Kampen om tilfeldighetene

Det er hennes andre museumsutstilling på kort tid, men Graff har ikke latt seg forrykke av den grunn. Tvert imot viser utstillingen på SKMU en tendens til at prosjektene blir stadig mer fokuserte.

Ane Graff  har siden hun gikk ut fra Kunstakademiet i Bergen i 2004 etablert seg sterkt som tegner og markert seg med detaljerte, nitidige blyantstudier av motiver hentet fra naturen. Skulptur har også lenge vært en del av hennes praksis, men nå tar det skulpturelle mer overhånd, parallelt med en dreining som i større grad også angår det maleriske. En vedvarende fundering i naturen som kilde til potensielle motiver gir hun likevel ikke slipp på, selv om den ikke er like eksplisitt som tidligere.

Når alt kommer til sin rett
Denne dreiningen i Graffs kunstnerskap ble tydelig med utstillingen på Vigeland-museet i Oslo rundt årsskiftet. Med utstillingen på Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) bankes den inn.

Utstillingen på SKMU domineres av veggarbeider i bearbeidet tekstil og skulpturer i marmor, akkompagnert av et videoverk og en akvarell. Til tross for at dette er den andre store utstillingen til Graff på kort tid, er det utelukkende nye verk som vises på SKMU. Likhetene til arbeidene som ble vist på Vigeland er påfallende, og med felles materielt fundament og visuelle likheter, fortoner arbeidene på SKMU seg som en fortsettelse av samme prosjekt. Imidlertid kom ikke arbeidene helt til sin rett i de noe historisk tyngende lokalene på Vigeland-museet. De visuelt nøytrale omgivelsene som SKMU derimot byr på, gjør at både enkeltarbeidene, men også det helhetlige prosjektet, kommer langt bedre til sin rett.

Graffs grunnvann
Utstillingen har fått tittelen Your Groundwater, og antyder med «your» en subjektiv dimensjon ved prosjektet. Arbeidene i denne utstillingen gir inntrykk av å innta rollene som aktive subjekter, de agerer med hverandre, selv om noen verk engasjerer mer enn andre.

Det er nærliggende også å lese tittelen mer konkret, som en analogi på en kjerne. «Mitt grunnvann» kan antyde et innerste indre, nærmere en kjerne kommer man nesten ikke. Og slik både enkeltverk og utstillingen i sin helhet fremstår her, ser det ut som Graff har kommet til kjernen av noe, uten at det er tydelig hva dette noe er. Men noen ganger, som her, holder det at man får en følelse av en essens, uten å nødvendigvis vite hva den essensen er.

Å kue sine subjekter
Det er en ganske så solid utstilling som vises i SKMUs lokaler. Flere av arbeidene har en tyngde i seg, som ikke bare skyldes den fysiske tyngden i marmorarbeider, eller den visuelle tyngden i mørke farger som burgunder eller brunt. Snarere synes det å handle om en tyngde som kommer med årene, som et resultat av en lang prosess hvor man til slutt kommer til kjernen, til det innerste indre, til grunnvannet.

I et tidligere intervju til Kunstforum sier Graff at når ideen står klart for henne, så jobber hun derfra ganske intuitivt, prosessuelt og ganske «messy». Sett i lys av dette er det interessant å se hvor stram denne utstillingen er, hvor tøylet og kuet de ulike arbeidene synes å være, på tross av den frie prosessen som ligger bak. Kunstneren har vært en streng regissør av egne verk og sørget for at de føyer seg lydig inn under sin skapers  hånd. Jeg opplever en kontrast, eller en kamp, mellom det frie og det ufrie, mellom det ukuelige og det tøylede. Nettopp dette utgjør spenningen i utstillingen, og spesielt godt kommer det til uttrykk i de ulike veggarbeidene.

Engasjerte verk
Veggarbeidene er konstruert av ulike tekstiler drapert rundt blindrammer som deretter er rammet inn. De er montert i varierende høyde på veggen, hvor Quarried (Blunt), Quarried (Spent) og Quarried (Trifled) omfavnes, eller rettere sagt holdes på plass, av en brystning i dus beige farge, mens Quarried (Upstanding) befinner seg et godt stykke opp på veggen, mellom Spent og Trifled, men på god avstand fra sine artsfrender.

For en som er kronisk skeptisk til det klassiske, passiviserende «billedbåndet», bilder på rad og rekke i samme høyde, varmer dette langt inn i margen. Slik verkene er montert her, dannes det en oppadgående bevegelse fra Quarried (Blunt), via Quarried (Spent) og Quarried (Upstanding), ned igjen til Quarried (Trifled). En gest som gjør at arbeidene fremstår som mer engasjerte, tross sin noe introverte og tidvis selvrefererende karakter. Samtidig gjør brystningen at veggen blir en aktiv del av utstillingen, uten at den overdøver kunstverkene. Tvert imot bidrar den til å fremheve dem og deres ulike kvaliteter, og det oppstår på en side en kontrast mellom den duse brystningen og de mørke tekstilene i veggarbeidene, og på den annen side en betoning av valørene i marmorskulpturene. Slik fremheves arbeidene ytterligere, både hver for seg og relasjonene mellom dem.

Prosessuell
Arbeidenes utgangspunkt i naturen dreier seg mer spesifikt om motiver av former for nedbrytningsprosesser som skjer i naturen: som knust stein og trær uthulet av insekter. Bilder av dette er trykket på tekstilene i veggarbeidene, før tekstilene er bearbeidet ytterligere med blant annet maling, faktisk så mye at de opprinnelige motivene fra naturen knapt kan skjelnes lenger. Fremfor overtydelige motiver ligger de under lag på lag av behandling, som hint om arbeidenes utgangspunkt, hvor bildene av nedbrytning selv brytes ned i prosessen frem mot ferdig verk.

Som en del av prosessen har tekstilene også ligget fremme i atelieret og vært ofre for hendelser utenfor kunstnerens kontroll. For eksempel kan man se frostroser på noen av tekstilene. Først i etterkant har Graff forsøkt å kontrollere hvor synlig disse frostrosene skal være, gjennom å delvis overmale noen, eller skjule eller fremheve dem gjennom ulike draperinger av tekstilene. Og det er dette som gjør dem tiltrekkende. Det er som om hun på en og samme tid har akseptert tilfeldighetene som har oppstått utenfor hennes kontroll, samtidig som hun har forsøkt å overstyre eller i det minste kontrollere dem så langt det er mulig. Dette kommer godt til syne i hvordan hun har håndtert  tekstilene: draperingene ser tilfeldige ut, men en følelse av at de er underlagt streng kustus sniker seg på.

Denne innbyrdes kampen i verkene, mellom kunstner og prosess, mellom kunstner og material, kommer best til uttrykk i Quarried (Trifled), Tekstilene som er drapert rundt blindrammen holdes på plass av horisontale bånd, som om de spenner de uregjerlige tekstilene fast til lerretet.

Den samme kampen antydes også i Quarried (Blunt), hvor tekstilene henger ned fra to faste punkt i blindrammens overkant og er strengt spent rundt blindrammen i venstre side. I høyresiden ser det derimot ut som tekstilen har frigjort seg fra blindrammen, og følgelig også kunstnerens makt, og henger fritt over bildets ytre ramme.

Fra tekstil til stein
Stein har hele veien spilt en mer eller mindre vesentlig rolle i Graffs prosjekter: i tidligere tegninger har blant annet steinkrystaller vært objekt for kunstnerens presise gjengivelser. I Your Groundwater er steinen gitt rollen som subjektet, og som en gestaltning av en annen side av prosjektets fundament i naturen viser Graff også store marmorplater lent inntil sokler, nøye plassert rundt i utstillingsrommet.

I likhet med tekstilene i veggarbeidene er også marmorplatene bemalt, til tross for at det er nesten umulig å se. Gjennom denne bearbeidelsen knyttes de an til veggarbeidene, noe som også synes å være det eneste som holder dem på plass i utstillingen.

Sammenlignet med veggarbeidene fremstår materialinteressen, slik den kommer frem gjennom hvordan Graff har bearbeidet de ulike materialene, som utydelig i marmorskulpturene. Det er veggarbeidene som best kommuniserer den møysommelige prosessen som ligger bak, og som best gir uttrykk for relasjonen til nedbrytningsprosessene i naturen som hun er opptatt av. Selv om hverken veggarbeidene eller marmorskulpturene er spesielt eksplisitte i formidling av motiv eller tema, eller prosess og materialopptatthet for den saks skyld, er likevel marmorskulpturene de mest kryptiske og unnvikende. Det er i veggarbeidene Graff briljerer, det er de som best fremstår som vellykket resultat av en lang prosess. Det er her hun kommer frem til essensen, til kjernen, til «grunnvannet».

Samtidig er det ikke til å komme unna at arbeidene henger visuelt og tematisk nærmest uløselig sammen, og jeg mistenker at helheten ville rase sammen om man fjernet et verk fra utstillingen. Den sterke er ikke sterk alene, den er avhengig av støttespillere. En essens er ikke essens uten et omsluttende hele, på samme måte som grunnvannet ikke er grunnvann med mindre det befinner seg under lag på lag av fjell og stein.