Paranormale hypoteser og blyantegninger du aldri har sett maken til. Hanne Grieg Hermansens Stone Tape viser vei.
Hanne Grieg Hermansen, “Elgkranium” (2011), blyant/grafitt på elgskalle. Foto: Magnus Gorter Voie.
Veien er målet, sier de som ikke bor i Finnmark. Men man bør ikke le av dem, for det ville oppfattes som arrogant. Som om vi som bor her visste bedre. Tre og en halv time i bil tok det altså. Før Karasjok bredte seg utover som et samisk lappeteppe av snø, rein og Hanne Grieg Hermansens Stone Tape. Elleve verk; ni bestående av blyant på papir og to installasjoner av blyant på brettet papir, samt blyant på elgskalle. Vil skrive mer om elgskalle etter følgende opplysninger:
Hanne Grieg Hermansen gikk ut av Kunsthøgskolen i Bergen for to år siden. Grieg Hermansen føyer seg inn i rekken av unge, tegnende kunstnere med sans for nitidig fotografisk avtegning med elementer av mystikk og natur, som Sverre Malling, Ane Graff og Ane Mette Hol. Hun kan allerede vise til flere gruppe-, duo-, og separatutstillinger. Forrige separatutstilling gikk av stabelen på Tegneforbundet i Oslo og hun er nå å finne på Samisk Kunstnersenter i Karasjok. Utstillingens tittel, Stone Tape, er hentet fra 70-tallets grøssende sci fi-serie, men viser også til den paranormale hypotesen med samme navn; teorien om at døde ting som stoler, bord, møbler, samt vegger og tak, absorberer, nærmest tar opp i seg, lyden av hendelser med høyt intensitetsnivå. Et dødsøyeblikk, for eksempel. I ettertid vil det være mulig å måle energinivået i gjeldende møbel, vegg eller tak. La oss ikke dvele mer ved dette, men ha det i bakhodet om du skulle få muligheten til å studere Grieg Hermansens blyantverk nærmere. For det ligger noe mystisk, noe nesten målbart, men likevel ikke, over Stone Tape. Og elgskallen midt i rommet, gapende og glinsende fullstendig dekket av bly, den kaster skygger nedover sitt eget monter av A3-ark og jeg lurer på hvorfor den hele tiden stirrer sånn på meg.
Tiden det tar å tegne en tegning
Man kommer ikke utenom begrepet tid når man ser Grieg Hermansens blyanttegninger. De fleste verkene er basert på fotografier eller stillbilder fra film og tatt detaljnivået i betraktning, er linken til fotorealisme kort. Men tiden det tar å ferdigstille en så til de grader detaljert tegning, er lang. Det oppstår et slags misforhold mellom det raske fotografiet og det langsomme i hånden som tegner. Grieg Hermansen kan jobbe med et verk i rundt to måneder og Stone Tape er arbeidet fram gjennom et drøyt år.
Hanne Grieg Hermansen, “Jane with Unexplained” (2010, blyant på papir. Foto: Magnus Gorter Voie.
Fra virkelighet til hyperrealisme
Så hvorfor denne langsomheten? Og hvorfor i det hele tatt insistere på å tegne noe som allerede er avfotografert? Vet ikke. Men det virker som om noe er i emning. Folk flytter ut av byene; plutselig er bygda kult liksom og hvor stor var sannsynligheten for det da du sto mellom bensinstasjonen og ungdomsklubben et sted på Hadeland på nittitallet? Konservativ er blitt den nye radikal, det har jeg lest et sted, og nå avtegner man altså fotografiet. Langsomt. Effektivitet – vår tids store mantra – gjelder ikke lenger. Dette blir klart for meg i Karasjok, for det er noe retrospektivt og nærmest posthumt over Grieg Hermansens utstilling. Dette mener jeg på en positiv måte. Jeg gjør virkelig det.
Og med den paranormale hypotesen friskt i minne, kan det virke som om Grieg Hermansens verk har absorbert en forgangen energi. Fra virkelighet til fotografi og deretter tegning. Denne presiseringen eller intensiveringen av virkeligheten kalles hyperrealisme av de som har greie på det. Og det handler om å jobbe fram en høyere virkelighet enn den man først blir oppmerksom på i fotografiet. Tydeliggjøre. Intensivere. Nærmest opphøye. Hyperrealismen skiller seg fra fotorealismen ved at den i større grad søker en sosial, kulturell og emosjonell ringvirkning. Og det er et eller annet i rommet på Samisk Kunstnersenter. Det er noe her som virker på meg. Grieg Hermansens verk utstråler noe, de vibrerer nesten. Det er vanskelig å beskrive slikt, for om jeg hadde klart det, ville alt allerede vært forandret. Men jeg tror svaret finnes inne i elgskallen.
Hanne Grieg Hermansen, ”Blitz” (2010), blyant på papir. Foto: Magnus Gorter Voie.
Avstanden mellom illusjon og blyantstrek
Avstand blir interessant i tilfellet Grieg Hermansen. For dersom du betrakter verkene på avstand, tegningen Blitz er et godt eksempel, er det ikke mulig å fastslå om dette er fotografi eller tegning. Går man nærmere, tett inntil, vil du bli oppmerksom på blyantstrekene. For den interesserte betrakter vil det på en og samme tid være mulig å hoppe mellom illusjonen om fotografiet og disse sirlige, dog tydelige, strekene av bly. Det er som om Grieg Hermansen lokker oss inn i illusjonen før hun gjør helomvending og viser oss hemmeligheten bak verkene. Dette tilfører tegningene spenn, eller energi, som er noe av det vakreste med Grieg Hermansens kunst. Hun løfter oss opp, luller oss inn, og slipper oss i gulvet med et brak.
Tilbake til elgskallen dekket av blyant. Jeg sa jeg ville komme tilbake til den. Tilbake til verket som venner utenfor Finnmark ville kalt eksotisk. Og etnisk. Definitivt etnisk. Elgskallen er plassert til venstre for inngangspartiet og uansett hvor du snur deg, uansett hvordan du vrir og vender på deg, er det som om den følger deg. I dette gapende kraniet kulminerer også utstillingen. Den topper seg her, på en mørk og varm måte. Brått ser man sammenhengen. For elgskallen kaster skygger som er dunkle og glinser av blod. Og veien fra bly – eller karbon, et grunnstoff som også finnes i bly – til diamantene i gullsmedhyllen, er blodig. Hanne Grieg Hermansen presiserer dette for oss. Og elgskallen blir veien ned i denne mørkerøde sannheten om bly.
Utstillingen Stone Tape vises på Samisk Kunstnersenter i Karasjok frem til 6. mai.