Museet for samtidskunst Kiasma presenterer en ny samlingsutstilling med fokus på dokumentets plass i kunsten. Reality Bites (Verkligen?) er en omfattende helhet over tre etasjer som stiller spørsmål ved museet som arkiv og sannhetsverdien ved ulike former for dokumenter.
Historiske dokumenter – likesom dokumentarfilmer – vekker forventninger om autentisitet og opphav, men det de presenterer er ikke alltid likt som sannheten. En kritisk tilnærming til dette problemet har vært utgangspunktet for mange av kunstnerne i utstillingen. Flesteparten av verkene kommer fra Kiasmas samlinger. Kunstverkene som presenteres er innkjøp fra de senere år, komplettert med eldre verk og innlån. Av de 56 kunstnerne er mange av dem unge, født på 1970- og 1980-tallet. Mens en del dokumenterer virkeligheten rundt seg, tar andre for seg arkiv av ulike slag og presenterer personlige tolkninger av disse.
Dokumentets natur i rampelyset
Christian Boltanski (f. 1944), i fjor aktuell i Helsingfors med sitt arkiv over hjertelyd, er representert i utstillingen med installasjonen Monument (Purimfesten) (1989), hvor sammenbrettede klær og fotografier av ansikt utgjør dokumenter over menneskeliv. Lindsey Seers (f. 1966) gransker på sin side sitt eget liv gjennom fire ulike berettelser i ett videoverk. Arbeidene presenteres i en konstruksjon som er en kopi av den amerikanske oppfinneren Thomas Alva Edisons selvbygde filmstudio Black Maria (1983).
Kunstnerparet Janne Nabb (f. 1984) og Maria Teeri (f. 1985) står for en annen tilnærming til det dokumentariske. De har gjort en opptelling av alle elementene og objektene i sitt felles studio. Pappesker og poser presenters som detaljerte akvarellstudier mens innholdet i dem ramses opp på et eget lydspor for hvert bilde.
En eske med betydningsfullt innhold er også Axel Straschnoys (f. 1978) camera obscura. Den er svart og stengt, men nå er den for første gang presentert sammen med bilder som har oppstått gjennom langsom eksponering på de stedene der verket har blitt vist.
Flere ganger er det dokumentariske en sentral side ved et verks estetikk. I utstillingen finner man blant annet Sanna Kannistos (f. 1974) fotografier fra regnskogen, der hun gransker vekster og dyr som en oppdagelsesreisende. Kannisto er en mester på å iscenesette naturvitenskapelige arrangement med kun små midler. Det mangler ikke på forundring og oppdagelsesglede i hennes verk, og de mange arrangementene hennes kan minne om teaterscener der enkeltartene får stige frem. Iblant opptrer hun også selv i bildene, som i et overblikk over av situasjonen. På Kiasma har man valgt å vise nettopp et av disse fotografiene som for å minne oss om kunstnerens nærvær.
En ny tone i formidlingen
Veggteksterne i utstillingen er mer sparsommelige enn noensinne denne gangen, og ofte stramt beskrivende. Miroslav Balkas installasjon 250x380x0,3, 2x(190x60x59) hører til de romlige verkene i utstillingen. Her er veggtekstens askese i harmoni med installasjonens uttrykk: «Verkets namn illustrerar dess dimensioner i centimeter. Måtten följer konstnärens egen kropp. Materialen kommer från Balkas liv: askan är från spisen i hans hem, linoleumen från hans barndomshem. Balkas verk har ofte kopplingar till Polen och dess historia, och samtidigt till konstnärens egna minnen.» Slik lyder teksten i sin helhet og tolkningen overlates dermed til betrakteren. Grepet er på grensen til hemmelighetsfullt, men samtidig gis det slik tillit til publikum.
Til utstillingen har formidlingsavdelingen ved museet satt opp et rom med en levende dokumentering av de besøkende. Visuelt er det en vel gjennomført og taktil opplevelse: på et kart kan man klistre på en rød lapp på sitt hjemsted, i et nettdiagram kan man knyte en rød tråd som markerer ens reelle alder på x-aksen og sin opplevde alder på y-aksen. Resultatet minner mer og mer om et veggteppe, som avslører en kollektiv lengsel etter ungdomstiden.
Dette er faktisk det eneste som retter blikket direkte mot de besøkende. Selve handlingen å dokumentere gjøres på synlig på en fortjenestefull måte, selv om en kunstner kunne ha laget en presentasjon med et skarpere fokus – som for eksempel Yoko Onos spørreskjema. Like fullt tas formidlingen i utstillingen til et metanivå der den gjerne kunne befinne seg oftere.
Vellykket selvrefleksjon
Med denne utstillingen vil museet reflektere over sin funksjon som arkiv, over samlingsvirksomhetes grunner, og over samtidskunsten som dokument over vår tid. Alt dette, samtidig som man stiller spørsmål ved makt og tolkningspreferanser. Kiasma lykkes godt med denne alt annet enn snevre oppgaven. Utstillingen er større enn mange tidligere samlingsutstillinger, men samtidig ikke oppdelt i mindre deltemaer. Grepet er faktisk friskt og fungerer bra med tematikken som utforskes og belyses fra ulike vinkler i katalogtekster av kuratorerene Eija Aarnio, Leevi Haapala, Saara Hacklin og Patrik Nyberg.
Med en utstilling som strekker seg over flere rom, uten låste kategorier, fremstår arkivet som en bevissthet hvor besøkeren tvinges til å ta stilling til og organisere sin opplevelse i minnets arkiv. Omvisningskonsepter som parodierer sannhetsbegrepet og oppmuntrer til kritisk tekning er utviklet for å lose publikum gjennom det enorme materialet som utstillingen utgjør. Når «sannheten» om utstillingen presenteres i en levende situasjon belyses det subjektive i all arkiverings- og samlingsvirksomhet.
En åpen presentasjon er ikke alltid uproblematisk, men denne tilliten til publikums intelligens er et gledelig steg vekk fra de ferdig koreograferte helheter som er så allment forekommende i store institusjoner.