Norske Billedkunstneres (NBK) viser massiv motstand mot endringen i “garantiinntekt for kunstnere”. Uten vilje til å diskutere alternativer til ordningen avslører organisasjonen liten kontakt med virkeligheten. For det visuelle feltet er det et stort problem.
Det har den siste tiden vært debatt om hva man skal gjøre med Statens garantiinntekt for kunstnere (kalt GI). Ordningen ble opprettet i 1977 og omfatter i tillegg til NBK blant annet Den Norske Forfatterforening, Norske Kunsthåndverkere og Norsk Komponistforening. Intensjonen var at ordningen skulle fungere som en «minsteinntekt» for kunstnere som satte dem i stand til å bygge et kunstnerskap og leve av kunsten de skapte. I dag er inntekten på 215.000 per år. Etter man tjener mer enn folketrygdens 1G (79.215 kroner) begynner støtten å avkortes.
I den forbindelse arrangerte Billedkunstnere i Oslo og Akershus på den 8. februar et informasjonsmøte på Kunstnernes Hus om endringer i ordningen – samt Kunstnernettverkets forslag til endringer. Det var interessant av to årsaker. For det første ble jeg klar over hvor store svakheter det er i dagens GI ordning, for det andre ble det klart at billedkunstnernes fagforening Norske Billedkunstnere (NBK) ikke er i nærheten av å forstå det samfunnet vi lever i, ei heller argumentere for sin sak.
Problemet med garantiinntekt
Det er sett utenfra en rekke problemer med garantiinntekten. Tanken var at kunstnere som kom inn i ordningen etter hver skulle få høyere inntekter slik at de klarte seg uten GI. Slik kunne ordningen føre til en mobilitet innenfor feltet og gitt mange kunstnere muligheten til å bruke garantiinntekten til å bygge seg opp.
I dag vet vi svaret. Kunstnerundersøkelsen gjort av Telemarksforskning i 2008 (kapittel 7) viser at 88.6 prosent av garantiinntektene brukes av mottagerne og kun 11.4 frigjøres til andre kunstnere. Rapporten viser også at øvrige inntekter for de fleste som mottar garantiinntekt faller (s. 186) etter at de har mottatt garantiinntekt. Som om ikke det var nok, kunstnere som mottar garantiinntekt tjener mindre enn de som ikke mottar ordningen.
Den dårlige inntekten kan til dels forklares ved at den største andelen av går til billedkunstnere og kunsthåndverkere. Av 499 garantiinntekter mottar billedkunstnere 265 og norske kunsthåndtverkere 95. Resten går til forfattere, filmskapere og komponister. Visuelle kunstnere har dårligere inntektsgrunnlag enn populærkomponister og forfattere. At det derimot ikke finnens en progresjon er vanskeligere å forsvare.
Tilslutt kan man legge til at det er kun rundt 12 prosent av alle billedkunstnere som får garantiinntekt.
NBKs perfekte modell
Siden 1993 har Stortinget og Kulturdepartementet ment at dette er en dårlig ordning, og siden 2003 har man begynt å utfase ordningen til fordel for arbeidsstipend. Og ja, en ordning som er så lite dynamisk og gis til en så liten andel av kunstnere er ikke bra. Derfor har en sammenslutning av alle fagforeningene innenfor kunstfeltet, kalt Kunstnernettverket, lagt frem en annen løsning bestående av et Stipend for Etablerte kunstnere og et Seniorstipend. Men det vil ikke NBK å ta innover seg, de vil ikke se at det er store problemer med GI og de nekter å diskutere alternativer.
Derimot ønsker NBK å fjerne avkortningsregelen, noe som vil ha den effekt at GI ordningen blir totalt udynamisk, man kan da hypotetisk komme opp i situasjonen at en kunstner med en inntekt på 1 million kroner mottar GI på toppen. NBK vil også arbeide for at alle kunstnere skal få GI. Hva «alle kunstnere betyr» er ikke godt å si, men kanskje det er tenkt som alle medlemmer av NBK?
En annen ting er kostnaden, med tanke på at dagens ordning koster i overkant at 100 millioner per år vil dette ønsket koste mer enn en milliard.
Dette forteller oss to ting. NBK arbeider for noe som er totalt urealistisk og, i og med at de ikke vil diskutere andre former for støtteordninger, setter de seg helt på sidelinjen politisk.
Det enorme tillitsproblemet
På informasjonsmøtet på onsdag 08.02.12 la leder i Norske Kunsthåndverkere Lise Stang Lund frem alternativer til dagens ordning. Anne Oterholm fra Den Norske Forfatterforening begrunnet Kunstnernettverkets forslag og Kjersti Stenseng fra Kulturdepartementet understrekte at departementet ville samarbeide om løsninger. Hilde Rognskog la frem NBKs ståsted og kunsthåndverkeren Yngvild Fagerheim fortalte at hun hadde hatt GI i 30 år. Fagerheim anklaget deretter Stenseng for å drive FrP politikk og være kunnskapsløs før hun avslørte at hun selv ikke viste forskjellen på privat sektor, offentlig sektor og ansatt eller selvstendignæringsdrivende – da alle visstnok mottok statsstøtte til å holde et kontor.
Og det startet ballet. Resten av kvelden gikk til anklager fra salen mot panelet. De andre fagforeningene ble kalt svikere og medløpere til FrP politikk. Man kan undres på hvordan organisasjonskulturen er i en forening der man blir kalt sviker hvis man sier hva man mener?
Det kom heller ikke frem ET godt argument om hvordan man kan forbedre støtten til kunstscenen, unntatt da å gi kunstnerne vanvittig mye mer penger.
Men det var et gjennomgående trekk i debatten og det er at det er samfunnets skyld at kunstnere har det vanskelig. Det er pressen som ikke vil skrive om kunst, det er markedet som ikke vil kjøpe kunst og det er folk som ikke forstår kunst. Jeg har ikke sett det slik før, men inntrykket fra salen er at kunstnere er offer, men på samme tid er budskapet at samfunnet trenger kunstnere.
Alternativer og problemer
Hva med å gå inn i en konstruktiv debatt om hvordan støtte billedkunsten. Selv mener jeg at en ordning med stipender på 10 år som kunstnernettverket foreslår kombinert med stort vederlag hver gang man har en utstilling kan være en del av en løsning.Det foreslo også Lise Stang Lund. I Sverige har man en slik vederlagsløsning kalt MU-avtalen. Slik er man med på å støtte opp om garantiinntektens mål som var at så mange kunstnere som mulig skal kunne leve av den kunsten de produserer. En naturlig konsekvens bør også være at det offentlige begynne å samle mer på samtidskunst.
Men dette vil ikke Norske Billedkunstnere diskutere, de stiller seg på sidelinjen og er furtne, og det er et problem. Det er et problem fordi man ikke forsøker å fortelle politikere hvorfor man har rett, men i stedet henfaller til skittkasting. Det er et problem at man nekter å diskutere en ordning som åpenbart ikke driver kunstnere frem, men gjør at inntektene deres stagnerer. Inntrykket det gir er at billedkunstnerne ikke forholder seg til virkeligheten. Resultatet er at billedkunsten blir mer marginalisert.
Se videopptak av paneldebatten på Kunstnernes hus onsdag her.
Les også:
Ingen garanti
Lange arbeidsstipender kan erstatte GI
På ledermøtet blir det iallefall veldig viktig å ta opp flere aspekter ved årsakene til de dårlige lønns- og levevilkårene vi har, enn bare hva GI representerer. Vi bør løfte blikket og se på hvor vi ønsker å tjene vårt levebrød fra. Der foretrekker jeg personlig som billedkunstner å motta lønn/honorar/vederlag for min faktiske utstillings- og kunstneriske oppdrags-virksomhet, enn å motta stipend eller GI. Vi er og blir selvstendig næringsdrivende og ikke statsansatte. Vi bør lønnes for arbeidet vi gjør og der det er målbart hva vi gir tilbake til samfunnet. Når dette blir ullent, så kan vi ikke regne med støtte fra skattebetalerne og kunstnerne får rykte på seg som snyltere og mislykkede amatører. Det ødelegger så mye for vår seriøse virksomhet. Vi har mye å være stolte av og alt kan ikke måles i kroner og øre, men det går ann å vise til konkrete målbare resultater likevel. Mange gode poenger i denne artikkelen og vi er nødt til å forholde oss til det politiske klimaet som er nå og tenke ut alternative løsninger for billedkunstnerne å kunne ha gode vilkår. Det er et problem med GI at ordningen kan virke konkurransevridende i forhold til alle de kunstnerne som også fyller de samme strenge kravene, men som det ikke er nok hjemler til. GI mottagerne gjør dermed markedet for denne kunstnen ennå vanskeligere for sine kolleger og trenger ikke i like stor grad å forhandle om vederlag for eksempel. Jeg ser fram til debatt!
Hei Hilde – det konkurransevridende aspektet har jeg egentlig ikke tenkt på, men det er et godt poeng.
Ellers – jeg mener at vederlag, eller å få skikkelig betalt for den jobben man gjør, handler om selvrespekt. Å jobbe gratis mot utstillinger, fordi man får stipend, tror jeg ødelegger forståelsen av verdien av ditt arbeid. Derfor er en slik ordning i seg selv viktig!
En vederlagsordning er også svært vanskelig å angripe politisk. Tenk – FrP går til angrep på billedkunstnere fordi de får stipend – men forsvarer tonorettighetene til komponistene mot nedlasting.
Kommentar til NBKs underskriftsaksjon for bevaring av dagens GI.
70 åras kampsak, Garantert minsteinntekt til ALLE, samlet den gang kunstnerne for felles krav. I årenes løp har kunstnerstanden økt i betydelig grad. Antallet Gi-hjemler har derimot ikke økt, men er tvert i mot gradvis utfaset de siste 10 årene.
Argumentene for Gi er at hvis ordningen forsvinner får vi den aldri tilbake. At det vil være enklere for staten og trekke tilbake arbeidsstipend enn GI i trange tider, eller ved skiftende politisk styring. Videre at GI er den eneste støtteordningen som sikrer et kunstnerskap forutsigbarhet i forhold til økonomi, arbeidsforhold og sosiale rettigheter, og at Gi er viktig for kunstfeltet som sådan.
Det er mange gode argumenter for å bevare ordningen
.
Derfor skrev vi også under på NBKs aksjon for å bevare GI. Underskriften støttet NBKs ønske om at gjeldende ordninger ikke skulle bli dårligere, men bedre.
Men underskriften var ikke en uforbeholden støtte til GI slik ordningen fungerer i dag.
Med færre hjemler, fler kunstnere, og i tillegg en politikk for tildeling tidlig i kunstnerskapet har færre og færre kunstnere glede av ordningen.
Mange kunstnere uten GI har med livslange kunstnerskap, og er deltakere i kunstfeltet på høyt nivå. Forslaget fra Kunstnernettverket, med stipend for etablerte og seniorstipend vil tilføre midler denne gruppen kunstnere kan konkurrere om.
Er dagens GI ordning fremdeles den beste for kunsten og kunstnerne?
Det er tverrpolitisk enighet i Stortinget om at GI skal bort, og utfasing av ordningen startet for ti år siden, uten at våre organisasjoner har reagert eller at det er utformet noen konkret politikk fra NBKs side for å utvide ordningen.
GI gir trygghet for noen, men betyr også en ikke ubetydelig skjevfordeling blant oss. Det begynner å klinge noe hult stadig å peke på staten som hovedfienden. Det er tydelig at våre politikere ser på støtten til kunstnerne som en rammebevilgning, og ønsker at de bevilgete midlene skal komme fler til gode.
Solidaritet betyr å stå sammen. Da må vi ha noe å stå sammen om.
Det betyr at NBK må delta i diskusjon om fordelene og ulempene med dagens GI ordning, og fortsatt delta i Kunstnernettverket.
Hvorfor er forslagene til nytekning omkring andre stipendieordninger til kunstnerne enn GI, som Kunstnernettverket foreslår, så vanskelig for NBK å diskutere at NBK velger å melde seg ut av samarbeidet?
Det ikke er politisk vilje i Stortinget til å opprettholde nåværende Gi-ordning. Kunstnernettverket forholder seg til det.
Stortingsmeldinger fra siste tiår konkluderer med at ordningen ikke har fungert etter intensjonen.
Det er på høy tid at kunstnergruppen også diskuterer intensjonen. Det betyr ikke at vi uten videre må godta statens definisjoner. Men vi må stille spørsmålet om GI- ordningen har fungert etter våre egne intensjoner.
Er ikke kunstnergruppens intensjoner noe uklare? Begrunnelsen og praktiseringen av ordningen har i årenes løp vært skiftende.
Kunstnere er en sammensatt gruppe. Er vi enige oss imellom om intensjonen?
Er GI det samme i år 2012 som i 1977? For mange kunstnere kan GI framstå som en dypt urettferdig og usolidarisk ordning som bare gir sosial trygghet og støtte til noen få utvalgte kunstnerskap
Kanskje GI ordningen allikevel er verd å kjempe for? Men hvis NBK skal mobilisere så mye solidaritet for så få, må de informere grunnorganisasjonene om forslagene til Kunstner nettverket. Slik at de blir diskutert grundig i alle grunnorganisasjonene. Og tatt på alvor som seriøse forslag med hensikt om å bedre dagens støtteordninger for dagens kunstnere.
Gro Finne og Ingbjørg Une Hagen
Gi eller ikke GI eller noe annet.
Kunstnernettverket har lagt frem et godt forslag for en bra stipendordning. MEN, dette kan ikke erstatte den eneste sosiale ordningen for feltet. GI er ikke et stipend. Dersom GI skal endres, bør den ikke endres til et stipend. GI, eller en annen ordning som skal erstatte den, bør altså fortsatt fungere som en sosial ordning i en eller annen form.
Andre næringer som har utfordringer med å ha nok inntjening i lengre eller kortere perioder har lignende ordninger.
Kunstnere er selvstendignæringsdrivende og pga perioder med lav inntekt faller ofte grunnlaget til å få yteleser fra NAV bort. Dersom man har grunlag gjennom inntekt til å få ytelser fra NAV, så kan man ikke gå på atelieret (drive næring) uten å medle inn på meldekort. Dersom man fører timene fra atelier på meldekortet (som man må), får man ikke utbetaling fra NAV.
Kunstnære må da enten velge å bli trygdesvindlere, eller så må man avslutte næringen og drive det formelt som hobby. Men da kan man ikke fakturere for jobber man gjør….osv osv
Tja, jeg kan egentlig fortsette å skrive slik en stund, men dette får være nok nå.
hilsen
Arne Bakke
Bergen
Dette er en utrolig komplisert sak med veldig mange aspekter og som billedkunstner er vi allerede så trøtte av den dårlige økonomien at vi omtrent ikke orker å gå inn i materien. Det kjenner jeg på selv iallefall og man ser jo interessen dale for kunstutdannelse i Norge. Ikke uten grunn – det er så utrolig lite attraktivt den hverdagen som venter etter utdannelsen, når man sammenlikner med det lønnsnivået resten av befolkningen har. Det er så vanskelig å forhandle med utstillingstedene som ikke gir en krone til kunstnerne de stiller ut og det er omtrent umulig å få GI iallefall, særlig nå med så få hjemler og utfasing. Jeg tror vi må se på realitetene her og innse hvor få prosent av de som fyller kravene som faktisk får, fordi det ikke er politisk vilje til å gi GI-hjemler til alle som fyller kravene. (og da mener jeg ikke alle NBK´s medlemmer). Når vi ikke greide å få igjennom full GI støtte, slik kravet var på 70-tallet, blir det konkurransevridning i markedet og jeg må si jeg heller ser en framtid med lengre seniorstipender og arbeidstipender og ikke minst at arbeidstipendene blir å leve av. Det må ikke basere seg på halv inntekt slik det er nå. Det må være lønn for en arbeidsplass på et lønnstrinn som stemmer med utdanningslengden som ligger til grunn for yrket og som det går an å skaffe bolig, forsørge familie, ha ferie, altså leve normalt. Og jeg er helt enig i at NBK må komme på banen og si hvorfor de er så negative til Kunstnernettverkets forslag sett utifra dagens situasjon. Hvilken alternative ordning vil NBK gå for? Tar man bort avkortingsregelen helt, slik mange vil, risikerer man at en kunstner med millioninntekt et år kan få GI i tillegg og ødelegger for hele ordningen, fordi Frp får et slikt eksempel på dårlig anvendelse av skattebetalernes penger. Kjempegode poeng fra Ingebjørg Une Hagen og Gro Finne om solidaritet for så få kunstnere, som det faktisk er, som få GI slik det er i dag.
Det virker til å være lite sosialpolitikk i argumentasjon som kunstnerene fører. Det diskuters om GI og stipender. En skikkerlig politikk skulle heller ta høyde for at alle som utdanner seg til kunstnere skulle være garantert en minstelønn. Og derfra kunne GI og stipender diskuteres med staten.Det virker i mange tilfeller som kunstnernettverket legger seg flate og avventende til hva staten vil gjøre. Da er det bedre som NBK gjør å trekke seg fra et samarbeide/diskusjon.
Jeg kan ikke si at listen over de problematiske sidene ved GI var særlig imponerende Nicolai.
Kanskje burde du også trukket fram de positive sidene.
Jeg er temmelig sikker på at GI er en ganske rasjonell og effektiv næringsstøtte til kunstnere. Som sådan skaper den ikke mer konkurransevridning enn alle andre ordninger; stipend, prosjektstøtte og vederlag, men den har flere positive sider.
1. Først og fremst representerer GI en stabilitet som kunstnere sårt savner. Det viser alle undersøkelser.
2. GI er med å gi en viss ”livsløpsgaranti” i noe som må karakteriseres som en svært hard og krevende bransje.
3. Mange kunstnere med GI benytter stabiliteten til å investere i produksjonsutstyr og produksjonslokaler.
4. Flere kunstnere med GI driver også kunstformidling, gallerivirksomhet og er viktige kulturaktører i sitt lokalsamfunn fordi de har økonomi til å være nettopp det.
5. GI er også et kulturpolitisk virkemiddel som bidrar til at kunstproduksjon fra alle aldersgrupper kan sikres.
6. Brukt på rett måt kan GI også trygge en regional kunstproduksjon.
Problemet med avkortning kan enkelt reguleres ved å høyne taket. Eksempelvis kan man si at avkortningen kommer inn når kunstneren når en inntekt som tilsvarer gjennomsnittelig inntekt for lønnsmotagere. Pr i dag er det ca 45000kr/mnd for menn i min alder.
Det gjelder også å få problemstillingene i rett perspektiv: Er hovedproblemet at vi har mange kunstnere med millioninntekt, eller er problemet at de aller fleste kunstnere som kvalifiserer til GI, lever på brøkdelen av hva som regnes som gjennomsnittelig inntekt?
Hvis jeg ikke husker helt feil viste levekårsundersøkelsen at gjennomsnittelig ÅRSINNTEKT for kunstnere er lavere enn gjennomsnittelig inntekt pr MÅNED for lønnsmotagere.
Et gammelt ordtak sier at når krybba er tom bites hestene. Krybba er langt i fra tom i kunstfeltet, men det blir stadig flere hester. Skal man analysere situasjonen ut i fra et markedsperspektiv er ikke problemet at GI er konkurransevridene, men at man har et marked som ikke fungerer.
Økonomien i systemet er ganske enkelt for liten og den kraftig økede støtten/subsidiene til unge kunstnere gjør at det naturlige frafallet av produsenter i markedet fordrøyes. Med markedet mener jeg selvfølgelig ikke det rendyrkede kommersielle markedet, men den helheten av inntekter som stammer fra kunstnerisk arbeid. Dvs, salgsinntekter, stipend, prosjektstøtte, utsmykking, konsulentoppdrag etc, etc.
Når det naturlige frafallet uteblir, følger det ganske logisk at de yngre kreftene etter som de blir eldre, flytter oppmerksomheten mot de deler av subsidiene som er rettet mot de som er eldre. Slik kan de sikre forsatt aktivitet i markedet. Det er kanskje der vi er nå.