Etter møte med OCA i går kunne Kjersti Stenseng i Kulturdepartementet fortelle at de ikke har tillit til det sittende styret.
Kjersti Stenseng, statssekretær i Kulturdepartementet. Foto: Ketil Frøland/Kulturdepartementet
Den siste tiden har det stormet rundt Office of Contemporary Art Norway (OCA). Stiftelsen har ansvar for å styrke det norske kunstfeltets posisjon i den internasjonale samtidskunsten, og Venezia-biennalen regnes som en av stiftelsens hovedoppgaver.
De siste ukene har vi kunnet erfare at OCA ikke har økonomi til å gjennomføre denne oppgaven. Gjennom et offentlig møte i OCAs lokaler for å diskutere den norske deltagelsen på Venezia-biennalen i 2013, og påfølgende skriverier i blant annet Dagbladet, er det øvet press på Kulturdepartementet om å ta grep og øke bevilgningene. Dette har ikke skjedd.
Varslet gjennomgang
I stedet varslet kulturminister Hadia Tajik i en artikkel i Dagbladet 4. desember at hun ønsket en gjennomgang av OCA, ikke minst på grunn av at Stiftelsen har gått med underskudd i en årrekke.
– Når OCA har disponert midlene på en måte som gjør kostnaden større på andre områder enn det kunstneriske, så mener vi at kontoret kan organiseres på en bedre måte, sa ministeren til Dagbladet for en uke siden.
Styreleder for OCA, Gro Bonesmo, ønsket gjennomgangen velkommen og sa til Dagbladet at:
– Vi har i flere år bedt om en gjennomgang, og vi har laget en økonomisk spareplan for hvordan vi skal håndtere budsjettet. Men enten må oppgavene forandre seg, eller så må budsjettet økes.
For mye til drift
OCA mottar over 15 millioner i støtte fra Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet. I Dagbladet påpekte Tajik at OCAs husleie på 2,8 millioner kroner, samt fem millioner i personalutgifter, var for høye utgifter i forhold til “de kunstfaglige ambisjonene”.
Til dette svarte Bonesmo;
– I 2011 gikk 57 prosent av våre utgifter til administrasjon, og 43 prosent til kunstnerisk støtte. Men vi har også en ambisjon om at denne fordelingen skal være 50/50.
Vanskelig samarbeid
I går kunne Aftenposten fortelle at Kulturdepartementet har bestemt seg for å bytte ut hele styret.
– Tilliten er nå så dårlig at vi føler at det er veldig vanskelig samarbeidsklima. Styret er på valg i februar og vi har varslet at vi ønsker et nytt styre, sier statssekretær Kjersti Stenseng til Aftenposten.
Sammensetningen av styret vil Kulturdepartementet drøfte med Utenriksdepartementet og Nasjonalmuseet, ifølge Stenseng, og målet er å starte med blanke ark for å sikre den faglige og økonomiske driften til OCA på nytt.
I tillegg til Bonesmo består styret i dag av Gavin Jantjes, kurator ved Nasjonalmuseet, Øystein Hauge, kunstkritiker i Bergens Tidende, Siri Meyer, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, og Hilde Hauan Johnsen, kunstner og scenograf.
Og jeg har egentlig ganske lite tillit til Kulturdepartementet. Akk, maktesløsheten…
OCA bør legges ned, pengene brukes direkte til kunstnere, etter samme system som utdeling av andre stipender.
Hei Tore, jeg deler nok ikke ditt syn på at OCA bør legges ned. Jeg tror det viktigste OCA gjør er å etablere nettverk med kuratorer, museer, gallerier, kritikere og teoretikere. Hvis norske kunstnere skal delta i det internasjonale feltet i stor skala, noe de gjør mer og mer, er det hensiktsmessig å ha en institusjon som kan dyrke og opprettholde en faglig dialog med det internasjonale feltet. Som vi ser fra sommerens markante norske deltagelse på Documenta, kan den type nettverk ha ringvirkninger som det kan være for kunstnerne selv å oppnå. Derfor er også Veneziabiennalen så viktig, fordi det er en arena som samler det internasjonale feltet og, som Knut Åsdam sa på OCAs Veneziamøte for noen uker siden, der blir man synlig på en helt annen måte.
Personlig er jeg glad i OCAs lokaler, men jeg etterlyser en mer uttadrettet profil og drift, uten at det trenger å gå på bekostning av de faglige kvalitetene. Men hvis vi annerkjenner at Kulturdepartementet ikke vil bevilge mer penger til OCA, og mener bestemt at OCA må klare seg med de budsjettene de har, er det kanskje mest fornuftig å flytte til rimeligere lokaler. Det finnes en infrastruktur i Oslo og landet forøvrig som OCA kan samarbeide med. Og det vil vel ikke være helt unaturlig at når OCA inviterer kuratorer, kunstnere, teoretikere etc hit så får de møte de institusjonene som finnes, som Nasjonalmuseet, Kunstnernes Hus, UKS, Henie Onstad, Bergen Kunstmuseum, Bergen Kunsthall etc. Disse institusjonene vil sikkert være glade for å kunne samarbeide med OCA, samt at de har et eget nettverk som OCA kan benytte seg av. Og trenger OCA lokaler til utstilling og seminarer er jeg sikker på at det kan opprettes avtaler med disse institusjonene.
Kjernen i OCAs drift mener jeg uansett er nettverksbygging, – bevaring og -distribusjon. OCA bør kjenne den norske kunstscenen, dens kunstnere og institusjoner godt, og bygge broer mellom denne og den internasjonale scenen. Men det vil ikke være aktuelt for alle kunstnere å delta i en internasjonal sammenheng, samtidskunst er i stor grad en genre – ikke nødvendigvis bedre enn andre former for billedkunst – men som forholder seg til ulike strukturer og diskurser, og de nettverkene som bygges må slik jeg ser det ta høyde for dette. Derfor mener jeg også at OCA bør ha en så stor grad av autonomi som mulig, og at det ikke er et hovedpoeng at OCA deler ut stipender, men at hovedpoenget nettopp er å bygge varige forbindelser med viktige institusjoner i utlandet.
Jeg forstår at du tenker slik du gjør, André, men mitt standpunkt er begrunnet i noe dypere, nemlig en mistillit til den grunnleggende tenkningen omkring kunst som OCA står for. Når nettverk og internasjonal gjennomslagskraft blir et mål i seg selv står kunsten selv igjen som taperen.
Jeg har litt problemer med å forstå hva du mener med “mistillit til den grunnleggende tenkningen omkring kunst som OCA står for”. OCA i seg selv står vel ikke for en tenkning om kunst? Det er det vel eventuelt styret og administrasjon som gjør?
At nettverk og internasjonal gjennomslagskraft er et mål skyldes jo at dette i stor grad vokser ut av utenriksdepartementets midler til å støtte kultur og at UD ønsket å støtte kunst som var vurdert som relevant. Tanken er jo den samme som med stipender, at de som deler ut har kunstfaglig kompetanse.
Når det gjelder nettverk så mener jeg det er hensiktsmessig å ha en institusjon som har som oppgave å bygge og ivareta nettverk. Vi kan selvsagt diskutere om det er relevant å ha gode kontakter i for eksempel Documenta – men vi kan ikke tvile på at det har gitt resultater; jeg tror ikke at kunstnerne selv kunne etablert de relasjonene som var nødvendig for å lykkes på den måten. OCA kan uten problemer invitere kuratorer og kritikere til Norge for å bli kjent med scenen, og de har budsjett og kontakter med utenriksstasjonene (som også kan støtte den typen prosjekter) – det har sjelden kunsterne selv, pluss at det tar mye tid og administrasjon å arrangere denne typen besøk.
Spørsmålet man kan stille seg er jo hvilken funksjon kunst skal og bør ha, men når du snakker om kunsten som en homogen masse som “taper” på dette så tror jeg kanskje vår uenighet går på noe mer grunnleggende. Jeg ser heller kunsten som en heterogen og dynamisk arena med ulike aktører som har ulike mål (og delmål) med sin virksomhet. For noen er det interessant å delta i en internasjonal kunstsamtale – for noen er det større belønning å lykkes med å bygge seg et navn lokalt. For noen er det å kune overleve på kunsten et mål og for noen er det et mål å bli vist i ikke-komersielle sammenhenger.
Det synes ofte å herske en forestilling om at “karierrestigen” i kunstlivet fører en vei – til internasjonal berømmelse, men jeg ser vel heller at det finnes ulike veier og ulike måter å lykkes på som ikke kan kategoriseres hierarkisk.
Kanskje det kan være relevant å se på musikkfeltet og tenke billedkunsten i ulike kategorier/ genrer på samme måte. Country er ikke (i mine øyne) i seg selv noe dårligere enn Black Metal – de bare har ulikt publikum og ulike arenaer hvor de spiller. På samme måte finnes det ulike genrer i billedkunsten – ikke bare basert på materiale, men på tematikk og problemstillinger, og på hvilke kontekster de vises i – og til hvilket publikum.