Hvis det er slik Gali hevder, at kunstlivet i dag har en mer mangfoldig, fleksibel og åpen monumentforståelse, hvilke muligheter ville da en personifisert statue ha hatt for å bli valgt og realisert? Null og niks i helvete! Skriver Paul Grøtvedt i sitt svar til redaktør André Gali.
Jeg har stor tro på at problemstillinger settes på spissen, men da bør problemet være avklaret og ikke ideologisk grumsete, Det er på ingen måte klart at stortingspolitikerne har en ”begrenset forståelse av hva et offentlig monument kan og skal være”. Generelt kan de ha en like åpen og vidtfavnende forståelse som Andre Gali og likesinnede, men i dette tilfelle har de ønsket en helt bestemt type monument, nemlig en personifikasjon av Christian Fredrik. Og da dreier det seg nødvendigvis ikke om ”en tro, fysisk kopi”.
En personifikasjon kan være så mangt og uttrykkes deretter, men tyngdepunktet i begrepet ligger i at det er et menneske, og ikke en hest, et tre, en stein eller et bilvrak. Menneskefiguren er altså en nødvendig betingelse, men ikke tilstrekkelig. Mennesket må også ha en bestemt personlighet, som har satt sitt preg på vedkommendes innsats og aktiviteter. Dette åpner for bruk av rekvisitter og symbolske elementer som speiler personligheten mer enn en naturtro gjengivelse av vedkommendes utseende. Men det betyr ikke at menneskefiguren kan utelates. Det er jo denne som er bærer av personlighetens symbolske betydninger og attributter.
På det punkt er Gali uklar, for karaktertrekk kan ikke stå på egne ben, de må alltid være forbundet med personens fremtoning i en personifikasjon. Derfor grumser Gali til problemstillingen, spesielt ved å tåkelegge hva en personifikasjon er, men også ved å påstå ”hva et offentlig monument kan og skal være”. Hvor har Andre Gali fått denne innsikten fra? Har han kanskje fått meldinger fra Vårherre?
Man skal være ganske selvbevisst og maktsyk for å hevde at man vet ”hva et offentlig monument kan og skal være”. For oss normale mennesker er et offentlig monument fortsatt en åpen problemstilling, men i bestemte situasjoner synes jeg at en oppdragsgiver må få lov til å bestemme hva hun/han/de vil ha. Spesielt når det er vedtatt på et lovlig demokratisk grunnlag.
Nå er det svært sjelden at Stortinget og politikerne ønsker en bestemt type monument. I forhold til alle de andre offentlige oppdragene som KORO og kunstkonsulentene har faglig og normativ styring med, dreier det seg ikke en gang om promiller. Hvorfor da blåse opp dette enkeltstående monumentoppdraget til å være både kunstnerisk krenkende og udemokratisk? Er det ut fra ønsket om total ensretting? La meg snu på flisa. Hvis det er slik Gali hevder, at kunstlivet i dag har en mer mangfoldig, fleksibel og åpen monumentforståelse, hvilke muligheter ville da en personifisert statue ha hatt for å bli valgt og realisert? Null og niks i helvete!
De tre kunstkonsulenten som forlot komiteen ville selvsagt aldri ha stemt ja til et slikt utkast. Det var jo derfor de forlot komiteen. De var ikke en gang interessert i vurdere slike utkast. At Andre Gali synes dette var helt i sin orden, tyder ikke akkurat på et demokratisk sinnelag og sans for kunstens frihet. Han vet nemlig ”hva et offentlig monument kan og skal være”. Dette lukter lang vei av totalitær politisk tenkning på kunstens frie og autonome område.
Den samme lukten finner vi i hans doktrinære påstand om at den offentlige kunsten ”ikke skal ha funksjon som dekor og utsmykking, men bidra til den demokratiske samtalen gjennom kritiske prosjekter”. Her er det ikke snakk om åpenhet og mangfold lenger, tvert i mot, bare et bastant ”ikke skal ha”. Men hvorfor i alle dager skal den offentlige kunsten bidra til en demokratisk samtale gjennom kritiske prosjekter? Har kanskje Vårherre hvisket ham noe i øret igjen.
Det er ikke meg i mot at enkelte kunstnere er politisk engasjerte og uttrykker det kunstnerisk, men det kan da ikke fremsettes som et altomfattende program for all offentlig kunst. Dette er renspikka stalinisme. Og hvor har Andre Gali fått det i fra at Per-Kristian Foss og Lars Roar Langslet er patriarkalske? Med tanke på deres legning er vel påstanden mer morsom enn egentlig diskrediterende. Og hva betyr en ”lineær historiefortelling”? Og hva er alternativet? Uansett er det intet argument, bare en postmoderne floskel, som tydeligvis har fått status av gangbar strategi for dårlige tapere.