Upermanente tanker om kunst og forskning

Anna Líndal forsøker gjennom kunstverk å kartlegge det ubestandige, men er mest vellykket når hun ikke prøver å være vitenskapelig.

Materialer som følger naturens sykluser, og dermed gradvis formes av tidens og historien gang, kan gi et spennende inntrykk av «det store bildet». Et materiale som følger jordens kretsløp er vann, en annen er vulkansk aske som har reist fra dypt inne i jorden, skjøvet opp av jordens nedsmeltende kjerne, for og eksploderte gjennom jordskorpen og til slutt avkjølt, er den forent med landskapet.

I det jeg kommer inn fra et kraftig regnvær der regnet gradvis smelter Reykjaviks snø, berører tittelen for Anna Líndal utstilling, Mapping the impermanence, på ASI museet umiddelbart en kjent følelse.

Det er en tittel som avslører en tiltalende, men trolig umulig og kanskje meningsløs oppgave. Et desperat forsøk på å jage tiden, alltid et skritt bak. I stedet for å leve i fred med forgjengeligheten, antyder tittelen at kunstneren prøver å fange eller kartlegge den.

Forskningens tiltrekning
Kartlegging er en vitenskapelig metode. En handling som innebærer innsamling av data og deretter å behandle den, vanligvis for å gi et beskrivende, nøyaktig bilde av et fag, til hjelp for andre interesserte til bedre forstå fenomenet. Kartene er laget for å dele kunnskap og formidler det som anses som sannheten i sin samtid, ellers kan kartene føre folk på villspor. Kart er troverdige og blir fulgt, slik tar de litt noe av den enkeltes ansvar fra hans skuldre.

Líndal er forståelig nok fascinert av vitenskapelig forskning og dens estetikk. Det er noe utrolig vakkert ved folk tar fatt på en reise ut i villmarken for å grave et hull, samle gjenstander og registrere dem.  Til hennes utstilling på ASI fant hun stoff og ble inspirert av ekspedisjoner til geologisk interessante steder på Island, Hawaii og Aserbajdsjan, hvor hun fulgte forskere, dokumentere deres arbeid samt samlet inn aske og botaniske prøver.

Verkene hun har laget har ikke individuelle titler, men alle passer under utstillingens tittel Mapping the Impermanence

På jakt etter vulkansk aske.
I øverste etasje følger Líndal geologer på Island. Forskerne fremstilles i filmer som projiseres på tre vegger i det lyse rommet. Vi ser dem grave i askesnø, mens de måler og samler inn prøver av aske.

I vitriner mellom filmene finner vi blandede media verk der Líndal viser gamle kart og blomstrete duker som hun delikat har brodert kartmotiver i sammen med prøver av aske i merkede poser. Verkene gir inntrykk av at Líndal har, som et barn som leker hermeleken, slavisk kopiert forskernes kart og metoder. Hun bruker ekte aske og noen virkelige kart, men lager resten av funnet materiale. Det er noen nydelige detaljer, men verket føles noen ganger stivt.

Kanskje forventningen om pinlig nøyaktighet gjør at noen av de verkene virker begrenset fordi kunstneren ikke bruker broderiet og asken til sitt fulle potensiale. Derfor tilfører ikke verkene geografiske kart noe. Problemet er kanskje at Líndals erklærte mål om å kartlegge det ubestandige ikke har mye tilfelles med tradisjonelle kart, de står i motsetning til den flyktige karakteren til det ubestandige.

En intelektuell livbøye
Det er lett å forstå kunstneres tiltrekning til det vitenskaplige, for kunst og det vitenskaplige har en del tilfelles. I en verden der logikken styrer følelsene, kan det hende at vitenskaplige metoder og materialer noenganger blir til en intellektuell livbøye for kunstnere. Er det en måte å vise at deres verk er seriøse?

Det intellektuelle presset kan føre til at kunstnere ikke bruker det vitenskaplige materiale eller metode like fritt, eller intiutivt, som annet materiale, det være seg gips eller maling, for å skape et kunstverk i seg selv. I stedet blir verket kun en illustrasjon av vitenskapen.

Heldigvis, tiltross for den vitenskaplige oppgave skissert i tittelen, klarer ikke Líndal å motstå fristelsen ved det upermanentets flyktighet. Hun holder seg ikke til vitenskapens objektive metoder, men blir tiltrukket av strømmen av endring der ingen ting er bevist eller sant.

Nede i et midre rom er det en film som viser varm lava blir helt opp i vann. Vulkansk materiale, fra forskjellige steder, ble samlet og sendt til et laboratorium i Tyskland. I laboratoriet ble det varmet opp til vulkanske temperaturer og helt oppi vannet.  I stedet for å passivt kartlegge eller tegne materialet i naturen, blir materialet nå undersøkt og manipulert med. Prosessen innebærer å gå tilbake i tid. Man beveger seg på grunnen der mennesket og naturens krefter møtes.

I dette verket stoler Líndal på det visuelle bildet av materialets fascinerende endring. Hun legger ikke til et ekstra lag av tilsynelatende smarthet, som tall, målereslutater eller brev. Hun bruker den tradisjonelle kunstneriske metode å vise det som skjer i et videoverk på en skjerm. Hun blandet det beste fra begge verdener og resultatet er nydelige bilder.

Líndals verk er mest suksessfull når hun legger bak seg forskernes systematiske metoder og i stedet stoler på kunstens metode om å samle fragmenter og sett dem fritt og intuitivt sammen. For kunst og vitenskap er ikke det samme, tiltross for at begg forsøker å forstå virkeligheten.

Resultatene
Líndal er ingen forsker, men hun lager egne tilnærminger til noen av vitenskapens metoder. Når hun blir fritatt fra publikums kjennskap til Island og presset på å være presis,viser hun en lekenhet som igjen fører til en dypere forståelse. Å la det Islandske være i en del av utstillingen åpner for nettopp denne utviklingen.

For i et annet rom i underetasje har installert botanske prøver, så vel som funnede objekter fra Hawaii og Azarbaijan. Det å jobbe med like materialer i forskjellige miljøer og vise det for et publikum ukjent med materialet virker befriende. I dette rommet åpner hun opp vitrinene, og distanserer seg fra tradisjonelle måter å vise prøver, med et hint av opprør. I et bilde på Hawaii sammenstiler hun en tørr annanans topp, papir dukker av Obamas familie, og et abstrakt bilde basert på geografiske tegninger.

Mitt favorittverk var en installasjon av godtertinnpakning og godteri, som ligner et jordlag eller jordformasjoner, og en bunke bilder av aserbajdsjanske kvinner, søtsaker og en brodert tiger. Det er en installasjon som gir et bilde på det forgjengelige og irrasjonell forholdet mellom mennesket og natur som vi ofte er så opptatt av å forstå.

Man sitter igjen med inntrykket av at når man prøver å kartlegge forgjengelighet, vil ingen kart i verden nødvendigvis hjelpe så mye, fordi til slutt kan ikke forgjengelighet bli forstått. Den må oppleves.

Når det er sagt, så har kunsten også mye til felles med kartlegging. Kunsten kan portrettere en sannhet, dele kunnskap, innsikt eller en følelse, og den er ofte nyttig for andre som er interessert i å forstå noe bedre.

En viktig forskjell mellom kunsten og vitenskapen er imidlertid at kunstens kartlegging har frihet til å villede folk. For til slutt er vi alle og alle ansvarlige for å nå våre egne mål. Mister vi det av synet vil resultatet bli seriøst forringet.