Mmmy Little Pony

Anja Carr er basert både i Bergen og i Oslo. Hennes kunst er dominert av farger og lek som ofte omslutter betrakter, enten bokstavelig eller ved lukt, opplevelse og/eller deltakelse. Nylig viste hun videoinstallasjonen New premises, same shit (but wait a minute, mmm, something is different) på Premiss i Bergen

My Little Pony, My Little Pony / isn’t the world a lovely place

Introduksjonsteksten er et viktig premiss for resten av verket og begynner slik:

–          If I want to be a real pony, what do I do?

–          You eat grass and shit in the open

–          OK

Umiddelbart til høyre ved inngangen hos Premiss møtes man av installasjonens største og første verk: videoen Mmmule part I. Da New premises, same shit (but wait a minute, mmm, something is different)  ble vist på Saltarelli salong i Oslo, var Mmmule  tittelen på hele verket.

Videoen viser en bevinget mintgrønn hest beveger seg tentativt og nølende på to ben mot midten av bildet i videoen. Den står med ryggen til og huker seg litt ned, klar til dyst. Et øyeblikk senere dukker resultatet opp i form av en liten, brun klump. Bakgrunnen er en malt, bølgete eng og en stor regnbue, som fra en litt stilistisk tegnefilm, eller innpakningen til My Little Pony–lekene fra 1980-tallet.

Fargen, vingene, det maskelignende hodet og regnbuen levner ingen tvil om at hesten på lerretet er hentet fra My Little Pony. Dette blir også bekreftet i innledningsteksten: She’s erudite, smart and very logical / But others find her confusing, they think she is cold-hearted // Wind Whistler. Wind Whistler er nemlig en grønn hest med vinger, rosa man og hale fra den opprinnelige My Little Pony-serien. Samtidig er det liten tvil om at ponnien i videoen også refererer til Carr selv: rosa man og hale er i videoen blitt sort, mens luggen er rosa – akkurat som Anja Carrs eget karakteristiske hår. Også i Carrs tidligere verk har dette sorte håret med rosa lugg dukket opp.

Til venstre for inngangen er neste del av verket, Mmmule part II. En regnbue er malt langs veggen og ved dens ende er, ikke en krukke med gull, men et stykke avføring, stort og håndfast, som materialisert ut fra første videoverk. Carr er tilsynelatende på god vei for å bli en ”real pony,” helt etter oppskriften. Mmmule part III viser hodet til den mintgrønne hesten på en tv-skjerm av den gammeldagse typen. Hodet er vendt mot en rosa vifte som durer og går, den rosa luggen blåser tilsynelatende i vinden fra viften.

Mmmule part IV utgjør siste del av verket og historien. Også her er en gammeldags tv-skjerm plassert på en slags rosafarget pidestall. Bildet på skjermen viser igjen hestens hode, denne gangen liggende, stirrende i nærbilde med en regnbue i bakgrunnen. Tv-skjermen og pidestallen er plassert på et område dekket av høy. I det duftende høyet ligger ponnien, flatklemt på bakken. Det er ingen kropp i den mintgrønne ponnidrakten som ligger spredt ut, med ryggen og vingene mot oss. På veggen bak er et lerret med malt grønn eng og en regnbue, lik bakgrunnen fra Mmmule part I. Ponnien fremstår som død der den ligger, regnbuen og den falske engen er ute av rekkevidde.

My Little pony, My Little pony / everywhere you go a smiling face

Installasjonen er i fire deler og fordeles rundt rommets fire vegger. Dette gjør at man som betrakter blir omringet av mintgrønn ponni, falskt gress og regnbuens farger. Man trer inn i Carrs fantasi, hennes drøm som var utgangspunkt for dette verket. Men dette er ingen drøm om å bli en virkelig ponni, dette er en drøm om My Little Pony. For det er ikke mulig å løsrive verket fra lekefiguren – og dermed fra en typisk ”jentete” barndom. Det er derimot ikke gitt at en mann vil få de samme assosiasjonene av dette verket som en kvinne oppvokst på 80-tallet. Det føles etter hvert som en invitasjon til et dypdykk i Carrs regressive fantasiverden.

For dette er Anja Carrs drømmeverden, det er hun som forvandles til en slags Wind Whistler gjennom en kanskje litt barnslig metamorfose. At hun bruker seg selv som utgangspunkt og hovedperson gjør at videoverket får et sterkt preg av å være en performance. Dette kan medvirke til at verket blir mer spennende, men også mer skremmende eller forstyrrende. For i Mmmule part IV er metamorfosen feilslått. Eller er det regresjonens ubønnhørlige slutt: på ett tidspunkt blir vi alle tvunget til å konfronteres med de voksnes virkelighet, her tilsynelatende vist som barnsligheten/naiviteten/uskyldens død gjennom et skall av en elsket lekefigur, perverst åpnet med halen til side for bruk eller misbruk? Det er i så fall en svært mørk konklusjon av en drøm, dette verket som begynte som både lekende, barnlig og kanskje også litt barnslig i måten å benytte ekte bæsj som sjokkfaktor?

My Little Pony, My Little Pony / What does the future hold?

Man kan trekke paralleller fra verket til Anja Carr til verk vi tidligere har sett av kunstnere som Mike Kelley og Paul McCarthy. Disse kunstnerne har begge gjentatte ganger brukt barndommens sfære, i form av leker og ikoner, for å skape uro, uhygge og ettertanke. Kelley oppdaget som voksen kosedyrenes monstrøse uttrykk dersom man blåser opp deres stiliserte og ofte stirrende uttrykk – akkurat slik vi ser gjentatte ganger i Carrs verk. Vi aner det uunngåelige i regresjonen, tilbakevendingen til barndommen er en umulighet, naiviteten og uskylden kan aldri gjenkalles som den var.

McCarthy har også benyttet kjente og kjære karakterer i sine verk, som Heidi, Pinocchio og Snøhvit for å belyse tematikker som barnemishandling, den ekstreme kommersialiseringen av barnekultur eller en stadig mer dysfunksjonell massekultur. I verket White Snow (2009) bruker McCarthy Snøhvit og de syv dvergene i en forstyrrende sammensmelting av eventyr, pornografi og popkultur, noe vi ser elementer av i New premises’ siste del Mmmule part IV, hvor sårbarhet og perversitet er viktige elementer.

Jenteleker, gutteleker, voksenleker

Det er i dag et sterkt skille når det gjelder ”jenteleker” og ”gutteleker” i butikken. Carr benytter seg av en leke som kun tilhører en jentete verden. My Little Pony ble, med sin utforming, fargevalg og navn, lansert utelukkende for jenter på 1980-tallet. Midt i alt dette jåleriet og ”jenteriet” bruker Carr bevisst den svært femininiserte fargen rosa som en vesentlig del av sine verk og på sitt visningsrom, men sammen med elementer som forstyrrer det sukkersøte: rosamalingen i PINK CUBE inneholder kroppsvæske, New premises leder deg fra en lykkelig, barnslig og jentete fantasi til noe potensielt mørkt og ubehagelig. Enkle virkemidler blir brukt, men de klarer til slutt å ryste betrakter med sin blanding av naivitet og potensielt underliggende perversitet.

For dem som ikke med en gang gjenkjenner My Little Pony i verket, vil nok det humoristiske i verket melde seg først. Det er ikke Børre Sæthres kryptozoologiske enhjørning vi ser foran oss, heller ikke den vennlige Pegasus fra gresk mytologi forbundet med renhet og poesi. Tankene blir snarere trukket mot voksnes lek med kosedyrkostymer, såkalte «furrys»; deltakere av en subkultur som blant annet leker seg i rollespill med forskjellige former for antropomorfiske dyreskapninger.

I Carrs verk blir det en slag omvendt antropomorfose: det er ikke et dyr som gis menneskelige attributter, men et menneske som i sitt forsøk på å bli en ”real pony” gis dyrelignende utseende. Det er vanskelig ikke å forbinde denne subkulturen med en regressiv tilbøyelighet, en flukt fra livet og voksnes ansvar, tilbake til en lettere og barnlig tilværelse. For det er ikke nødvendigvis et seksuelt insentiv for denne typen lek, som er tilfellet i ”petplay”-fetisjismen. Noen tilhengere av denne subkulturen går derimot så langt som til å hevde å opphøre som menneske, altså en fullstendig og vellykket infantiliserende metamorfose.

My Little Pony, My Little Pony / May all your days be bright

Hva er det så Carr forsøker å fortelle oss i verket New premises, same shit (but wait a minute, mmm, something is different)? Er det den freudianske regressiviteten i et fåfengte forsøk på å unnslippe voksenverdens press, eller er det Kellys monstrøse leketøy, uskyld og lek blåst bort i den umulige plassering i den voksnes tilværelse? Eller er det rett og slett en barnslig drøm, et minne om en barnetilværelse med regnbuer og fnising om bæsj, forstyrret av en forvirret seksualitet?

Anja Carr vil at hennes kunst skal omslutte betrakteren. Dette fungerte på galleri Premiss i Bergen. De sterke, klare fargene i verkets fire deler omringet betrakterne, det var umulig å unngå å bli fraktet tilbake til barndommen og My Little Pony-lekene med et smil om munnen gjennom Mmmule part I – III frem til Mmmule part IV og den tomme Wind Whistler-drakten påminner oss om at man kan besøke barnligheten, men en fortrenging av den voksnes sfære vil til syvende og sist klappe sammen. Det er naiviteten og drømmens slutt, svært ubehagelig illustrert av en pervertert versjon av en elsket leke. Fantasien om å bli en ekte ponni forble en drøm, akkurat som My Little Pony tilhører en fantasiverden – en jentete fantasiverden i rosa og pastell etterlatt i tidlig barndom.

Verket gir i første omgang en sanselig, tidvis overfladisk og morsom opplevelse, påhjulpet av den noe surrealistiske innledningsteksten. Men verket tåler heldigvis også at man bruker tid på å betrakte og reflektere over hva kunstneren vil formidle om seg selv, deg og uroen som snart trer fram bak det rosa sukkerspinnaktige førsteinntrykket. En uro som må oppleves på svært forskjellig måte alt etter alder og kjønn.

New premises, same shit (but wait a minute, mmm, something is different) ble vist på Premiss i Bergen 13. – 22. april. Anja Carr er aktuell med utstilling på Akershus Kunstsenter i september.