Det som ved første øyekast ser ut som en samling glossy og dekorative malerier som vil blidgjøre vår estetiske sans, viser seg å ikke være det. Både konseptet, teknikken og det ferdige resultatet byr på mange uventede løsninger og svarer ikke til førsteinntrykket.
Mads Gamdrup, ‘Colour Noise’. Gjengitt med tillatelse fra OSL Contemporary/Mads Gamdrup
Homage til Hirst?
Det store hvite rommet på OSL contemporary er dekket med 10 bilder i relativt store formater, som sammen utgjør utstillingen Colour Noise av den danske kunstneren Mads Gamdrup (f. 1967). Arbeidene henger i små grupper på to eller hver for seg, og motivene har en fellesnevner: de fokuserer på farge og form.
Det jeg festet blikket ved først var flere verk fylt med prikker i ulike fargenyanser plassert på en hvit bakgrunn. Er dette en ny vri på Damian Hirsts prikkebilder som er malt med husholdningsmaling i forskjellige farger og systematisk plassert i et rutenett? Hirst sine prikker ligger tett klistret på bildenes overflater og benekter eksistens av dybde i billedrommet. Deres flathet fremstår industrielt og fremmedgjort. Men på billedflatene til Gamdrups bilder skjer det noe uventet. Prikkene synes å pulsere, de imploderer og trekker seg mot sin kjerne for så å eksplodere i neste øyeblikk. Deres eksistens synes ustabil og midlertidig.
Følgende, der Hirsts konsept hovedsakelig er basert på en kognitiv undersøkelse av kunstverk, er Gamdrup opptatt av å skape en visuell utfordring som appellerer til vår fysiske tilstedeværelse ved verkene og til betraktningsprosessen. Øyet prøver å venne seg til den flyktige virkningen av prikkene, forsøker å stabilisere disse formene i billedrommet og slik få en mulighet til å undersøke dem nærmere. Prosjektet virker håpløst. På et tidspunkt lurer jeg på om det er mine øyne det er noe feil med. Motivet danser foran synet mitt og fargeformene lar seg ikke dechiffrere helt.
Mads Gamdrup, ‘Colour Noise’. Gjengitt med tillatelse fra OSL Contemporary/Mads Gamdrup
Når vitenskapen møter kunsten
Uansett hvor fascinerende det er å prøve å få prikkene til å stå stille så man kan undersøke motivet, blir jeg snart nysgjerrig på de tekniske detaljene bak bildene. Hvordan ble dette laget? Både utstillingens pressemelding og galleriets ansatte gir meg et utfyllende svar. Et svar som fascinerer.
Det er fotografier jeg ser her. Gamdrup har en fortid som landskapsfotograf som underveis bestemte seg for å undersøke mediets muligheter iboende i fotografiets materialitet. Da han overførte analoge landskapsmotiver til digitale bilder, la han merke til at det i prosessen ble et slags overskuddsmateriale igjen. Disse restene besto av fargespor av opprinnelige motiver – såkalt fargestøy. Disse restene resirkulerer han. Gjennom en rekke teknologisk krevende prosesser sorterer han restene og tar analoge bilder av disse for igjen å bearbeide dem digitalt. Hver eneste prikk inneholder rester av en fargenyanse som opprinnelig stammer fra et landskapsmotiv. En referanse som ikke kan gjenkjennes i det nye motivet.
For å forklare prikkenes vibrerende effekt må jeg sitere pressemeldingen: «… fargen er protagonisten, og den opptrer i en skala fra 100% intensitet til 100% transparens uten annen avgrensing enn graden av lys, – med den optiske effekten at øyet registrerer fotografiene som flimrende, nærmest pulserende objekter.» Jeg er slett ikke sikker på om jeg fullt forstår de tekniske detaljene, men et innblikk i motivets reise fra et konkret landskap til en abstrakt form gir min opplevelse av bildene en ekstra dimensjon.
Mads Gamdrup, ‘Colour Noise’. Gjengitt med tillatelse fra OSL Contemporary/Mads Gamdrup
Se det du vil se
Teoriene knyttet til fargelære er utgangspunkt for Gamdrups eksperimenter med farge og lys. Det er fokus på den subjektive erfaringen i møte med farge som interesserer kunstneren fremfor en vitenskapelig og eksakt forståelse av fenomenet. Her kan vi trekke paralleller til billedkunstnere som beskjeftiget seg med abstrakt maleri som fokuserte på betrakterens fysiske opplevelse av verkene, kunstnere som Mark Rothko og Yves Klein. Også hos Gamdrup står den enkelte betrakterens erfaring i fokus. Hans fargeformer – enten er det snakk om prikker, flater eller striper – unndrar seg en vanlig gjenkjennelse av motivet og det gjør oss oppmerksom på vår individuelle persepsjonserfaring av det vi ser.
Formenes bedragende eksteriør
Et av bildene består av små ruter i ulike fargenyanser plassert sammen i horisontale striper. Fargenes metthet er sterkest øverst i rutene og mister gradvis styrke på veien nedover. Nederst er hver stripe helt hvit. Mine øyne lurer meg igjen og det er vanskelig å slå fast hvor (og om det i det hele tatt skjer)fargene forsvinner til fordel for hvitt. Motivmessig minner bildet meg om en filmrull med ulike tegninger.
I et annet bilde er en brun sirkel plassert litt ut av billedrommets senter med fargen på sitt mest intense innerst i sirkelen. Bakgrunnen er hvit eller (fremstår som hvit?) og jeg opplever sirkelen som et pulserende objekt uten klare grenser. I hele betraktningsprosessen veksler jeg mellom å fokusere på bildenes formale elementer og min opplevelse av disse. Det er en fascinerende og utmattende prosess – på samme måte som motivene føles flyktige, oppleves også betraktningen av bildene som en tur på berg-og-dalbane.
Verkene er montert mellom akrylplater uten rammer hvilket gir bildene en ekstra visuell dybde. Samtidig skaper platene en perfekt overflate som maksimerer den optiske virkningen fargeformene skaper. Inne på visningsstedets kontorvegg henger det prikkebilder i mindre formater rammet i tradisjonelle trerammer. Disse fremstår mer intimt og oversiktlig, men de mangler den overveldende kvaliteten som finnes i de store formatene.
Mads Gamdrup, ‘Colour Noise’. Gjengitt med tillatelse fra OSL Contemporary/Mads Gamdrup
Fotografi og ikke maleri
En ting slår meg. Jeg måtte stadig minne meg selv på at det ikke var maleri, men fotografi jeg betraktet på OSL Contemporary. Og i skrivende stund dukker heller referanser fra malerkunsten enn fotografimediet opp. Hirst, Rothko, Klein og Op Art synes å være naturlige referanser for å beskrive Gamdrups verk. Kanskje har det noe med formene å gjøre? Eller fokuset på fargenes virkning? Jeg tror heller at denne sammenligningen kan knyttes til abstrakte maleriets forsøk på å granske mediets potensial i sin tid. I sin undersøkelse av fotografiets muligheter nærmer Gamdrup seg maleres eksperimentering med maleriets grunnleggende elementer.
Ønske restene velkommen
Med tanke på enkeltformenes opprinnelse i naturmotivene og deres skjøre eksistens som overflødig materiale som skulle forkastes, opplever jeg disse bildene som en bro mellom fortid og nåtid, og mellom den gamle analoge og den nye digitale teknologien. Samtidig klarer kunstneren å fornye fotografiets potensial.
Denne utstillingen byr på en uvanlig opplevelse som sitter lenge etter det fysiske møte med bildene. For å få en helhetlig opplevelse må betrakter lese om Gamdrups konsept og opprinnelsen til motivene. Den fysiske betraktningen av verkene hadde føltes ufullkommen uten denne biten.
Utstillingen vises i OSL Contemporary t.o.m. 23.02.2013.