I de siste årene har Hanne Grieg Hermansen beveget seg mot et stadig mørkere uttrykk i sine tegninger. Den sølvgrå grafitten i blyanten har blitt en viktig visuell effekt, og materialet har fått den inspirerte kunstneren til å behandle temaer som forråtnelse og fossilisering.
– Blyanten har alltid vært det viktigste redskapet for å uttrykke meg visuelt, forteller Hanne Grieg Hermansen. Hennes nye separatutstilling, Stone Tape, har nettopp åpnet hos Samisk Kunstnersenter i Karasjok, og viser en sammenstilling av elleve arbeider produsert over de siste fire årene.
– Jeg liker det sympatisk enkle i de økonomiske materialene papir og blyant. I tilegg foretrekker jeg det umiddelbare direkte uttrykket blyanten gir, selv om det visuelle kan være både mettet og komplekst, sier hun.
Utstillingen inneholder både tradisjonelle blyanttegninger, i formater som varierer fra miniatyrtegninger til monumentale tegninger, og skulpturelle arbeider fundert i tegning. Felles for verkene er at de sirkler rundt temaer som materialitet og nedbrytning, verdiforskyving og illusjon, lys og mørke, teknikk og mystikk.
Mislykkede fotografier
Hermansens tegninger er ofte sterkt fotorealistiske og drevet av en nysgjerrighet for å undersøke fotografiet som medium gjennom et annet medium – nemlig tegning. En interesse som har ledet henne i dybden av fotografiets særegenheter.
– Jeg ønsker å utforske hva som kjennetegner fotografiet som medium. Og for meg blir fotografiets kjennetegn spesielt synlig i dets begrensninger, slik som at bildene er ute av fokus, overeksponert, undereksponert, eller har blitzrefleksjoner. På mange måter er dette tegn vi ofte forbinder med mislykkede fotografier, forklarer hun, og forteller at den typen motiver finner hun ved å lete igjennom store mengder fotografier, tatt av henne selv eller andre.
I de fjorten små tegninger i serien Polaroid fra 2008 som vises i Stone Tape har hun for eksempel gjort et forsøkt på å lage en perfekt kopi av et undereksponert polaroidfoto.
– Jeg ønsket å lage en illusjon av objektet der bedraget i seg selv var arbeidet. For at betrakteren skulle få en inngangsport og forhåpentligvis se polaroidbildet som objekt, forsøkte jeg å finne frem til et motiv med så lite visuell informasjon som mulig, opplyser hun.
Men ønsket om å tegne en overbevisende kopi var så vanskelig å etterfølge at Hermansen endte opp med fjorten nesten identisk tegnede polaroidbilder. Ingen av dem lyktes i å fremstå som en overbevisende kopi. Men til tross for følelsen av å ha stagnert kunne hun allikevel se verdien i prosjektet.
– Polaroidtegningene ble rett og slett forvandlet til en analogi for kjernen i mitt forsøk. Sluttresultatet gjorde at prosessen ble like synlig som den var ment å være usynlig. Serien fikk derfor et annet fokus og handler nå istedenfor om selve umuligheten i dette prosjektet, forklarer Hermansen.
Teknikk og mystikk
Hermansens strategiske undersøkelser av fotografiets egenskaper har ledet henne til å koble teknikk med mystikk. Spesifikke fototekniske særegenheter eller feil blir i visse alternative kretser gitt overnaturlige forklaringer.
– Såkalte “orbs” oppstår i digitale kompaktkamera når blitsen er så nær linsen at støv og regn blir lyst opp. I alternative miljøer blir slike lyssirkler på fotografiet forklart som ånder eller sjeler.
– Den menneskelige forklaringstrangen, trangen og evnen til å ilegge fenomener og objekter mening, er således et viktig moment i mitt arbeid. Derfor er også Hermansen tilbakeholden med informasjon rundt motivenes fotografiske opphav, og tøyer gjerne grensen for hvor lite det er mulig å gi av informasjon.
–Det eneste jeg gir publikum av ekstrainformasjon er titlene. De er som oftest en beskrivelse av hva man ser, eller et hint til hva publikum skal se etter, slik som i verkene Blitz, Zoom, eller Jordslag. Et slikt spenn mellom tydelighet og utydelighet åpner derfor for flere måter å lese arbeidene mine på, understreker Hermansen.
Visuelle spenninger
Tegneprosessen for Hermansen foregår på en langsom, observerende og kontrollert måte. Det å se, virkelig se på noe over lengre tid, er derfor en utmattende affære. Ved å analysere synsinntrykkene og bearbeide den visuelle informasjonen ved hjelp av blyant og papir, lærer hun motivet å kjenne på et usedvanlig grundig vis.
– Dersom min intensjon er å tegne en presis gjengivelse, tar arbeidet enormt lang tid. I løpet av en tegnings fremvekst behandler blyanten hver millimeter av papiret i flere omganger. Små nyanser og detaljer er viktige for å oppnå den fotografiske kvaliteten jeg er ute etter, forteller hun.
I tilegg har hennes estetiske fascinasjon for grafitt som materiale i seg selv blitt stadig viktigere, og tydelig fremtredende i verkene i utstillingen. Både visuelt og tematisk har grafitten ført henne mot mørke motiver. Inspirert av grafitten, eller karbonet, som bestanddel i grunnleggende organisk materiale, har hun laget en rekke verk som dreier seg rundt forråtnelse og fossilisering.
– Det handler mye om å være i grenseland mellom det tiltrekkende og det frastøtende, sier hun. Et grenseland jeg søker å oppnå ved hjelp av visuelle triks og virkemidler. Ett er tegneteknikken og den overbevisende fotorealistiske illusjonen som jeg forsøker å bygge opp. Et annet grep som jeg benytter meg av er det å tvinge tilskueren til å måtte forholde seg fysisk til arbeidet på grunn av størrelsen, forklarer hun.
– Jeg forsøker å oppnå en visuell spenning innenfor forholdsvis stramme rammer, og varierer i format, form, teknikk og montering. Ofte velger motivet på sett og vis selv sin form. Andre ganger bestemmer jeg form, format og monteringsform før motivet plukkes ut, noe som i stor grad bestemmes av magefølelse.
Skulpturelle blyantegninger
De to skulpturene i utstillingen, Elgkranium (2011) og Diamant (2011), er begge skulpturelle prosjekt der Hanne Grieg Hermansen forsøker å tilnærme seg en tredimensjonal tegning på ulikt vis.
Den origamibrettede diamanten i Diamant har påtegnede fasetter i gråtoner og ligger på toppen av en stabel papirark på gulvet.
– Utgangspunktet her var idéen om å illudere noe som egentlig ikke kan illuderes fullt ut. Å etterlikne en diamants levende kvaliteter vil være så og si umulig med papir og blyant. Diamanten er på størrelse med en knyttneve og tegnet i svarthvitt, noe som igjen understreker det håpløse i prosjektet, forteller hun.
Origamidiamanten lurer ingen i sitt forsøk på å etterape edelstenen. Men i forsøket oppstår noe helt annet, og det er dét Hanne Grieg Hermansen synes er det virkelig spennende – og som danner et fellestrekk ved hennes tegneprosjekt.
Utstillingen Stone Tape vises hos Samisk Kunstnersenter i Karasjok frem til 6. mai.
Hanne Grieg Hermansens neste utstillingsprosjekt skjer i juni, da hun skal stille ut sammen med Arna Kristine Lund-Johnsen i Kristiansund Kunstforening (16. juni – 30. juni). Deretter deltar hun i sommerutstillingen til Seljord Kunstforening (1. juli – 31. august), og i september stiller hun ut hos galleriet NoPlace i Oslo.