dOCUMENTA 13s kunstneriske leder Christov-Bakargiev vil diskutere samtiden, fremtiden og historien – ikke beskjedne mål, men faktum er at utstillingen lykkes med å gjøre akkurat dette.
Hvordan kan man sammenfatte en så omfangsrik utstilling som dOCUMENTA, en av verden største og mest betydningsfulle kunstutstillinger? Årets utstilling, den trettende siden 1955, inntar ikke bare de tradisjonelle kunstinstitusjonene i Kassel som Fridericianum, Neue Galerie og dOCUMENTA-Halle. Store deler av utstillingen, som arrangeres hvert femte år, er spredd rundt i byen. Kunst fra hele verden vises i små og store lokaler med ulik karakter og historisk bakgrunn. Alt fra kinoer til klesforretninger, bibliotek og hotell brukes. Utstillingen inntar til og med noen enorme forlatte lagerlokaler som ligger rundt Kassels jernbanestasjon, og i den romslige barokkparken Karlsaue finnes omkring femti verk utplassert både på gresset og installert i nybyggede trehytter.
dOCUMENTA 13 gir et rikt gjensyn med kjente kunstnere, samt muligheter til å oppdage nye navn. Valgene er nærmest uendelige, ingen rekker å se alt. Dessuten vises mindre versjoner som satellitter av hovedutstillingen tre andre steder i verden: Kabul i Afghanistan, Alexandria og Kairo i Egypt og Banff i Canada.
Kunstnerisk leder Carolyn Christov-Bakargiev sammenligner sin utstilling med en dans som frenetisk beveger seg gjennom Kassel. Hun vil se den som ett mikrokosmos som speiler verden – hele verden – og som ikke bare utforsker menneskenes levevilkår og uttrykksmuligheter, men til og med dyr og planters. I tillegg til kunstnere inngår derfor forskjellige vitenskapsmenn som fysikere, biologer og genetikere i utstillingen.
Den mursteinstunge hovedkatalogen er fylt med tekster og bilder av et rikt utvalg av de deltagende kunstnere, i tillegg til allerede publiserte små hefter som en opptakt til dOCUMENTA. Christov-Bakargiev likestiller med den største selvfølgelighet den kunstneriske forskningen relatert til teori i utstillingen med psykologi, kunst og språkvitenskap. Dette er ikke et uvanlig grep for kuratorer som presenterer mega-utstillinger.
Christov-Bakargiev vil diskutere samtiden, fremtiden og historien – ikke beskjedne mål akkurat – men faktum er at utstillingen lykkes med å gjøre akkurat dette! Kontrasterende spørsmål og forståelsesformer eksisterer side om side i utstillingen, som ved noen tilfeller er føyet sammen på en måte som best kan beskrives som visjonær. Christov-Bakargiev er interessert i Kassel som et sted med egne erfaringer og minner fra en krigssituasjon (større deler av byen ble rasert av bomber under annen verdenskrig). Hun relaterer disse erfaringene til noen av dagens konflikter, med Kabul som hovedeksempel. Slik blir letingen etter kunstverk rundt om i byen også en vandring tilbake i tiden til steder og hendelser som gått i glemmeboken.
Arven etter nazismen
Et verk som tydelig fanger opp disse trådene er Susan Philipszs lydinstallasjon, som kan høres over de borterste perrongene på Kassels søvnige jernbanestasjon. Hennes Study for strings er en gjenoppførelse av et verk skrevet av Pavel Haas, som ble drept i Auschwitz. Fra jernbanestasjonen i Kassel var det under krigen tre deportasjoner av jøder til konsentrasjonsleirene. Philipszs bearbeiding av Haas verk høres svakt og entonet, og blander seg med byen larm som en slags oppreisning.
Ikke langt unna vises Clemens von Wedemeyers tredelte videoinstallsjon Muster, som med et suggestivt filmspråk skildrer ulike tidsepoker fra det tidligere klosteret Breitenau, like utenfor Kassel. Blant annet vises en iscenesettelse av klosterets befrielse etter krigen. Under krigen ble det brukt som arbeidsleir. Grundig, og med begrensede virkemidler, beskriver von Wedemeyer hvordan krigens hendelser ble rullet opp foran de amerikanske soldatenes utmattede ansikter.
Andre kunstnere konsentrerer seg om situasjonen i dag. I parken Karlsaue viser Omer Fast sin nye film Continuity som handler om en ung soldat som hentes av en sine foreldre etter å ha vært i Afghanistan. Men saken er ikke helt som den ser ut i begynnelsen. Handlingen brytes raskt opp av en ny ung man som står og venter på stasjonen. Et relasjonsdrama med seksuelle undertoner utvikler seg, og gjennom filmatiske referanser gjengir Fast livet som et skuespill.
Styrte bestillinger?
Christov-Bakargiev synes bevisst å ha lett etter kunstnere som undersøker forholdet mellom ulike historiske hendelser. Hun har foretatt en rekke bestillinger, og av og til kan man mistenke en ganske hard styring av innholdet. Det er naturligvis ingen tilfeldighet at flere verk problematiserer situasjonen i Egypt og fremfor alt Afghanistan. I disse politisk ustabile områdene har det også blitt avholdt seminarer med tilreisende og lokale kunstnere, som altså har resultert i kunst.
For eksempel har Mariam Ghani fra Kabul filmet sin vandring gjennom to bygninger som deler lignende historier, Fridericianum i Kassel og Dar ul-Aman-palasset i Kabul. Begge ble bombet under forskjellige kriger, men den ene bygningen er fremdeles en ruin. Ghani viser interiørene side om side og gjør skillene mellom de to landenes infrastruktur synlig med et enkelt grep. Britiske Goshka Macuga har imidlertid lagt sammen bilder fra de to palassene til en tekstil-collage, med en forbilledlig svart/hvit skarphet, som brer seg ut øverst i Fridericianum.
Kunstneriske posisjoner
Fire stikkord, eller posisjoner, har Christov-Bakargiev pekt på at kunstnerne kan innta på dOCUMENTA 13: å stå på scenen, å trekke seg tilbake, å være forventningsfull eller å være under beleiring. I like stor grad som utstillingens geografiske steder påvirker verkene mener hun at disse posisjonene karakteriserer de utstilte verkene. I rotunden i Fridericianum – utstillingens absolutte midtpunkt – har hun sammenstilt et fantasifullt og konsentrert utvalg av ulike objekter fra forskjellige tider og steder. Gjennom en assosiativ prosess representerer gjenstandene de tankesprangene som løper gjennom utstillingen som helhet. Det finnes objekter som er ødelagt i krig, verk som handler om å fange tåke, eller verk som nekter å lage kunst i det hele tatt. Christov-Bakargiev kaller rommet for utstillingens «hjerne», og uansett hva det kalles er det fascinerende, og drar til seg besøkende som en magnet.
På en oppstilt vegg midt i rommet henger ganske overraskende noen malerier av Giorgio Morandi (1890 – 1964). Og i et vitrineskap like inntil finnes vasene som avbildes i hans malerier. På motsatt side av veggen vises et utvalg av Lee Millers (1907 – 1977) fotografier fra avslutningen av andre verdenskrig. Skremmende bilder fra konsentrasjonsleirer henger sammen med en serie fotografier der Miller bader i Hitlers badekar etter frigjøringen.
Betydningen av å kombinere Morandi og Miller ligger i at begge virket på samme tid og peker mot deres ulike strategier i å forholde seg til krigens virkelighet. Morandi ble hjemme, mens Miller inntok den nå falne skueplassen.
Miller var elskerinnen til Man Ray (1890 – 1976) og ulike versjoner av hans Object to de destroyed vises, bestående av en metronom der et foto av Millers øyne er klistret på viseren. Like ved hennes fotografiske dokumentasjon blir Rays merkelige objekt til et overvåkningsrom for kunst og sivilisasjon. Samlingen i rotunden viser Christov-Bakargievs særpregede kreative intelligens, som gjennom en mengde uventede møter aktiverer gjenstandenes nervesystem.
Musikk og lyd
I et merkverdig sammentreff får vi et gjensyn med metronomen i William Kentridges teknisk og visuelt forbløffende filminstallasjon The refusal of time, som vises i et lagerlokale ved jernbanestasjonen. Han stiller spørsmål ved tidens ubønnhørlige fremferd gjennom en sirkulerende strøm av bilder – og pumpende musikk.
Musikk og lyd utgjør et eget spor i utstillingen. Her finnes Florian Heckers sammenpressede ulyd av stemmer og et magisk lydspill av Janet Cardiff og George Bures Miller, som vises i en lysning i Karlsaue. I Tino Sehgals uavbrutt messende performanse This variation forvandler en gruppe aktører et beksvart mørke til en sprakende seremoni som mikser rytmisk beatbox og hverdagspolitikk. Verkene viser forskjellige eksempler på lydens evne til å destabilisere og forflytte publikum til et annet sted.
To filmer med nære berøringspunkter kan brukes som eksempel på utstillingens underliggende undersøkelse av kunnskap i forskjellige former. Gjennom nærbilder skildrer de to personer som spiller fløyte. I Allora & Calzadillas Raptor´s rapture lytter en stor gribb på en musiker som forsøker å gjøre seg fortrolig med hvordan hun skal spille på et forhistorisk instrument. Ironisk nok er fløyten laget av benet fra akkurat en gribb. Fuglen lukker øynene, og om det er fordi den er trøtt eller fordi den nyter musikken er vanskelig å bedømme.
Manon de Boer skildrer en annen musikers opptreden i One, two, many. Filmen er gjort i kun ett opptak. Kameraet sirkulerer rundt mannen som i ni minutter uavbrutt spiller på fløyte ved hjelp av en spesiell blåseteknikk. Jeg så filmene rett etter hverandre, og opplevelsen av dem ble derfor delvis blandet sammen for meg. Mannens måte å puste på, så derfor ut som den gamle fuglens forsøk på å tilpasse seg – i en form av utveksling mellom livsformer.
Inntrykket jeg sitter igjen med fra dOCUMENTA 13 er at selve vandringen blant kunstverkene som er spredt ut i Kassel blir en viktig del av oppfattelsen av dem. Avstanden mellom verkene gir mye tid til ettertanke. Hvordan dette henger sammen vet jeg ikke – det er så mye å begrunne; men de nevnte verk må leses som helt samtidige utrykk for mennesklig virksomhet. En måte å forstå verden på.
Du kan se Trine Otte Bak Nielsens billedblogger fra dOCUMENTA 13 her og her.
dOCUMENTA 13, Kassel, Tyskland, varer til og med 16. september.
thank you for the very interesting text that google translate won t be enough to honour .
for the future : THE EMERGENCY WILL REPLACE THE CONTEMPORARY
https://www.flickr.com/photos/emergencyrooms/7442921922/in/set-72157630045882192