Sommerens utstilling på Galleri F15 prøver å diagnostisere kristendommens posisjon i samfunnet i dag. Noen kunstnere makter det, men ikke utstillingen som helhet.
Vibeke Slyngstad “Oh Stranger. What`s Thy Wonder?” 2012. Foto: Ole Martin Lund
Det er alltid interessant med kunstutstillinger som forsøker å komme med politiske eller samfunnsmessige budskap, og som definerer sine mål relativt presist, som noe annet enn en estetisk utforskning. Et eksempel på dette er utstillingen On trial – Christ 2012 som vises på Galleri F15 frem til 9. september. Utstillingen skal videre fra F15 til Armenia og Palestina.
På galleriets hjemmeside oppsummeres utstillingens mål: «Prosjektet On Trial-Christ 2012 setter fokus på kristendom og tro, på ståsted anno 2012. Kunstnernes relasjon til dette blir for noen et naturlig tema. Jesus og hans status i dag, hans revolusjonære ideer om likestilling og fordeling av goder, og hans påståtte status som utvalgt? Ville han blitt tiltalt også i dag?»
Dette er interessante spørsmål, og hvis man klarer å komme med relevante svar, kan man skape en utstilling som potensielt kan sette i gang ganske bred samfunnsdebatt. .
Min interesse for utstillingen er springer i tillegg ut av en del års studier av historisk kristen kunst. Gjennom historien er det neppe noen religion som så dyktig og bevisst har brukt kunst til å kommunisere som kristendommen, så hvordan vil kunst som behandler kristendommen i 2012 se ut?
Interessen ble forsterket av at jeg i 2010 hadde gleden av å være medforfatter av boken Det gode liv – en pater, en rabbiner og en imam om det gode liv, hvor de tre religiøse lederne forsøker å gi et adekvat svar på hvilken rolle religionen har i dag. Til dels virket det som utstillingen hadde samme mål. Den skal heretter vurderes ut ifra hvordan den når sine mål.
Det relevante
Noe av det som skiller dagens kunst med et religiøst preg fra den religiøse kunsten som ble skapt i fortiden er at dagens kunst i all hovedsak er kritisk. Det er de kritiske verkene som fungerer best i denne utstillingen.
Vibeke Slyngstads video Oh Stranger. What`s Thy Wonder? kan man si svarer på problemstillingen, altså hva er kristendommens tro og ståsted i dag. Slyngstad har filmet en mann som går på en line. Linen ligger på bakken, utenfor en volleyballbane. Han ser ikke lykkelig ut, men heller ikke ut som han fortrekker seg i smerte. Det er en øm og fin fremstilling av en skikkelse som tilsynelatende er i tvil.
Her vises et bilde som det går an å bruke i en religionsdebatt. Man kan påpeke at religionen har spilt seg helt ut på sidelinjen, i forhold til «dagens spill». Videre kan man innvende at religionen kun er en vits, da Kristus-skikkelsen – aka mannen i videoen ? – vitterlig går på en line på bakken og følgelig ikke har noe å frykte ved et fall, men det vet han ikke selv. Ikke revolusjonerende observasjoner, men like fullt fungerer verket.
Også Benjamin Ellingsens Pieta, basert på komposisjonen til Michelangelo, som han har utsmykket med blomster, skum og annet nips er interessant. Den (skulpturen?) står oppå tolv jernkonstruksjoner, som minner litt om torpedoer. Verket har mye tilfelles med Hew Lockes installasjoner, vist på Haugar Kunstmuseum i 2010, så mye at jeg nesten tenker det er en parafrase.
Men dette er definitivt et religiøst verk: Det spinner videre på den detaljrikdommen som man finner i barokk kirkekunst, bare at i barokken detaljene, gullet og marmoren et genuint forsøk på å fremstille det vakre. Nå er det derimot fascinerende å se på den enormt »kitschy», nesten kvalme, detaljrikdommen, som Ellingsen har lagt ned i verket. Man kan se det som et bilde på at religionen er blitt en stor skumball; det som en gang var vakkert har blitt redusert til kitsch. Eller man kan la være…
Line Wælgaard, “Madonna med Iris” 2012, C-print.
Litt av den samme tematikken kan man finne i Line Wælgaards fotografi Madonna med Iris 2012 hvor hun tar utgangspunkt i Albert Dürers Madonna med barn. Men hun har fjernet barnet og madonna, så det eneste som gjenstår i bildet er draperiet – på sett og vis skallet rundt religionen, helt tømt for innhold.
Annet
Utstillingen har også andre fine verk. Det er interessant å se Oda Broch og Tara Rolfsens video av Finding the tune. Performance 2011, . Det er en performance som gir assosiasjoner til samspill, men for meg blir allikevel konnotasjonen til utstillingens tema ganske fjern. Og man kan hevde det samme med Kjetil Skøyens Up against the wall, en video av en performance fra 70-tallet. Her fremstilles kunstneren mens han prøver å bryte ut av det fysiske rom han er i. Det er i interessant å se verket, men hvorfor vises det i denne konteksten?
Oda Broch og Tara Rolfsen. “Finding the tune”. 2012. Videostill. Foto Elen Sonja Klouman
Slik fortsetter det. I en paviljong utenfor hovedhuset viser Jenny Rydhagen verket Real nature is not green. Gulvet er dekket av kunstgress og på veggen finner man et foto av det jeg antar er en kunstig, grønn plante. Det er veldig grønt! På veggen står det med nesten usynlig skrift «Real nature is not green». En observasjon som i seg selv ofte er korrekt.
Det går an å finne en eller annen forklaring på hvordan disse verkene relaterer seg til kristendommens plass og Kristus’ posisjon i dag, men den er meget godt skjult. Og i varierende grad er dette utstillingens hovedproblem. Når man går så hardt ut med at man ønsker å belyse religionens rolle i dag gjennom en utstilling så bør man som betrakter kunne forstå hvorfor verkene vises. For utstillingen signaliserer at verkene er valgt ut fra de svar eller tema de behandler, ikke bare deres estetiske kvalitet. Ønsker man å gi svar på en utfordring, så må man gi svar, hvis ikke blir det irriterende.
Ellers kunne man like gjerne kalt utstillingen «i dag snakker vi om det åndelige». Når jeg tenker meg om ville egentlig mange verk i utstillingen passet inn under en slik heading.