Den som kunne synge

På et tidspunkt da musikkindustrien gjennomgår sin største endring siden oppfinnelsen av grammofonen, viser Museet for samtidskunst sin største utstilling noensinne om musikk. Kuratorene Sabrina van der Ley og Stina Høgkvist forteller om kjærlighetsforholdet mellom kunst og musikk.

Phil Collins, “The world won’t listen”, 2004-2006 (filmstill). Courtesy of the artist, Tanya Bonakdar Gallery, New York

– Musikk har til felles med kunst at det er en sjanger som kan kommunisere uten ord.  Du kan reise til Asia og se vill karaokesang selv om de som synger ikke forstår teksten, og du finner The Smiths-fanklubber i Bogota, Jakarta og Istanbul. Se hvordan musikken sprer seg, og du ser verden bli mindre.

Det var akkurat det kunstneren Phil Collins gjorde i verket The world won’t listen, som referer til et The Smiths-album fra 1987.

– Collins innså at det fantes The Smiths-fans over hele verden, og han startet en karaokeklubb i Bogota. Han sørget for karaokeinnspillingen The Smiths-platen “The world won’t listen”. I forskjellige klubber ble over 1200 mennesker involvert i å synge The Smiths-sanger. Det ble filmet i Bogota, Jakarta og Istanbul. Vi viser de tre filmene, som nå fremstår som et verk, sier var der Lay.

Direktør for Museet for samtidskunst Sabrina van der Ley og kurator Stina Høgkvist forteller at musikk er en av de kunstsjangrene som har påvirket samtidskunsten mest de siste 10 – 15 årene.

– Og det er jo laget en del utstillinger om lyd eller musikk og kunst de siste årene. Senest på Kiasma i Finland, men de bestemte seg for å minimere lyd, noe vi ikke gjør. Som mange andre utstillinger om temaet starter vi ikke på 1920- eller 1960-tallet, men i dag, forteller Høgkvist.

Historien sett fra samtiden
Musikk og kunst har hatt en gjensidig påvirkning lenge. I romantikken så man nære vennskap mellom kunstnere Carl Friedrich Lessing og andre Düsseldorfere, og komponister som Robert og Clara Schumann. Johannes Brahms beste venn og viktige allierte i kampen mot Richard Wagner og for det de oppfattet som den autonome kunst, var maleren Anslem Feuerbach. Wagner på sin side var inspirert av historiemaleren Hans Makart.

Arnold Böcklins «de dødes øy» inspirerte Sergej Rakhmaninovs symfoniske dikt, Modest Petrowitsch Mussorgski skrev «bilder fra en utstilling», og Gustav Klimt laget sin Beethoven-friese og hyllet Franz Schubert.  Og slik kunne man fortsatt inn i det 19. århundre.

Men tradisjonen stoppet ikke.

– Vi kunne fokusert på forholdet mellom musikk og kunst på 60- og 70-tallet, men valgte å ikke gjøre det ettersom det har vært mange historiske utstillinger om denne perioden, blant annet om synestesi, John Cage og Darmstadt.

– John Cage arbeidet innen begge felt. I Norge startet videokunst med komponisten Kjell Bjørgengen. Omtrent samtidig var komponisten Arild Boman en pioner innenfor elektronisk og datagenerert musikk. Da jeg og Ingvild Krogvig intervjuet Boman, fortalte han at han på 70-tallet fikk lov til å lage tv-program på NRK hvor han og Jan Garbarek eksperimenterte, sier Høgkvist.

Siden fulgte norsk samtidskunst etter i de samme medier.

På 70-tallet startet en trend hvor kunstnere forlot kunsthøyskolene og gikk inn i musikkbransjen. Høgkvist forteller at denne tradisjonen har vart til i dag. Da hun selv gikk på Konstfack i Stockholm for 10 år siden, spilte «alle» i band.

– Men det mest kjente eksempelet fra denne tiden er jo Malcom McLarens strategi for å bygge opp Sex Pistols. Han bestemte seg for at de skulle turnere på kunstskoler, kunstnerne var fremtidens trendsettere tenkte ham. I denne tiden oppsto også mottoet “fuck art – let’s dance”

– Som du ser, er det mye som konkurrerer om oppmerksomheten. Vi måtte ta et valg. Vårt grep var å fokusere på musikk og kunst i dag, forteller van der Ley.

Ikonografi
Hun tar en pause. For i avdelingen «Looking to the Classics» behandler utstillingen hvordan samtiden forholder seg til klassikere, forstått som klassisk musikk men også Black Sabbath, Beatles, country-musikk, Bob Marley, og Elvis.

– Et eksempel er den britiske kunstneren Idris Kahn. Han har tatt bilder av alle notene i Wagners opera Parsifal, Mozarts Requiem og Bachs Cello Suites. Han smelter hvert verk sammen til et bilde, slik at du ser hele partituret, eller notene til stykket, liggende oppå hverandre. Som en konsentrert form av ideen musikk.

– Det blir et abstrakt fotografi, og så kan du forestille musikken ved siden av. Det er noe vi har lagt merke til; mange av kunstnerne forholder seg til musikken på en ikonografisk og konseptuelt måte.

Høgkvist trekker frem et annet prosjekt, Her Noise Archive.

– Det er vårt prosjekt med Ny Musikk. Arkivet ble startet av Lina Dzuverovic og Anne Hilde Neset i London i 2005. De spurte hvorfor det var så få kvinner innenfor musikklivet. De gjorde det synlig gjennom å sette sammen et arkiv med fanziner, bøker og kataloger og cder som dokumenterer kunstneres eksperimentering med lyd, forteller Høgkvist.

Hun understreker at arkivet fokuserer på kvinner innen eksperimentell musikk, men inneholder også menn, for eksempel er Thurston Moore fra Sonic Youth med.

– Og det er stadig aktuelt, hvis du går på en eksperimentell, elektronisk eller rockekonsert så er det et flertall av menn der. Det er det perfekte sted å sjekke opp menn, påpeker Høgkvist.

Ikke lydkunst
Til tross for at Her Noise Project forholder seg til eksperimentering med lyd, understreker både Høgkvist og van der Ley at utstillingen ikke forholder seg til lydkunst. Men hva er så forskjellen på lydkunst og musikk?

– Lydkunstens interesse ligger i å utforske lyd i seg selv, og lydens forhold til natur og teknologi.  Den er gjerne opptatt av lydens virkning på sted og arkitektur, forteller Høgkvist.

Musikken på den andre siden er opptatt av seg selv, og kan prøve å skildre mennesker eller stemninger.  Det er det utstillingen vil undersøke.

Gjør det selv (DIY)
Da undersøkelsen startet, stilte van der Ley og Høgkvist seg følgende spørsmål: Hvilke strategier preger disse arbeidene som forholder seg til musikk? Hvilke effekter forsøker de å fremkalle? Hvordan relaterer de seg til den omfattende arven av lydlige og visuelle eksperimenter som 1900-talls avantgardistene etterlot seg? Og ikke minst; er det mulig å se noen klare tendenser eller felles interesser i dette brede og mangfoldige praksisfeltet?

– Spørsmålene gjorde at vi kom opp med syv kapittelinndelinger. Disse er Live!Performative SculptureSynesthesiaMove it!Sing alongLooking to the Classics og Sounds of Silence. De representerer forskjellige strategier i arbeidet med temaet.

– På museets egen nettside går dere hardt ut. Påstanden deres er at «ingen annen kunstform har satt sterkere preg på samtidskunsten de siste 10 til 20 årene enn musikk». Hvordan kan dere forklare det?

– Jeg vil ta en liten avstikker til Island. Det er vel det stedet hvor det er en sterkest forbindelse med musikk og kunst, forteller Høgkvist.

Ragnar Kjartansson, “The End – Rocky Mountains”, 2009. Five channel video installation. Courtesy of the artist, Luhring Augustine, New York and i8 Gallery, Reykjavik

Hun trekker frem kunstnere som Ragnar Kjartansson og Libia Castro & Ólafur Ólafsson som deltar i utstillingen. Noe av grunnen kommer fra tradisjonen. Fluxus-bevegelsen sto veldig sterkt på Island, med Dieter Roth som hovedfanebærer, forteller hun. Man fikk bygget opp institusjoner som The Living Art Museum, som står i denne tradisjonen og mikser sjangre.

– På Island kan alle kan være komponister, og alle arbeider med alle. Du ser kunstnere arbeide innen teater, musikk og film på Island. Det er en liten scene der alle jobber med alle. Det er nesten irriterende, men jeg tror det kommer av en DIY-attityde (do it yourself). Man må samarbeide for å få ting selv.

Tim Ayres. “I WISH THIS WAS A SONG”, 1992

– Du finner litt av det samme i England, bryter van der Ley inn. Et eksempel er Tim Ayres. Han sang i et band mens han gikk på kunstskole, men siden fokuserte han på kunst. I hans maleri I wish this was a song har han skrevet inn tittelen i noe som minner om et noteark. Det er til en viss grad også et ironisk utsagn. Men Ayres referer ofte til musikk eller sangtekster i sine verk.

Den som kunne synge
Drømmen om at kunsten var en sang, er en potent drivkraft i utstillingen.

– Det er klart at mange har vært fascinert over hvordan musikken kan nå et kjempepublikum, forteller van der Ley.

– Og det har kanskje også noe å gjøre med den enorme markedsføringskraften som lå i musikkindustrien?

– Kanskje. I all hovedsak tenker jeg at det henger sammen med musikkens kraft som identitetsformer, bryter Høgkvist inn. Ta for eksempel 80-tallet da jeg vokste opp, da hadde man to valg, enten var du synther eller så var du hardrocker.

Van der Ley påpeker at det også har vært en naturlig referanse.

– På et tidspunkt ble samtidskunsten så hip at kunstnerne omgikk musikkstjernene, og i noen tilfeller tror jeg også at musikere er misunnelig på kunsten fordi kunstneren har friheten til å eksperimentere. For musikere innebærer en mulighet for å ikke måtte spille konserter eller lage plater.

Et annet poeng er at den ikoniske kraften ofte ligger i popmusikken. Det finnes få kunstnere som er misunnelige på tiltrekningen til samtidsmusikken, fordi den er minimal.

– Nei, vi ser at kunstmusikken ofte har et lite publikum. Kunst er mye mer tiltrekkende en samtidsmusikk.

Men popmusikkens kraft kan forklare den ikonografiske tilnærmingen kunstnerne har i møte med musikk. Den kan «synge», og den skaper symboler som alle kan kjenne seg igjen i, på samme måte som religionen gjorde i middelalderen.

– Allikevel vil jeg understreke at musikken ikke er det eneste kunstnere forholder seg til på denne måten. Man kan se samme tendensen med litteratur, naturvitenskap og politikk, forteller van der Ley.

Bevegelser i politikken
Og når man er inne på politikken – en god del av verkene har et politisk budskap.  Van der Ley gir eksempler.

Olafur Olafsson og Libia Castro, “Constitution of The Republic of Iceland”, 2011 Video still. Courtesy of the artists, Hafnarborg Art Centre (IS), RÚV (IS), Icelandic Art CenterIceland and Galerie Opdahl (DE).

– Noen har en subversiv vinkling slik som Castro/Olafssons verk The New Constitution of Iceland som de arbeidet med etter finanskrisen i 2008. sier van der Ley. Verket forsøker å være samfunnsomveldtende.

– Michael Sailstorfer resirkulerte 22 LA-politibiler til et ikke- fungerende trommesett, og den finske duoen Tellervo Kalleinen og Oliver Kochta-Kalleinen satte igang Complaints Choirs over hele verden. Vi vil ha en nykomponert versjon fremført i Oslo til åpningen, fortsetter hun.

– Et annet eksempel på en slik vinkling finner vi i avdelingen «Move it!», som handler om å danse.  Her viser vi blant annet den amerikanske kunstneren Adrian Pipers videoverk Funk lessons. Pipers gjorde et prosjekt hvor hun skulle lære hvite amerikanere å danse til funk. Hun fant ut at hvite amerikanere hadde et totalt annerledes forhold til dans enn svarte amerikanere og syntes det var interessant utifra sin egen blandede herkomst, sier Høgkvist.

– Det handler så klart også om rasestereotypier, noe Adrian Piper alltid har undersøkt i sin kunst, og hvordan man som individ påvirkes og formes av disse.

Man får raskt assosiasjoner til begrepet «white people can’t dance», noe tittelen også referer til.

– Seksjonen handler i sin helhet om hvordan musikken får deg til å bevege deg. På sett og vis handler det om hvordan det kroppslige blir et sterkt inntrykk, understreker van der Ley.

Denne tendensen ser man enda klarere i kunsten.

– Mange kunstnere arbeider med skulpturerer eller installasjoner som du må oppleve. De er koregrafert som en dans. Hos gruppen Apparatjik er det den besøkendes bevegelser som lager verket Everybody is a composer.  Med datatilsynets velsignelse overføres signaler fra de faste overvåkningskameraene til et program som abstraherer og omfortolker informasjonen til grafiske koder.  Apparatjik bruker så kodene som utgangspunkt for sin nye komposisjon, forteller Høgkvist.

Den som kunne spille
Slik hjelper teknologien kunstneren med å komponere. Den forandrer også musikkindustrien.

– Vi kommer til å ha en jukebox i museumskafeen med favorittplaten til de deltagende kunstnerne, eller plater de selv har produsert. Det er for å gi publikum en bredere forståelse av hvordan kunstnere er involvert i musikk, avslutter van der Ley.

Men  jukeboksen er kanskje et av de sterkeste symboler på at den gryende rockealderen havner på museum. Det er en tidsepoke som dør ut. På et tidspunkt da musikkindustrien gjennomgår sin største endring siden oppfinnelsen av grammofonen, da salget av bladnoter stuper, og folk slutter å musisere hjemme, og idet musikken kan formidles uten et objekt, åpner Museet for samtidskunst 13. september utstillingen I wish this was a song, som vises i hele museet.

Kunstnere.
Nevin Aladağ, Dave Allen, Apparatjik i sammarbeid med Audiokolor, Fikret Atay, Tim Ayres, Johanna Billing, Arild Boman, Christoph Brech, Catti Brandelius, Laura Bruce, Clegg & Guttmann, Sophie Clements, Phil Collins, William Engelen, Fadlabi, Graham Dolphin, Gilbert & George, Goodiepal, Dan Graham, Rodney Graham, Her Noise Archive, Tellervo Kalleinen & Oliver Kochta-Kalleinen, Idris Khan, Ragnar Kjartansson, Stian Eide Kluge, Erkki Kurenniemi, Jan Köchermann, João Ferro Martins, KILLL, Simon Dybbroe Møller, Bruce Nauman, Terje Nicolaisen, Camille Norment, Olafur Olafsson & Libia Castro, Susan Philipsz, Adrian Piper, Santiago Reyes, Michael Sailstorfer, Tom Sandberg, Wilhelm Sasnal, Félix González-Torres, Tori Wrånes, David Zink YiI wish this was a song

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*