De beste først

Office for Contemporary Art Norway (OCA) setter sinnene i kok. En offentlig kunstorganisasjon som prioriterer eliten, ønsker internasjonalisering og lar sterke ledere sette sitt tydelige preg kan umulig bli populær.

– Da OCA ble opprettet i 2001 var det flere krefter som trakk i samme retning, forteller Arne Gjermundsen. Gjermundsen er i dag ministerråd ved den norske ambassaden i Roma, men jobbet på den tiden i kulturseksjonen i Utenriksdepartementet (UD). Han var i den første perioden (2001-2005) medlem i OCAs styre, som representant for UD.

– Både UD, Kulturdepartementet og kunstnerne selv mente det var nødvendig med etableringen av OCA. På de fleste andre kulturfelt hadde vi allerede separate organisasjoner som jobbet med internasjonalisering, som for eksempel NORLA for litteratur og Norsk Musikkinformasjon for musikk. På billedkunstfeltet manglet dette fullstendig. OCA ga store fremskritt i arbeidet med internasjonalisering av kunst i Norge, som tidligere ble håndtert direkte av UD.

Gjermundsen mener det var lurt å sette arbeidet bort til en organisasjon med faglig kompetanse og armlengdes avstand.

– Og vi mente at OCA måtte våge å tenke kvalitet. Da risikerer man alltid bråk. Vi sa at de måtte våge å velge, både i forhold til kvalitet og kvantitet, elite og bredde, og kunstneriske prioriteringer. Dette skulle ikke overprøves. Jeg tror det var riktig at UD ikke skulle være en del av den debatten. Den måtte OCA ta selv. Samtidig ble OCA en viktig rådgiver og samarbeidspartner for departementet og ambassadene i arbeidet med å styrke samarbeidet med fagmiljøer i utlandet.

100 kunstnere

Og debatt har det blitt. Satser OCA nok på å fronte norske kunstnere i utlandet, eller fokuseres det for mye på internasjonal kunst? Har lederen for mye makt til å bestemme satsingsområder? Er det galt å prioritere? Nå er det åtte år siden OCA startet opp. Ute Meta Bauer var direktør de første fire årene. Den nåværende direktør Marta Kuzmas åremålsstilling på fire år går mot slutten, men hun har fått utvidet med to år. Det er viktig å oppsummere. Hva er bra, og hvor skal OCA videre?

En av årsakene til mye av debatten er den offensive strategien bak OCA. Lederen skal være en etablert, internasjonalt orientert person med nettverk. Målet er ikke bare å få norsk kunst profilert internasjonalt, men å bli en slagkraftig internasjonal aktør som binder sammen internasjonale og norske aktører i samarbeid og utveksling langs flere linjer.

I tillegg satser OCA bare på det de anser som høy kvalitet. Lite har vært mer utskjelt en deres arkiv, som de viser til besøkende, med beskrivelse av 100 kunstnere som finnes gode nok. Tidligere informasjonssjef Jonas Ekebergs uttalelse i Billedkunst i 2003 kan stå som illustrerende:

– Det er faktisk ikke stort flere enn 100 kunstnere i Norge som er interessante i den internasjonale sammenhengen vi forholder oss til.

 Spiss, ikke bredde

Det bekreftes fra flere hold at OCA i høy grad har lyktes med sine målsettinger. Kvaliteten er på topp. Den internasjonale profileringen går som bare det. Internasjonale samarbeid initieres. Organisasjonen vokser og etablerer seg flere steder. Støtten til de riktige kunstnerne utvides. Den negative siden ved dette er en eksklusivitet og elitetenkning som enkelte anser som udemokratisk. Et eksempel på slik kritikk kommer fra kunstner Vilde von Krogh, som i Morgenbladet i 2005 setter dette i sammenheng med forflytning av definisjonsmakt til kuratorene og vekk fra kunstnerne.

Tom Remlov, nåværende operadirektør, var styreleder i OCA fra oppstarten i 2001 til i fjor. Han mener at det er veldig bra at organisasjonen har prioritert kvalitet.

– Både Ute Meta Bauer og Marta Kuzma har hatt dette fokuset. Og for eksempel Veneziabiennalen i år viser at OCA er satt på kartet internasjonalt.

Remlov bekrefter at det er en vanskelig balansegang for direktøren, som også må holde fokus på hva som skjer blant de uetablerte i norsk kunstliv.

– Prinsipielt sett er det slik at en direktør for OCA ikke gjør jobben sin om hun ikke er interessert i og følger nøye med på det som enda ikke er slått gjennom. Men mitt inntrykk er at de har vært oppmerksomme på yngre krefter.

Dette bekreftes av Velaug Bollingmo. Bollingmo har vært med i OCA fra det het NoArt og var basert på Samtidskunstmuseet. Hun sluttet i fjor.

– Målet var, slik jeg forstod UD, å få ut de beste kunstnerne. OCA kan ikke være bredde, men er til for dem som allerede har en fot på vei ut av landet. Som kan klare seg internasjonalt. OCA tar spissen, andre tar bredden.

Selvfølgelig bra

Blant kunstnerne er det ulike syn på dette. Mange har vært negative, som Vilde von Krogh. I en debatt på Kunstkritikk.no i oktober 2006 bekrefter kritiker Grethe Melby bildet av mye negative følelser rundt OCA. Men kritikken kommer sjelden opp i lyset, fordi folk er redde for å stå frem offentlig, skriver Melby. Men det er også de som er positive.

– Hva synes du om kvalitetsfokuset og elitetanken til OCA?, spør jeg kunstner Unni Askeland, sist kontroversiell etter at Allis Helleland kjøpte henne inn til Nasjonalmuseet.

– Selvfølgelig er det bra. Og det er egentlig ikke så nytt i Norge som man kan få inntrykk av. Vi har gode museer og gallerier, og vi har høy kvalitet på kunstnere. Vi har mye bra, og det har vi alltid hatt.

Askeland husker da hun selv fikk bli med i det såkalte arkivet til OCA.

– Det var fantastisk. Klinten ble endelig skilt fra hveten. Men dét var det, siden har jeg ikke hørt noe. Og det er også helt greit.

Lei av sutring

En sentral side av kvalitetsfokuset er selvfølgelig utvelgelsen. Hvem skal få bli med, hvem havner på toppen av rangeringslistene? I og med at OCA velger å ha sterke direktører som preger organisasjonen, er det også direktøren som bestemmer kunstutvalget. I dag er det – om enn ikke bare – den såkalte politiske, radikale kunsten som prioriteres, og det er avgjørende at kunsten kan lykkes på den internasjonale kunstscenen.

– Det påpekes at OCA prioriterer noen kunstformer foran andre. Og at det for tiden er politisk, radikal kunst?, spør jeg Tom Remlov.

– Det tror jeg nok er riktig, og jeg tror også en slik profilering er en riktig ting å gjøre. Det er åremålsstillingens kvalitet og prinsipielle svakhet, det muliggjør en bestemt satsing. Og Marta Kuzma har nok vært atskillig skarpere enn Ute i den retningen.

Også Unni Askeland mener det er riktig å prioritere.

– Ja, de velger nok ut bestemte kunstretninger. Men so what? Dette er snakk om sterke personligheter og folk som jobber seriøst. Det må man respektere.

– Er det bra når det går utover andre retninger?

– Det er alltid mange meninger og mange som føler seg snytt på den ene eller andre måten. Sånn er det alltid. Stort sett trenger Norge å slappe av.

– Er dette en generell kritikk av det norske

kunstfeltet?

– Jeg er dritt lei av all sutringen. Kan ikke folk bare tie stille og lage god kunst? Det er sikkert individer som med rette kan føle seg ekskludert. Og folk må gjerne stå på barrikadene. Men jeg tror på ærlig arbeid, at man får det man fortjener.

Maktkonsentrasjon

Velaug Bollingmo er enig i at det bør være sterke ledere i OCA. Hun mener det trengs ledere som preger OCA, for at organisasjonen ikke skal stivne i én form. Men at lederen er sterk, trenger ikke bare å ha betydning utenfor organisasjonen. OCA skal samle kompetente, dyktige ansatte som jobber frem utstillinger, seminarer og koordinerer vært mange utskiftninger av ansatte. Selv om ikke alle mener at dette er unaturlig, har det vært mer enn antydet at direktørens makt presser andre ut fordi de føler at de ikke får bestemme eget arbeid og realisere egne ideer. Bollingmo bekrefter at det er en betydelig maktkonsentrasjon i ledelsen.

– Både Ute Meta Bauer og Marta Kuzma har vært sterke ledere, som har visst hva de vil og hvor veien skal gå. Men selv om det er bra med tydelige ledere, må de også gi frihet til at de ansatte kan definere jobben sin innenfor en gitt ramme. Og dette har variert. Ute Meta Bauer var mye borte fordi hun jobbet med andre prosjekter samtidig. Og da mistet hun litt kontroll og kunne sette i gang med en kontrollerende detaljstyring.

Også under Marta Kuzma mener Bollingmo at dette har vært et problem. Men det skyldes ikke nødvendigvis bare maktfordeling, men også kulturforskjeller.

– Bauer er tysk og Kuzma er amerikansk og jobbet mange år internasjonalt blant annet i Ukraina. I Norge er vi vant til veldig flat struktur, og de er vant til andre systemer. I og med at styret ønsker å ha utenlandske direktører har de en oppgave, og denne har de ikke alltid gjort godt nok. Det er deres plikt å informere om hvordan ting er i Norge. Dette ble påpekt overfor styret av de ansatte, men jeg vet ikke hvordan det er blitt med det nye styret som gikk på i år.

Selv mener Tom Remlov at de informerte Bauer og Kuzma godt nok.

– Selvfølgelig er det en utfordring med ledere som er vant til andre ledelseskulturer. Og jeg mener vi informerte bra nok, selv om det er klart at man aldri kan informere nok. Jeg har bodd og arbeidet mye i utlandet, og vet mye om forskjellene. Men i norsk kulturliv ser vi ofte at ledere med utenlandsk forankring får problemer, og ofte unødvendige problemer. Det er ingen grunn til å være naiv i forhold til utfordringene, men dette var vi oss som styre meget bevisste da vi ansatte. Begge gangene.

Fortsatt sterk leder

Bør OCA fortsette med sin nåværende strategi og er det sunt at Kuzma får en ny periode? Når lederen preger organisasjonen og deres arbeid i så stor grad, blir det kanskje desto viktigere med jevnlige fornyelser?

– Det er nok ikke nødvendigvis min vurdering, sier Remlov. – Styret må vurdere hvor lang tid det tar for en leders kunstneriske orientering å virkelig få prege en organisasjon. Nå har OCA nettopp byttet lokaler, og aktiviteten utvides. Kanskje ville det være dumt å skifte direktør midt i en reetablering. Uansett er det lurt å ha et åremål på fire år, fordi det gir styret frihet til å endre kurs. Men jeg tror at et kunstnerisk program trenger mer enn fire år på å prøve seg fullt ut. Et naturlig faglig-kunstnerisk åremål er nok heller seks år.

Selv om det å ha klare og tydelige ledere, som peker ut retningen, bringer utfordringer og lager bråk, virker det som om alle jeg intervjuer er enige om at det er bra med sterke ledere. Arne Gjermundsen minner om fordelene med sterke ledere.

– Ute Meta Bauer, den første direktøren, ble hentet inn i stor grad fordi hun var kjent og anerkjent på den internasjonale kunstscenen. Hun fikk mange folk til Norge som aldri hadde vært her ellers. At OCA skal være en god, internasjonal aktør trenger ikke å stå i motsetning til å hjelpe norske kunstnere til å etablere seg i utlandet – tvert imot. Men hvis noen tror at OCA skal være en ”demokratisk” aktør som gir penger til de som mener de fortjener det heller enn å prioritere kvalitet, tar de feil. OCA må våge å tenke at de skal ta valg, og det har de gjort. Det skaper diskusjoner – som de må ta på alvor – men det er bare bra.

Unni Askeland slutter seg til ønsket om fortsatt klar ledelse.

– Vi er så redde for å ha klare ledere, og vi skal absolutt demokratisere enhver tøddel. Men vi må slappe av litt, og tørre å ha sterke ledere. Det trenger vi.

KUNSTorum har forsøkt å få til et intervju med Marta Kuzma før sakens deadline, men dessverre uten å lykkes.

Saken sto først på trykk i KUNSTforum #1 2009.