Avgang 2013: Kunstfag ved Kunsthøgskolen i Oslo

Fredag 7. juni åpner Kunstfag ved Kunsthøgskolen i Oslo sin avgangsutstilling for masterstudentene i galleri Seilduken. KUNSTforum presenterer her avgangsprosjektene, sammen med studentenes egne ord om prosjektene.

Kroppens største organ er huden, som er et møte mellom innside og utside. På forskjellige måter tar sansene inn omgivelsene både bevisst og ubevist. Jeg vil undersøke om det er mulig å lage et rom av en drøm. Det ferdige rommet skal ikke lenger være en drøm, men et sted – et sansenes møtested.
(Ronja Allum)

Hilde Katrine Bruvolds Escape Piece er en utendørs skulptur som ligger i le ned mot Akerselva. Skulpturen er en madrass i reell størrelse av marmor og betong som innehar varmekabler slik at den avgir varme til de som søker hvile.

Ane Vik Eines jobber med utgangspunkt i trekjepper, gavebånd og glitterfrynser. I arbeidet Etterdønning er pinnene som støttespillere til de strikkede gavebånd-tubene som henger over det som ser ut som bærebjelker, krykker, stylter eller spjelker. Kvistene er bestandige, mot det kortvarige og flyktige i gavebåndet.

Stein Fjelldal er til vanlig en habil tegner, men på årets avgangsutstilling presenterer han arbeider i stort format med tre MDF-plater i full størrelse (244 x 122 cm) hvor han skjærer frem absurde og mørke motiver med dissonans.

Monika Mørck Hauges prosjekt Kinbaku-bi tar for seg begjær etter skjønnhet, underkastelse og makt: Jeg binder, knyter, presser, klemmer og strammer til jeg blir sår i hendene. Huden sprekker og blodet pipler frem. Stikkende hampetau brenner seg inn i den tørre huden. Prosessen er vond, ubehagelig, smertefull. Jeg kan bare forestille meg hvordan det er å være fanget i et ornament. Tvunget inn i ubehagelige positurer av repeterende mønster som omslutter og strammer seg rundt kroppen.

I mitt arbeid med veven bygger jeg opp flater av garn og kobbertråder som jeg bearbeider med ulike kjemikalier. Ved hjelp av reaksjonene og tilfeldighetene som skjer i den kjemiske prosessen skapes tekstilen til noe uforutsigbart. Jeg er fasinert av det som skjer i etterbehandlingen, og er interessert i de mer uplanlagte resultatene.
(Linda Spaun Hauglie)

Med opprevne tresnitt trykket på tynt papir forsøker jeg å lage collager som vipper mellom ulike abstraksjonsnivå. Krystallinske stålskjelett og prismeaktige konstruksjoner dukker opp som fragmenter av noe større. Jeg er ute etter å formidle en slags urolighet; en dissonans.
(Truls Rukke Hjelmark)

Veven omslutter meg med lyd – lyden som kommer fra kompressoren. Som en auditiv skulptur er den der, intens og volumiøs, hele tiden. Den fyller rommet med nærvær, og suger meg inn i en slags robotaktig tilstand. Hendene arbeider, og tekstilet bygges. Prosessen er ambivalent; energigivende og utmattende. Kløende og fascinerende. En balanse på eggen mellom kontroll og kaos.
(Elin Igland)

For me, being an artist means working in different visual languages to portray rhythmic experiences: the beating of a heart, the changing of the seasons. The simple shapes, forms, and colours selected are familiar, yet personal. In the course of my work’s transformation, expectations have been broken, or have taken another form. Order and perfection have given way to disturbance and destruction.
(Eunju Kang)

Jeg blander fotografi og tegning for å skape en dissonans mellom «det virkelige» og det imaginære. Jeg bruker billedrommet til å formidle, uten å illustrere konkrete historier, da det alltid har vært det usagte som sterkest fanger min interesse. Hjernen har en egen evne til å ville fylle inn det som mangler, og derfor arbeider jeg ofte i grenselandet til det abstrakte. Bildene mine skal ikke kreve oppmerksomhet, men invitere.
(Dagne Karevoll)

Mari Martens Kristoffersen prosjekt Skjærenes dans. Hundens sang består av funnede matrialer som brukt trematriale, hånd – og maskinskrevne og tekster, papp og papir.

Nærbilde fra Jeanette Lafontines skulpturer fra prosjektet Man woke up in a world he did not understand, and that is why he tries to interpret it, som består av figurer av trær, støpt og overflatebehandlet bronse.

Kryptisk II består av flere tresnitt som er satt sammen til et større bilde som til sammen danner optiske illusjoner: Som dyslektiker blir bildene mine en måte å vise andre hvordan jeg har det når jeg ser på ord eller leser. Motivene beveger seg, hopper rundt og forskjellige motiver dukker opp ettersom hvilken vinkel en ser dem fra. Jeg er også opptatt av håndverket, og liker å lage utfordrende, teknisk «umulige», grafiske bilder.
(Tom Eidsvold)

I was born in Chile in 1973, blinded by the sun and with a gun pointing to my head. My mother was being escorted to the hospital by military guards, celebrated by bombs, bullets, and the soothing smell of tear gas. I was lucky to be born in summer for none of these things made me melancholic, but raised to ignore danger and cultivate faith, I was taught to exorcise memories and tell stories instead.
(Rosemary Lichnovsky)

Maylinn Mollans prosjekt Alternative monumenter består av stedsspesifikke skulpturer av bronse og edelstener: Jeg går på automatgir gjennom reklame og betong i en avfortryllet og demystifisert tid. Med små bronseskulpturer forestillende mytologiske guder og magiske vesener ønsker jeg å tilbakeføre det folkelige og mytiske til bybildet. Skulpturene er både personlige tolkninger av sine omgivelser og et forsøk på å gjenspeile dem. Ikke som konvensjonelle monumenter, men som antropomorfiske kommentarer basert på hendelser i historien og funksjonen stedet har i dag.

Marit Morells arbeid It’s like framing a motion of naturally occuring substances består av en hytte av tre og østers. I denne vil hun holde en vokal performance på vernissagen fredag 7. juli. Morell har bakgrunn fra bandet Children and the corps in the streets.

Sølvplaten kuttes opp, valses til et blikktynt ark og sages til en sirkel. Derfra starter hamringen. En hamring som ikke er ferdig på mange dager. Jeg holder fokus og gir meg hen til handlingen der jeg hamrer på platen, fra senter og utover. Jeg er i en form for meditativ tilstand. Intuisjon sammen med et behov for å finne den riktige formen styrer valgene som tas.
(Hedvig Sommerfeldt)

Human activity and production parallels that of slower processes like evolution, with localized decreases in entropy, moving from simplicity towards complexity. On a cosmic scale, however, this movement is non-linear. While there is still sufficient entropic inertia, stars and galaxies will continue to coalesce, fuse, collapse, and explode, and eventually provide the raw materials for new stars.
(Joseph Howell Sivilli)

Jeg har flettet sammen fortid, nåtid, distanse og nærhet. Fortiden ligger i fortellingene og hendelsene som skjedde da jeg var barn og ungdom. Nåtiden ligger i at jeg forvalter minnene som en voksen. Jeg tror distansen i dette verket isolert sett, ligger i tiden mellom da historiene oppstod og frem til i dag. Nærheten tror jeg ligger i hvordan jeg kan gjenfortelle minnene.
(Tove Sunde)

Når det bare blir ensformig nok
I den enkleste strukturen alltid
den enkleste strukturen veven tillater
med de samme materialene i den samme
kombinasjonen den samme
handlingen alltid den samme
bygger jeg opp en flate
ensformig monoton

kjedsommeligheten får boltre seg
fritt som et mantra gjentatt
til ordene blir merkelige gjentatt
til ordene blir fremmede gjentatt
til meningen i ordene viskes ut
når det bare blir nok av dem
slår ensformigheten sprekker

(Helen Sæther)

I en serie video-intervjuer med personer fra ulike yrker reflekterer jeg rundt det mellommenneskelige styrkeforholdet. Ut i fra min egen bakgrunn som advokatfullmektig, og nå som kunststudent, har jeg valgt å ta for meg tre yrkesgrupper; jeg ønsker å se hvordan journalister, kunstnerne og advokater fremstår i kraft av sin stilling, hvordan de som subjekter selv ønsker å fremstå. Mitt utgangspunkt er at folk er like på mange måter; de har alle en viss påvirkningskraft i samfunnet gjennom sitt yrke, samt en indre drivkraft som er viktig for å gjøre en god jobb. Jeg har sett på kroppsbevegelsene og forventet å finne forskjeller i de ulike grupperingene, men individenes uttrykk går på tvers av yrkeskategoriene.
(Anniken Thrane-Steen)

Margrethe Weissers Intersubjectivity er et digitalt fotografi i størrelsen 90 cm x 67, 5 cm.

Fra boller til burritos er et fotoprosjekt som vil sette spørsmålstegn ved norsk matproduksjon, og konsumenters bidrag til å holde liv i problematiske næringer og andre industrielle dyrehushold. En del av problemene er på mange måter selvsagte. Alle er vel enig i at oppdrettslaksen ikke burde spise medisiner og at dun ikke burde tas fra levende gjess. Vi vet at det foregår, men velger likevel å spise det vi tror er «frittgående høns», laks som er proppet full av medisiner, og scampi som er med på utrydde Mangrove-skogene i Asia.
(Jørgen Platou Willumsen)