Moderna Museet kaster et historisk blikk på maleriet som aksjonsform i en vakker sommerutstilling.
Niki de Saint Phalle, Niki de Saint Phalle skyter på gammel mester med salongsgevær, Impasse Ronsin, 15 juni, 1961 © Shunk-Kender/ Collection Niki Charitable Art Foundation, California/Roy Lichtenstein Foundation
På den imponerende utstillingen ”The Stein Collect” på Metropolitan i New York så jeg nylig en fascinerende dokumentasjon av kunstsamleren Michael Stein (Gertrude Steins bror) med kone da de besøkte sin nybyggede funkisvilla utenfor Paris, tegnet av Le Corbusier. I et filmopptak fra slutten av 1920-tallet går paret omkring i husets hage. Det slo meg hvor gammeldagse klærne deres var i sammenligning med byggets moderne linjer. Bristen i konsistens mellom moten og arkitekturens estetikk skapte en morsom effekt. Den fikk meg til å fundere over hvordan en del genre noen ganger ligger et steg foran andre genre.
Jeg begynte å tenke på dette på nytt da jeg betraktet noen av maleriene som inngår i Moderna Museets store sommerutstilling ”Expolsion” som behandler grenselandet mellom maleri og performance. Flere av de utstilte verkene – som i mange tilfeller består av flekkede avtrykk av kroppers berøring av lerretet, eller av fargeflekker som er blitt påsprutet – har sirlig utformede signaturer. Man skulle tro at foregangsmenn som Jackson Pollock, Robert Rauschenberg eller Yves Klein skulle ha vendt seg av med å sette sitt stempel på lerretets forside. Men de signerer fremdeles sine verk med de tidstypiske signaturer som finnes overalt på høymodernismens abstrakte ytre. En småsak kanskje, men den er også illustrerende for at spranget mellom nyfunnet metodisk frihet og gårsdagens måte å gjøre ting på ikke er helt enkelt å komme over.
Kvinner i aksjon
Tidens gang er påtagelig i dokumentasjonen av historiske performanser som vises på skjermer i utstillingens lesehjørne. En viktig avdeling som gir knagger til å forstå flere av maleriene. Her gjenoppstår Yves Klein da han på begynnelsen av 1960-tallet malte ved hjelp av nakne kvinner, selv iført penklær. Kvinnene legger seg i fargen og blir dirigert av Klein akkompagnert av et lite orkester. I dag fremstår kvinnenes posisjon som objekt som åpenbar.
Janine Antoni, Documentation of the performance Loving Care, 1993
© Courtesy of the artist and Luhring Augustine, New York. Foto: Prudence Cumming Associates
En pinlig, men litt glemt, hendelse som kontrasteres gjennom Lynda Benglis ti år yngre uthelte farge som hviler på et podium i utstillingsrommet, og Janine Antonis filmende aksjon Loving Care med hårfarge fra 1992. Benglis behandler fargen á la Jackson Pollock og Antoni ”maler” med sitt lange hår på gulvet. Deres lignende måte å bruke fargen som materie på var en frihetshandling, som samtidig ble en kommentar til de mannlige kunstnernes dominerende stilling.
Derimellom stryker Bruce Nauman sin nakne kropp i en legendarisk video og Carolee Schneemann ruller naken rundt i en sele og skaper fargende linjer på papir (i ytterligere en referanse til Pollock).
Adel Abdessemed, “Helikoptère (II)”, 2007 © Courtesy the artist and David Zwirner, New York
Kroppens gester og handlinger finnes overalt i denne historiske og vakkert kuraterte utstillingen. Adel Abdessemed synes å svare på Schneemans bevegelser når han henger opp ned fra et helikopter og tegner på de enormt store treplanker som vises rett ved. Her virker det som Abdessemed kommer med en direkte kommentar til Schneeman, til tross for at han kanskje bare undersøker en annen måte å tegne på.
Denne type rekonstruksjon av det historiske er blant spørsmålene utstillingen er opptatt av. Hva skiller nærliggende handlinger fra hverandre? Og hvor finnes fellesnevneren mellom boblende gjørme og broderi? Robert Rauschenbergs Mudmuse og videoen med Maja Bajevics håndarbeidende kvinner kan virke langt fra hverandre, men bunner i en diskusjon om maleri. Og maleriets begrensninger. Utstillingens styrke er at den får mange forskjellige utrykk til å snakke sammen.
Gutai-gruppen
Kurator Magnus av Petersens har samlet in betydelige eksempel på kunstens utvidelse fra andre verdenskrig til idag, selv om betoningen ligger på de historiske verkene. De er hentet fra ulike deler av verden. Flere kunstnere som inngikk i den japanske Gutai-gruppen er med i utstillingen. Gruppen ble grunnlagt i 1954 og arbeidet med en form for konseptuelle happenings i enkle materialer. Katalogens omslagsfoto viser hvordan Saburo Murakami kaster seg gjennom tynne vegger av oppspent papir. En rekonstruksjon av objektet fra hans aksjon inngår i utstillingen. Det er første gang deres lekfulle og grenseoverskridende kunst vises i Sverige. Et prisverdig valg som viserer Moderna Museets styrke, til og med internasjonalt. Gå ikke glipp av Sadamsa Motonagas fargede vannposer som svever vektløst utenfor entreen.
Saburo Murakami, “Tsuka (Passage)”, 1956
© Makiko Murakami and the former members of the Gutai Art Association. Courtesy: Museum of Osaka University. From the 2nd Gutai Art Exhibition, Ohara Kaikan hall, Tokyo.
Museet direktør Daniel Birnbaum hadde et rom med disse pionerene som påvirket amerikanske Fluxus-kunstnere som Allan Kaprov, når han kuraterte Veneziabiennalen i 2009. Drøyt ti år tidligere organiserte Paul Schimmel i Los Angeles utstillingen ”Out of Actions” utfra et lignende utgangspunkt som Moderna Museet gjør nå.
Objektenes fravær
At Tate Modern i høst åpner utstillingen ”A Bigger Splash” med samme tema viser at det fortsatt er interesse for en alternativ historieskrivning, men også at den nå er blitt institusjonalisert. Utstillingen i London markedsføres med Niki de Saint Phalles skuddmalerier, som er de første publikum møter i Moderna Museets store sal. Liksom mange andre i utstillingen kan Saint Phalles verk beskrives som et restprodukt, som sporene etter en aktivitet. Den maleriske handlingen finnes igjen i objektet som en form for nærværende fravær.
En lignende tilfeldig måte å utrykke seg på er gjennomgående i utstillingen. Ikke minst gjelder det Rivane Neunschwanders installasjon Secondary Stories som vises i midten av utstillingen. Å gå inn i hennes verk kan kjennes som å finne en hemmelig bakgård, der tidens gang har senket tempoet. Her finnes en befriende frihetsfølelse. Det tynne stofftaket i Neunschwanders rom i rommet buler og avslører en mengde sirkler av silkepapir i ulike farger. Vifter setter i gang papirsirklene slik at det skapes en sakte virvlende bevegelse og ved jevne mellomrom faller bitene ned på gulvet gjennom små runde hull i taket. Neunschwanders fargespill fremkaller en slumpmessing letthet som forvandler historien til noe pågående.
Utstillingen hviler i en påtagelig materialitet som strekker seg etter minnene og de fjernede fortellinger. Det er mye vakkert og meditativt, og det finnes en omsorgsfull ettertenksomhet som er tiltalende i utstillingen.
Explosion! Maleri som handling vises på Moderna Museet til og med 9. september.