For Eirin Støen er det banale en form for selvbevissthet. I forbindelse med visningen av videoverket Eight Point O One på Noplace erkjenner hun at fallhøyden kan bli stor når man tar tak i det åpenbare.
– Arbeidet er produsert under et arbeidsopphold på Svalbard, men jeg opplever ikke det som relevant for tolkningen. Jeg kom til Ny-Ålesund i 2010 for et opphold der i en måned. Jeg hadde en ide om at jeg skulle jobbe med omgivelsene, med naturen. Men idet jeg landet skjønte jeg at disse omgivelsene er så fulle av innhold og konnotasjoner, det ble for mye. Jeg begynte derfor å fokusere på det som var i kunstnerhytta.
Videoverket Eight Point O One er en litt over åtte minutter lang video i svart-hvitt av en ung mann som vrir seg i sengen. Hver gang han beveger seg, drønner det fra sengeklærne idet de kommer borti høyttalerne.
– Jeg hadde med meg kjæresten min til Ny-Ålesund som assistent, og det er han du ser i arbeidet.
En mannlig Venus?
Arbeidet er åpent for tolkning, og tittelen er også gitt med tanke på at den ikke skal virke avgrensende. Likevel er det et klassisk portrett vi ser: bilde av et menneske i en bestemt situasjon. Det som er uvanlig, er at portrettet avbilder subjektet i en annen kontekst enn det som er vanlig for portretter, nemlig i en seng.
Det gir assosiasjoner til Venus-figurer, fremstilt i klassiske verk som Tizians Venus av Urbino (1538) eller Giorgiones Sovende Venus (1510) der de vakre kvinnene ligger henslengt mellom silkeputer. Men i dette tilfellet ser vi en mann i hverdagslige omgivelser, og rammen er klippet slik at vi ikke ser hele kroppen. Resultatet er svært lite seksuelt, men overraskende intimt. Det er få verk i kunsthistorien som går så nær innpå objektet i en så intim – eller banal – situasjon.
– Det kommer litt an på hva du legger i intimitet; i Eight Point O One representer det intime familiaritet, tilstedeværelse og tid. Tid er, som tittelen antyder, prosjektets omdreiningspunkt og noe vi subjektivt forholder oss til konstant, sier Støen.
Hun har ingen problemer med at publikum kan oppfatte verket som erotisk.
– Det er helt legitimt, men det har ikke vært min intensjon. Men hvis det er hva folk opplever når de ser arbeidet og de finner en verdi i det, så er det også en mulighet.
Men det var altså ikke utgangspunktet.
– Jeg jobber intuitivt, og som sagt, når jeg kom til Svalbard og ikke greide å forholde meg til det jeg i utgangspunktet var der for å gjøre, så måtte jeg jobbe på andre måter.Det var en trygghet i å se kjæresten min legge seg. Jeg har ikke hatt noen form for regi eller gitt noen instruks, jeg har bare observert, forteller hun .
Tap av kontroll
Det er kanskje nettopp kunstnerens fraskrivelse av kontroll over objektets bevegelser som gjør at verket virker noe distansert. Samtidig skapes det en interessant spenning, som Kristian Skylstad også påpeker i sin tekst om videoen, nettopp det at video er et banalt medium. Og det bringer virkeligheten nærmere folk. På den måten føler man et felleskap med objektet i videoen, til tross for distansen kameraet skaper.
– Men verket handler ikke om distanse, påpeker Støen.
– Teksten er et resultat av dialoger mellom meg og Kristian Skylstad med utgangspunkt i arbeidet og de tema det omhandler. Samarbeidet med NoPlace og Kristian om denne utstillingen har vært et gjennombrudd for meg. Siden arbeidene mine skjer intuitivit blir samtaler om dem i ettertid en viktig del av å forstå min egen prosess og sette de inn i en større sammenheng. Jeg tenker best og liker å snakke om mitt eget arbeid i en én til én relasjon, Kristian kjenner meg godt og det har vært viktig i dette tilfellet, arbeidet handler også om tillit.
Hun forteller at tidligere jobbet hun alltid med foto i kombinasjon med andre teknikker. Dette er første gang hun kun viser video.
Det kvinnelige blikk
Det vi møter i denne videoen, er ikke så mye en mann som vrir seg i søvnløshet, som en kvinnes blikk av en mann i en seng. I motsetning til det mannlige blikket som har dominert kunsthistorien, er mannen her objektet. Resultatet er ikke i samsvar med det man kunne forvente av kvinnelig intimitet. Det svart-hvite formatet og de høye lydene gir et overraskende klinisk resultat, som om det intime hadde blitt destillert til selve essensen av banalitet.
– Banalitet er det dagligdagse og det alminnelige. Det er også det forslitte og klisjefylte som gjentas igjen og igjen. Det minner oss om oss selv og det vi allerede vet, eller tror vi vet og derfor avskriver det som uinteressant eller noe vi ikke vil assosieres med. For meg er det selvbevissthet, samtidig forstår jeg at fallhøyden kan bli stor når man tar tak i det åpenbare, sier Støen.
Eirin Støen er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2004 i kunstfag, og har nå stipend fra Vederlagsfondet i ett år.