministiske utdanningsprogrammet ved California State University, Fresno. Mest kjent er hun for sine store samarbeidsprosjekter og installasjoner som undersøker kvinnens rolle historisk og kulturelt. Med såkalte sentral-kjernemotiver, «Central Core Imagery», som leder tankene mot det kvinnelige kjønnsorganet, ville Chicago lage en symbolsk kunst som hyllet det biologisk kvinnelige: et kunstnerisk prosjekt som, da det startet på 1970-tallet, handlet om å endre det mannsdominerte kunstlandskapet ved å skape innovative arbeider fra et kvinnelig perspektiv.
Sirkler, bilpanser og erotikk
Utstillingen som nå vises i Oslo Kunstforening har fått tittelen Judy Chicago – Deflowered. Gjennomgående i utstillingen er dialogen mellom minimalistiske fargesirkler fra slutten av 60-tallet, og symbolske motiver spraylakkert på Ford Cosair bilpansere, fra 1965/2011.
Jeg må innrømme at jeg ikke var forberedt på det som møtte meg da jeg kom inn i utstillingen. I stedet for blomstrende porselen og kvinnekamp ble jeg ønsket velkommen av kjølig avmålte papirarbeider. Dome drawings, for eksempel, fra slutten av 60-tallet, viser store sirkler tegnet opp på papir, fargelagt i glidende valører. De har et minimalistisk, nesten lærebokaktig uttrykk, og kan minne om ittenske fargesirkler. Som en kontrast står de detaljerte og kunstferdig utarbeidede skissene til bilpanserne fra 1965/2011, Hood-verkene.
Judy Chicago, ‘Dome Drawings’. Foto: Istvan Virag
I 1963, da Chicago var hovedfagsstudent ved UCLA, lagde hun flere fargerike «hard edge»- malerier på masonittpanel. Motivene var symbolske og antydet organer som falloser, vaginaer og livmorer. Men som det står i utstillingsteksten, satte ikke hennes mannlige professorer pris på dette uttrykket, og deres negative kommentarer fikk henne til å undertrykke et personlig bildespråk til fordel for et mer minimalistisk. Hun klarte imidlertid ikke å legge motivkretsen fra seg, og i 1964 grunnet hun motivene på fire bilpansere. Hun ferdigstilte kun ett motiv, det minst eksplisitte, som ble utstilt i 1965. Først etter å ha hatt de andre halvferdige verkene på lager i nesten 50 år ferdigstilte hun de tre siste bilpanserne i 2011.
I lys av denne informasjonen oppleves sammenstillingen av Dome Drawings og Hood-serien som en kommentar til det maskuline miljøet Chicago ønsket å forandre på 1970-tallet. Et miljø som ikke aksepterte kunst fra et kvinnelig perspektiv.
Det neste utstillingsrommet følger opp denne linjen. Her er keramiske vulva-objekter, eksplisitte illustrasjoner (2004) til Ananïs Nins novellesamling Delta Venus (1977) og det ferdige bilpanseret Birth Hood (1965/2011). Birth Hood har et geometrisk, sterkt symmetrisk motiv. En fargesprakende sommerfugl, lik brettemaleriene man lagde som barn, bare i strengt komponerte linjer. I følge utstillingsteksten var dette verket i sin tid den første fremstillingen av en fødsel, et tema Chicago kom tilbake til i løpet av 1980-tallet.
En hilsen fra kunstneren
Plassert i en nisje foran de store vinduene i galleriet gir glassmaleriet Fused Mary Queen of Scots in glass 1 (2007) assosiasjoner til middelalderens sakrale glassmalerier. På en kvadratisk glassplate er det allerede nevnte sentral-kjernemotivet, med en gul kjerne som blør ut i rødt, rammet inn av enn tekstremse, en kommentar fra Judy Chicago selv. Her forteller Chicago at dette motivet er basert på et trykk fra serien Great Ladies fra 1970-tallet. På den tiden trodde hun at kvinner kunne transformere verden til en mer rettferdig og rettvis plass. Men siden den tid har hun forstått at alle mennesker, uansett kjønn, kan utøve ondskap og umenneskelighet. For, når alt kommer til alt, hyller jo dette verket en kvinne som signerte sin halvsøsters – Elisabeth 1 – dødsdom. I så måte er det nærliggende å lese Chicagos uttalelse som en refleksjon over et tidligere kunstnerisk prosjekt, som hun nå i ettertid har sett behov for å modifisere.
Judy Chicago, ‘Fused Mary Queen of Scots in glass 1’ (2007). Foto: Istvan Virag
Middagsselskapet
Min inntrykk er at Chicago med denne utstillingen ønsker å vise at hennes kunstnerskap består av mer enn de kollektive kvinneprosjektene fra 1970-tallet. Dette understrekes ytterligere ved at Chicagos mest ikoniske verk er så godt som utelatt. I siste rom møter vi bankettbordet med en politisk agenda, The Dinner Party (1974–79), men kun en liten del av det.
The Dinner Party er en monumental skulpturinstallasjon. Et trekantformet middagsbord er dekket til 39 hedersgjester, alle kvinner som har spilt en spesiell rolle i vestens historie. Hver enkelt kuvert, tallerken og løper, er dekorert med organiske, sommerfugl- og blomsteraktige motiver, utført i teknikker inspirert fra de forskjellige periodene kvinnene levde i. Motivene minner om kvinnelige kjønnsorganer – eller som Chicago kanskje ville kalt det, Cunt Art. Cunt Art er et begrep lansert av Chicago, og er for henne en positiv betegnelse på de organiske, sirkulære formene hun arbeidet med. Et vulvalignende billedspråk, skapt som en hyllest til det spesifikt kvinnelige, og en motvekt til det maskuline fallossymbolet.
I utstillingen er The Dinner Party kun representert som en kontekstualiserende replikk, hvor vi får se forstadiet til den feministiske filosofen og forfatteren Mary Wollstonecrafts (1759–97) kuvert. En uglassert prøvetallerken er utstilt i et monter, og skissen til broderiarbeidet på løperen henger på veggen. Skissen er i et stort format, mest sannsynligvis 1:1, og viser godt det tekniske som ligger bak et slikt håndarbeide.
Det at publikum får se disse forarbeidene er en fin kommentar til Chicagos, den gang, utradisjonelle materialbruk. I The Dinner Party approprierte hun tradisjonelt håndarbeid, som broderi og porselensmaling, i en kunstpolitisk handling. Hensikten var å bryte ned de formale hierarkiene som plasserte tradisjonelle teknikker i et underordnet forhold til maleriet. Og denne referansen til det håndverksmessige er også en av utstillingens styrker. Gjennom rundt 30 verk får publikum en variert presentasjon av hvordan Chicago arbeider med forskjellige uttrykk og håndverksmessige teknikker. Vi får et innblikk i hele Chicagos kunstnerskap. Og da er det bare en selvfølge at The Dinner Party ikke får spille hovedrollen, samme hvor ikonisk verket er.
Judy Chicago, ‘Deflowered’ på Oslo Kunstforening, installasjonsfoto. Foto: Istvan Virag
Kunst og kjønn
Deflowered stilles betimelig nok ut i 2013, jubileumsåret for kvinners stemmerett i Norge. Chicago er for mange selve symbolet på den vestlige feministkunsten som utviklet seg i løpet av 1970-årene, og slik er det en fin kommentar å stille ut dette kunstnerskapet.
Slik jeg leser utstillingen viser den til momenter i Chicagos kunstnerskap som står som brudd, som katalysatorer mot nye uttrykk: Hood-serien, som viser begynnelsen av hennes arbeid med en symbolsk kvinnelig motivkrets; Dome Drawings som representerer en kunstscene hun følte ikke hadde plass til hennes formspråk; sentral-kjernemotivene fra 1970-tallet som var en respons på denne opplevelsen av utestengelse, og hennes uttalelse fra 2000-tallet, hvor hun reflekterer rundt sitt kunstneriske prosjekt. Jeg mener at tittelen, Deflowered, understreker dette. Her møter vi et helt kunstnerskap. Den avblomstrede Chicago er et lite steg til siden for de blomstrende sentral-kjernemotivene fra 1970-tallet, men parallelt med det samme budskapet står kvinners rett til definisjonsmakt over hva kunst kan være. Og slik blir også verk fra 60- og 70-tallet like aktuelle i dag som for 40 år siden. For som symposiet som akkompagnerte utstillingens åpningshelg påpeker: når flertallet av kunstnerne er kvinner, hvorfor er da så få kvinnelige kunstnere representert på kunstscenen?
Judy Chicago – Deflowered vises på Oslo Kunstforening til 30.06.2013