Ambisiøse anstrengelser

Det monumentale og detaljerte kjennetegner den tyske fotografen Thomas Struths arbeider, uansett motiv. Når han nå viser et utvalg fotografier på Galleri K er det særlig menneskets ambisjoner som står i fokus.

Thomas Struth, "Parkview Apartments, Seongnam, Gyeonggi-Do" (2007).

Struth regnes som en del av den såkalte Düsseldorf-skolen, som oppsto på akademiet på 1970-tallet under professor Bernd Becher. I perioden 1973–78 studerte Struth sammen med blant annet Andreas Gursky, Thomas Ruff og Candida Höfer. Struth bidro til å skape en ny retning innen fotografiet, preget av det monumentale, detaljrike og konseptuelle, ofte med en objektiv tilnærming til motivet. Rent fototeknisk er arbeidene upåklagelige.

I likhet med Gursky er Struth kjent for sine monumentale og ekstremt detaljerte fotografier. Men der stopper også likhetene. For mens Gursky manipulerer og «maler» frem sine motiver i omfattende redigeringsoperasjoner, er Struth opptatt av «sannheten» – ethvert fotografi fra hans hånd skal være sant.

Det er syv år siden Thomas Struth (f. 1954) sist hadde utstilling på Galleri K, og til tross for at det ikke er splitter nye arbeider som vises så er det et velkomment gjensyn.

Fra museum til industri og teknologi
I løpet av en periode på omtrent tjue år, frem til 2005, var publikum på museer verden over Struths primære motivkrets og typologi. Menneskelige relasjoner og publikums møte med kunstverkene i denne settingen ble dokumentert. Denne museumsserien er nok det prosjektet folk flest forbinder med Struth. Men i 2005 sa han seg ferdig med dette prosjektet, og vendte seg i stedet mot et nytt tema: menneskenes ambisiøse anstrengelser innen den teknologiske og industrielle utviklingen i samfunnet. Det er utvalgte fotografier fra dette prosjektet som nå vises på Galleri K.

Thomas Struth, "The Seven Brothers Hills, Seorak-Mountains, Gangwon-Do" (2007).

Et romantisk drag
Struth er kjent for enorme fotografier, og undertegnede skulle derfor gjerne ha sett noen av fotografiene på opptil fire meter i bredden inkludert i utstillingen. Fotografiene på Galleri K er relativt store, men likevel ikke blant de største Struth har laget. Detaljene er mangfoldige, og realismen så tydelig at det nesten bikker over til å bli surrealistisk. Det som likevel gjør fotografiene interessante er et påfallende drag av romantikk. Foruten et dokumentarisk blikk, er det dette som knytter industriinteriører, boligkomplekser og kontrollpaneler fra romsentre, i tillegg til atomreaktorer, sammen.

Man kan for eksempel ikke unngå å legge merke til en disig himmel hvor solen bryter skylaget og treffer fjellsiden I The Seven Brothers Hills. Seorak Mountains, Gangwon-Do (2007). Det er umiskjennelige likheter til sublime, romantiske landskapsmalerier, og spesielt J.C. Dahls Fra Stalheim (1842). I Seamless Tube Production. Tenaris Siderca, Campana Buenos Aires (2009) er en fabrikk, hva slags er uvisst, dokumentert. Men i stedet for det skitne, grå og triste industriinteriøret er alle regnbuens farger til stede i det i utgangspunktet kjølige interiøret.

Også i Tokamak Asdex Upgrade Interior 2. Max Planck IPP, Garching (2009) finner man de samme fargene. Foruten å bidra med et lett romantiserende filter, har fargene en avskrekkende effekt. For det er menneskets teknologiske og industrielle fremgang Struth har dokumentert, og det er nærliggende å se fotografiene som en form for vitnesbyrd over hva mennesket er i stand til å skape – og følgelig konsekvensene av våre handlinger.

Særlig tydelig kommer dette frem i Struths fotografier av atomreaktorer og kjernekraftverk. Med i den dels romantiske, dels objektive holdningen til motivet oppstår det et paradoks mellom fotografiet og motivet som et estetisk kunstverk, og den destruktive og potensielt utslettende teknologien avbildet. I Lab Reactor. Gladbeck (2009) forskes det på atomteknologi som på den ene siden bidrar til energi, men som på den andre siden kan utslette store deler av jorden om anvendt «riktig».   

Thomas Struth, "Seamless Tube Production, Tenaris Siderca, Campana Buenos Aires" (2009).

Oppbrukt?
Gjennomgående i Struths kunstnerskap er en utforskende tilnærming til sine motiver, fokusert til en typologi av gangen. Og det er liten tvil om at temaet som her behandles er aktuelt. I en mer idealistisk forstand kan dette leses mer konkret om vår inngripen i naturen og de dramatiske endringer våre handlinger skaper. Et legitimt spørsmål er om ikke dette er en oppbrukt klisje, eventuelt en trend i tiden. En stadig bevissthet rundt menneskets handlinger, klimapolitikk og bevissthet til naturen har i lang tid bredt om seg i samfunnet generelt, også i kunsten. Samtidig er det noe ved dette, og Struths fotografier appellerer til fascinasjonen for hva mennesket er i stand til å konstruere. Hadde i tillegg et eller flere av de virkelig enorme formatene også blitt vist, og man slik hadde blitt presentert for de enorme og komplekse menneskeskapte konstruksjonene, ville effekten ha blitt desto mer slagkraftig.

Malplassert Magnolia
Totalt er det tolv fotografier i utstillingen. Mens ti av dem vitner om det moderne menneskets teknologiske og industrielle anstrengelser og oppnåelser, samtidig som de bærer i seg varsel om konsekvensene, er det to fotografier som skiller seg ut, både i positiv og negativ forstand.

Akropolis Museum. Athen (2009) vitner i likhet med de andre bildene om hva mennesket har klart å oppnå. Det som minner om et parkeringshus er bygget over de antikke ruinene, og det ser ut som om historien overmannes av nåtiden. Men motivet er hentet fra et museum, og de antikke ruinene er bygget inn i glass slik at man kan betrakte dem ovenfra. Her viser Struth den antikke arven og datidens komplekse konstruksjoner fra en ny synsvinkel, og slik fungerer fotografiet som en kontekstualiserende motsats til de øvrige fotografiene.

Thomas Struth, "Magnolia, Bulguksa Temple, Gyeong-Ju" (2007).

Magnolia. Bulguksa Temple, Gyeong Ju (2007) skiller seg derimot fra de andre fotografiene med sitt lille format – strengt tatt overraskende lite til å være fra Struths hånd. Motivet, et makroutsnitt av et magnoliatre, bærer dessuten lite i seg i form av referanser til temaet behandlet for øvrig. Og det gjør ikke saken bedre at motivet er typisk for alle amatørfotografer som nettopp har oppdaget makroobjektivet. Mens de øvrige fotografiene er tydelige resultater av suveren fototeknisk kompetanse, gir ikke Magnolia det samme inntrykket. Noe som sammen med motivet i seg selv gjør at fotografiet fremstår som fremmed i denne konteksten.

Så til tross for at de fleste fotografiene tydelig henger sammen som typologi, sniker likevel en følelse av tilfeldighet seg på. Utstillingstittelen Photography er intetsigende og sier fint lite om eventuelle kuratoriske valg og begrunnelser av sådan. Undring rundt hvordan fotografiene er valgt ut, og hvorfor nettopp disse – når dette er et pågående prosjekt kunstneren har holdt på med i snart syv år – er små, men ikke helt ubetydelige, skår i gleden over gjensynet med en av verdens mest anerkjente fotografer.

Thomas Struth, "Tokamak Asdex Upgrade Interior 2, Max Planck Ipp, Garching" (2009).

Utstillingen vises på Galleri K til 10. juni.