Den politisk ukorrekte performance-kunsten varslet om det politiske jordskjelvet som skjedde på Utøya og i Oslo, skriver performance-kunstner Julian Blaue i denne kronikken.
Kritiker, videokunstner og performance-kunstner Tommy Olsson har etter september 2001 erklært videokunsten for død. Terrorangrepene på World Trade Center i New York fikk en enestående medial representasjon, og terroristene opererte med et sterkt ikonoklastisk symbolspråk: To fly fra selskapet American Airlines flyr inn i USAs nasjonale økonomiske fallossymboler, som styrter sammen og det hele blir filmet og kringkastet verden rundt. Om det ikke var for ofrene, kunne man igjen sitere den tyske komponisten Stockhausen som skal ha sagt at 9/11 var det største kunstverket noensinne. Tommy Olssons dødserklæring er på sitt vis en etisk reversering av Stockhausens sitat. Terrorangrepet oppvurderes ikke, men videokunsten nedvurderes – i en forpliktelse overfor kunstens moralske dimensjon.
Etter 22. juli konfronterer Olsson seg med sitt eget utsagn i en artikkel i Morgenbladet. I På tur i performanceland spør han seg selv om performanceestetikken er død etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Konklusjonen hans er at ”dette er verdt en tanke – men ikke så mye mer enn det“.
Olsson er en stor skribent og kunstner. Han jobber såvel med selvmotsigelser og overdrivelser. Slik har han erklært videomediet for dødt, men slutter ikke å produsere fremragende verk innenfor samme medium – noe han beviste så sent som i den aktuelle høstutstillingen. Likevel skjønner man av ovennevnte grunner hva han mener med den kunstkritiske reaksjonen på 9/11.
Og etter 22. juli velger han altså ikke å erklære performance-estetikken for død. Også dette forstår jeg i dette tilfellet. Han snakker om sine egne facebook-stunts, om sitt eget liv som performance og om en performance av Kurt Johannesen, som står på et jorde og ”virrer en tråd rundt hodet“. Jeg kan være enig: Den slags performancer er ikke død etter 22. juli, for den har jo ingenting å gjøre med det som skjedde. Den er akkurat like levende som mange videokunstverk etter 9/11, f.eks. Olssons nevnte verk om pornografiens voldelige klisjeer på høstutstillingen.
Men en spesiell type for performancer har fått et smell etter 22.juli. Jeg var selv for cirka ett år siden spesielt disponert for å føle på dette. Jeg var i en angerfase – etter å ha gjennomtrumfet Storkunstsolteddystatens Bestialietsteologiske Fakultet på Black Box året før – planla jeg nedleggingen av den fascistoide kunststaten min på en Dommedagsperformance på Dramatikkens Hus. Så kom 22. juli. Et menneske hadde fanatisert seg på bakgrunn av en selvutviklet ideologi, myrdet representanter fra ”det politisk korrekte etablissement“ i politimaskerade og ventet nå på retten, som han oppfattet som en scene med hele verden som publikum.
Ugjerningene som ABB hadde gjennomført kunne selvsagt ikke sammenlignes med min ”ugjerning“. Men alt annet måtte jeg dessverre anse som en absurd parallellhistorie til det usammenlignbare. Også jeg hadde utviklet en smerteideologi og på denne måten fanatisert meg til det ene store stuntet mitt; jeg gjorde et nietzscheansk opprør mot etablissementets politiske korrekthet og etter en anmeldelse, som politiet dog etterhvert lot falle, gledet jeg meg likedan til en reality-performance i en rettssal, der jeg skulle insistere på min egen statsvirkelighet.
Jeg kunne altså ikke bortforklare noe som helst. Anger var min eneste sjanse. På en forelesning på instituttet for teatervitenskap på UiO dagen etter nedleggingen av staten min erklærte jeg derfor den umoralske performance-estetikken for død – og bare den. Den moralsk forpliktende performance-kunsten ble derimot mer levende enn noensinne.
For meg er definisjonen av performance-kunst – i motsetning til f.eks. skuespillkunsten – at man utfører virkelige handlinger i et virkelig rom i en virkelig tid. Før 22. Juli hadde jeg – i et land som erklærte det politisk korrekte til en selvsagt norm – noen poenger med å mene det politisk ukorrekte. Det var en slags relasjonell antitese til den politiske normen. Det sosialdemokratiserte samfunnet trengte kunstneriske motutkast for ikke å stivne. Legger man til dette, at det kan være kunstens vesen å overdrive, fremstår det plutselig som en performativ sannhet å si: ”Ingen neger i min stat“, slik jeg gjorde det.
Men etter 22. juli gikk luften ut av ballongen. Når en terrorist overdriver en erkjennelse, som for meg var en kunstnerisk sannhet, er det ikke noe poeng fremover å fortsette å hevde noe lignende. I lyset av den totale amoralske bestialitet blir den performative bestialiteten en umulighet.
Kristopher Schau er inne på noe lignende når han i sin rettsaksdokumentasjon til Morgenbladet, som nettopp har blitt publisert i bokform, påpeker likhetene mellom seg selv og ABB. Han nevner her hilsenen fra hjertet, som ABB utførte de første dagene i rettsaken og som Schau selv hadde brukt på scenen. Det fremstår for ham som umulig å bruke denne hilsen i nær fremtid. Eller ordet ”pompøs“. Schau mener at ABB med sitt misbruk av dette fine ordet nærmest har ødelagt det for godt. Det samme gjeller for uttrykk som ”å være jævla lite keen på noe“, en omgangsspråklig formulering som gjerningsmannen har frarøvet enhver form for normalitet idet han brukte det om trusselen for å bli drept av politiet på Utøya.
Det må understrekes at ABB kun har umuliggjort strategier for virkelighetskunstnere, som identifiserer seg med det de gjør. Jeg hadde fanatisert meg selv dit hen at jeg virkelig mente det jeg gjorde, derfor angret jeg etter 22. juli også virkelig og distanserte meg fra holdningene mine.
Men kunstnere som jobber kritisk eller ironisk med sitater må naturligvis ikke slutte med å bruke formelle grep som ligner på dem ABB brukte. Tvert i mot: strategien til en slik ikke-identifikatorisk kunstform er jo å dekonstruere. Kunstnerne tar her ikke sine egne former på alvor, men utstiller dem, viser frem deres latterlige sider, tar avstand fra dem. Denne dekonstruksjonskunsten har – motsatt virkelighetskunsten – et lag av fiksjon eller andre brudd som fratar ethvert utsagn sitt ensporete alvor.
Et godt eksempel på dette er Morten Viskum, som skapte en klovneskulptur, med trekk fra ABB. Kunstneren bruker en avstøpning av seg selv. Selvom han med selvreferansen kanskje tilstår, at vi alle har en terrorist i oss, er identifikasjonen med terroristen selvsagt ikke så absolutt at noen ville hevde at han går i et lignende spor som morderen. Terroristen er en latterlig, men farlig klovn med en klipp-og-lim-identitet, som også ligner på vår egen.
Når jeg ser tilbake på bilder fra den gang jeg gjennomførte min fascistoide statsaksjon, kan jeg likevel ikke unngå å tenke at jeg var en klovn: Med hitlerbart og sminke å grunnlegge en stat på ”Youngstorgets Nordøstkant“ – det er vel en klovneaksjon?
Ja, jeg var til de grader en klovn, at jeg ikke en gang skjønte at jeg var en klovn, og nettopp derfor er det mulig å snakke om likheten til det usammenlignbare. På denne måten hadde aksjonen min, uten at jeg visste det, en seismografisk funksjon, den foregrep noe. Tommy Olsson sier i artikkelen sin, hvis performance-kunsten etter 22. juli ligger „dødt, har du ikke bare et dødt medie, men en død kunstner.“ Han har rett i dette. Den levende fascist-klovnen jeg virkelig var før 2011 er død. Jeg gikk igjennom en dødsprosess, nesten fysisk. I dag kan klovneterroristen kun representeres av en figur, eventuell av en skuespiller.
Den politisk ukorrekte performance-kunsten varslet om det politiske jordskjelvet som skjedde på Utøya og i Oslo. Men nå, da den reelle, bestialske forløsningen har skjedd, har de seismografiske stemmene ikke noen funksjon lenger. De har blitt overflødiggjort i lang tid fremover.
Hva står igjen for kunstnere, som før 22. juli har vært bestialske klovner? Å komme med en analyse av situasjonen, som førte til det bestialske klovneriet. De som har drevet med performance-fascisme før 22. juli, kan bidra til å forstå hvilke samfunnspolitiske forhold som har muliggjort ABB, fordi de må ha følt på lignende spenninger som ham. Men den umoralske fascistoide performance-kunsten kan rolig dødsforklares etter 22. juli. Den som likevel prøver å fortsette som før vil oppleve en degenerering fra klovnekunst til zombiekunst.