Lovsang til leire

Steinar Haga Kristensens tilnærming til Oslo by er knyttet opp mot materialvalget. Den store mengden verk på utstillingen Fortvilelser i leire på Kunsthall Oslo er laget av blåleire i ulike uttrykk og teknikker og viser at Haga Kristensen med letthet behersker å forme den trauste materien til en sterk opplevelse.

Kunsthall Oslos syv måneder lange utstillingsprosjekt «Jeg ser ikke havet fra der jeg bor» er godt i gang. I perioden fra mars til oktober 2012 skal lokalene fylles med konsepter som tar utgangspunkt i Oslo som by. Blåleire er et materiale som Oslo er bygd opp på og som var brukt i teglstein i byens eldre bebyggelse. Haga Kristensens kommentar til Oslo oppleves på bakgrunn av dette materialet og måten han bearbeider det på.

Det første jeg ser er et par klumper blåleire som både i form og størrelse minner om avføring. Dette leder tankene mot Oslo som et skittent og langt fra uskyldig sted. Uttrykket for menneskets primitive og basale behov som er slengt rett foran øynene våre gjør at verket vekker avsky og ubehag. Er dette en utstilling der kunstneren gjennom abstrakte former tar et oppgjør med byen? Dette inntrykket korrigeres imidlertid når jeg beveger meg lenger innover i hovedrommet.

Ingen begrensninger

Her eksploderer kunstnerens kreativitet og lekenhet. På et frekt og høyst originalt vis beveger Haga Kristensen seg uanstrengt mellom ulike måter å anvende blåleire på. To frittstående massive betongvegger stenger delvis utsikten mot et interiør som forestiller en slags stue fylt av figurative og abstrakte objekter. Et bord og en lenestol er plassert foran en TV. I tillegg er det også en ødelagt stol og en rekke objekter plassert både på gulvet og stuebordet. En del av objektene ser klossete og uferdige ut. Andre, som stålamper formet som sopper plassert på sokler rundt i rommet, er preget av en kitschestetikk.

Den gjennomgående bruken av leireklumper finnes også her, og synes å vokse fram fra et sted under stuebordet. Et askebeger med sneiper gir stedet preg av et visst forfall. Kunstneren utfordrer den tradisjonelle bruken av leire og overfører den til en konseptuell bruk av materiale. De dysfunksjonelle bruksgjenstandene er tatt ut fra sin tradisjonelle funksjon. Lenestolen i leire oppleves rett og slett som absurd.

Lyden av leire

Haga Kristensen bruker også leiren for å vise til et fysisk møte mellom menneskekropp og materie. På stuebordet ligger 3D-briller som publikum kan bruke for å se 3D-filmen Untitled. I videoen ser vi personer som med sensuelle bevegelser smører seg inn med leire, ikke ulikt hvordan Yves Klein brukte sine arbeidsmaterialer – maling og lerret – til legendariske performancer hvor nakne kvinner dekket av maling rullet rundt på lerretene.

De nakne kroppene lager en ustanselig lyd av klasking ved å vasse i dette klissete og våte materialet. Lyden er gjennomtrengende og vekker hos meg en ubehagelig følelse av å kikke på private opptak med uskikkelig innhold. Det finnes korte innslag i filmen der en person med ansiktet innsmurt i leire fukter verkene i utstillingen ved å spraye vann på dem, en performativ handling som ble fremført på utstillingsåpningen. Den stive ansiktsmasken leiren har formet seg til gir personen et avhumanisert preg som nærmer seg en levende skulptur. Filmens lydspor følger betrakteren gjennom hele utstillingen og minner oss slik om de fysiske egenskapene til leiren – den våte klissete materien som fort stivner til tørt smuldrete masse. Denne vekker en fysisk reaksjon som er knyttet til dunkle minner man har om leire fra barndommen, der man arbeidet med den på skolen med vekslende hell.

En arkeologisk utgravning med en dash kaos

I tillegg til den overordnede tittelen Fortvilelser i leire, er det i et mindre rom arbeider som kalles Politiske oppmålinger. Rektangulære objekter som både er lent opp mot, og montert på, veggen imiterer skjøre arkeologiske funn av vakre flate gjenstander som minner om fat eller andre nytteobjekter. Ujevne kanter, sprukne overflater og spor av farger som har forvitret skaper en følelse av et møte med fortiden som når som helst kan forsvinne ved at objektene går i oppløsning.  To av verkene synes å ha blitt knekt. Bruddene avslører at verket er porøst og enda skjørere enn jeg forestilte meg. Forfallet synliggjør det øyeblikket der tiden blir synlig for oss, og dermed vår egen oppmålte tid.

Det siste rommet er tilsynelatende skjødesløst fylt av tilfeldige objekter. En slags modernistisk figur, delvis oppløst i form, pryder sokkelen midt i rommet. En mer abstrakt veggskulptur, med to ovale elementer som minner om hoder, er delvis dekket med sølv og gullfarge og er plassert på en vegg sammen med rektangulære abstrakte verk. En leireflise med to enkle hvite striper ligger knust på gulvet. Tross alt kaoset oppleves rommet i likhet med resten av utstillingen som en uhyre spennende og leken øvelse i bruk av leire.

Mine tanker går til Ole Jørgens Ness sine ulike kunstnerpersonligheter som gjennom ulike alias skaper vidt forskjellige kunstuttrykk. Haga Kristensens lek med forskjellige sjangere oppleves mindre planlagt og fremstår som inspirasjonsutbrudd skapt i korte øyeblikk av kreativ lek med materiale. Men istedenfor å bli irritert over dette eklektiske kaoset, trekker jeg på smilebåndet og lar meg dra med i leken. Verkene er på et demokratisk, ikke-hierarkisk vis sammenstilt i rommene og gir betrakteren full makt til å tolke deres plass og mening i utstillingsrommet.

Betrakteren spiller en viktig rolle her også – vi blir utfordret til å kjenne på våre følelser i møte med ubestemmelige og vemmelige leirklumper. Både de ovennevnte lydene fra videoen laget av våte kropper i leire, samtidig vår bevissthet om materialets kvaliteter med den våte samarbeidsvillige massen som uten fuktighet fort forvandles til skjørt, tørt materiale, vekker ubehag og ambivalens. En kroppslig negativ reaksjon mot det gjørmete klisset gjør seg i høyst grad gjeldende. En opplevelse som kan sammenlignes med det klaustrofobiske universet til den tyske kunstnerens Joseph Beuys i fett og filt. En annen utfordring er å forholde seg til det stigmaet som fortsatt hefter ved keramikk som materiale i kunstsammenheng, en utfordring Haga Kristensen med letthet overkommer.

Fortvil ikke, Oslo

Strengt tatt kan man stille spørsmål om verkene i utstillingen speiler det gitte temaet Oslo, hvis man da tenker utover selve materialet. Lettheten som han utviser i tilnærmingen til det trauste og kjedelige materialet leire, overskygger imidlertid mine eventuelle spørsmål rundt dette. Ved å bruke blåleire tar han oppgaven om å ta utgangspunkt i byen Oslo bokstavelig og gir utstillingen samme grunnlag som byen. For meg er møtet med Haga Kristensens arbeider en sterk opplevelse som treffer på både et fysisk og mentalt plan.

En ting jeg stusser over er utstillingens tittel: Fortvilelser i leire. Hva eller hvem representerer fortvilelse her? For meg virker det som om kunstneren er sikker i sin sak. Når det gjelder Oslo by, så vil jeg heller ikke tro at situasjonen er så håpløs. Og når det gjelder kunstverkene viser utstillingen at presentasjonen av et vellykket kunstnerskap skygger for fortvilelsen.

Steinar Haga Kristensens Fortvilelser i leire vises i Kunsthall Oslo t.o.m. 20. mai 2012.