– Jeg vil forføre deg

Krig er ikke godt eller ondt. Krig er uunngåelig, sier Omer Fast, som i går åpnet utstillingen Fra virkeligheten på Henie-Onstad Kunstsenter.

– Det er hennes første utstilling. Jeg kunne ikke si nei.

Videokunstneren Omer Fast møtte Henie-Onstad Kunstenters nye sjefskurator Milena Høgsberg i New York. Høgsberg inviterte ham til å være den første kunstneren hun kuraterer på Henie-Onstad. It was an offer he couldn’t refuse.

Og her er Omer Fast – født i Israel i 1972, med utdannelse og botid fra USA – nå bosatt i Berlin, med utstillingen Fra virkeligheten, som står på Henie-Onstad fra 9. februar til 6. mai.

Høgsberg og Fast har gjort utstillingen enkel og fokusert: De viser to videoverk, Nostalgia (2009) og 5000 feet is the Best (2011). Den første videoen tar utgangspunkt i et intervju med en vestafrikansk immigrant som søker asyl i England, den andre i et intervju med en amerikansk dronepilot.

Begge verk blander journalistikk, dokumentasjon og fiksjon. De består av mange ulike deler satt sammen til et hele (Nostalgia er delt opp i tre videoer i tre rom). Den første er 30 minutter lang, den andre 4:35 + 9:50 + 31:48 minutter. Er de kortfilmer eller langfilmer, dokumentarer eller spillefilmer?

Voyeuristiske erfaringer
– Hvorfor heter utstillingen ”Fra virkeligheten”?

– Tittelen er Milenas beslutning, jeg fikk vite den i dag. Men noe kan jeg si: Begge verkene tar utgangspunkt i faktiske samtaler, de er kommet til på bakgrunn av et ønske om å nå ut til verden og bringe noe tilbake.

For Fast er dette ønsket nærmest å sammenligne med et primitivt begjær:

– Migranten og dronepiloten er mennesker med helt andre livssituasjoner enn meg selv. Jeg vil kjenne dem, møte dem, få detaljer og informasjon fra dem – gjerne eksotisk informasjon, som jeg så kan dele med andre. Erfaringen er nærmest voyeuristisk, jeg erfarer gjennom andre.

– I denne voyeuristiske erfaringen: Er dere likestilte, eller har du, som intervjuer og kunstner, en makt over dem?

– Arbeidene viser frem en kunstner som ikke har så mye kontroll. I Nostalgia avslører han ting om seg selv som han helst ikke ville si. Han blir lett lurt av den andres digresjoner. Kunstnerens fantasi møter den andres motstand og manipulasjon av fantasien hans. Samtidig vil filmene selvfølgelig få svar på spørsmål om livene deres og fortelle det videre til publikum.

Jeg vil forføre deg
– Nostalgia handler om migrasjon. Hvorfor er du opptatt av det temaet?

– Det er ikke et verk om et passivt subjekt, men om – på det mest grunnleggende nivået – et aktivt menneske som er misfornøyd med sin situasjon og bestemmer seg for å endre den. Han har et ønske, eller begjær, om endring. Det interesserer meg. Migrasjon er et tema som aktualiserer slike ønsker om endring og handling.

Migrasjonen er ikke bare tema for filmen, men et grunnleggende premiss for verkets form.

– Verket består av tre deler. Publikum må selv migrere – bevege seg – fra det ene rommet til det andre. Via bevegelsen og de ulike delene av verket kan man få frem en mer nyansert og kompleks forståelse for temaet. Og temaet er selvfølgelig veldig aktuelt. Migrasjon er i alle avisene, hele tiden. En reaksjon jeg vil unngå da, er ”dette har jeg hørt”. Det skal man ha respekt for, og det er en grunn til at alt må holdes i bevegelse.

– Den tredje delen av Nostalgia er en dyster fremtidsvisjon: England er falt tilbake i primitive tilstander og Afrika er den rike verdensdelen. Hva impliserer en slik visjon: Mener du at vi vanligvis ikke tenker over hvordan det ville være hvis VI var som DEM?

– Filmen er et spill med karakteristikker og kontrasten mellom svart og hvit. Poenget er ikke å si ”så fælt det ville være om vi alle ble flyktninger”. Poenget er å snu fortellingen mot seg selv. Det samme er tilfelle når den hvite kunstneren, som intervjuer, selv begynner å snakke om seg selv. Er det han som er et offer da?

Fast er ikke interessert i noen enkel identifikasjon mellom publikum og karakterene i filmen.

– Poenget er å undersøke ulike strukturer for empati og identifisering, med en viss avstand til temaet. Jeg vil forføre deg til å bli emosjonelt involvert. Og vise hvor lett strukturene endrer seg. Alle samfunn trenger ”en annen” for å holde seg i live. Det gjør de også i det ”nye”, rike Afrika. Jeg vil ikke ha noen komfortable modeller.

– Du har ikke noe mål om å gå inn i den politiske debatten om migrasjon?

– Det er uunngåelig at publikum vil trekke ut ulike svar fra filmene. Og jeg er ikke interessert i å gi noe definitivt svar på hvordan man skal betrakte flyktninger.

Fast mener det er et komplisert tema.

– Det handler ikke bare om noen som har opplevd noe grusomt og bør få opphold. Alle, både flyktninger, byråkrater og folk som ser det hele utfolde seg på TV, er linket sammen og involvert i et drama som krever at de spiller. Asylsøkeren i Nostalgia er kompleks og motsetningsfull. Jeg intervjuet flere andre asylsøkere også før jeg laget filmen. De mangler som regel dokumentasjon eller bevis for hvem de er. Evnen deres til å fortelle og spille overbevisende historier blir helt avgjørende. Denne fremføringen av egne liv kuppes lett av motstandere mot asyl, som anklager dem for å lyve. Men har man ingen dokumentasjon, må man spille.

Mennesker med drifter
– 5000 feet is the Best handler om en dronepilot, altså om moderne krigføring?

– Dronekrigen knytter sammen langvarige historiske trender med noe helt samtidig: Mennesket har alltid vært opptatt av teknologi som forlengelse av kroppen, helt fra den første som plukket opp en stein for å kaste på en annen. Spol frem tusenvis av år, og det er det samme behovet: Å påvirke andre uten selv å bli satt i fysisk fare, å være et sted uten å være der. Det er nesten relatert til voyeurisme, det er et slags guddommelig begjær.

Fast er også interessert i dronepilotens helt konkrete arbeidshverdag.

– Han arbeider på den ene siden helt som oss. Drar på jobb. Sitter hele dagen foran en datamaskin. Har et klart skille mellom arbeid og privatliv. Samtidig er det noe perverst over det: Han logger inn, er i Afghanistan hele dagen og spionerer og dreper. En slik motsetning er interessant for en kunstner.

– Ville vi være sterkere motstandere av krig hvis vi innså de forferdelige konsekvensene krigen har for ulike ofre på begge sider?

– Det vil jeg ikke si. Vi er teknologiske vesener. Vi styres av behov og begjær som påvirker relasjonene til andre og oss selv. Det involverer konflikt. Å studerere fenomenet bør resultere i en mer kompleks konklusjon enn enkle pro- eller anti-krigsslagord. Krig er ikke godt eller ondt, krig er uunngåelig. Konflikt skjer når vi har teknologi og drifter.

Andre ting er langt mer spennende, mener Fast, enn hvorvidt krig er godt eller ondt.

– Dronepiloten lider av virtuell posttraumatisk stress. Det er diagnostisert. Han har posttraumatisk stress uten å ha vært der fysisk. Det er interessant.

Et mer komplisert bilde
– Du er interessert i hvordan virkelighet og sannhet oppstår og medieres, skrives det mye om i Henie-Onstads presentasjon av utstillingen. Skaper moderne medier et falskt bilde av virkeligheten, særlig knyttet til temaer som migrasjon og krig?

– Jeg tror ikke moderne medier er problemet. Se på Illiaden av Homer. I noen tusen år har vi vært interessert i estetikk, i hvordan man skaper bilder av konflikter. Å se på dronene er å se på en lang historie. For å forstå forholdet vårt til media, hva media gjør, og hvordan vi forteller våre historier, må vi se langt tilbake i tid.

Samtidig vil ikke Fast miste kontakten med hva som skaper vår følelse av virkelighet her og nå.

– Denne personen, hva han gjør og sier, komplikasjonene som oppstår når man bringer inn kunstneren, begjærene og ønskene som driver i ulike retninger, gir mye dokumentarisk informasjon, men også mye annen informasjon: Dronepiloten kunne si ”stopp nå” og gå ut i hotellgangen, hvor vi stod og røyket sigaretter og han fortalte meg mer enn han ville si foran kamera. Verket prøver å få med denne bevegelsen og migrasjonen.

– Du blander dokumentar og fiksjon. Det gir noen muligheter til å berike og nyansere historien med andre elementer. Gir du dermed et mer troverdig bilde av virkeligheten?

– Ikke et mer troverdig bilde, men et mer komplisert bilde. Noen ganger i hvert fall. Nå sitter du her og skriver på norsk. Leserne dine vil få et filtrert intervju. Mine filmer vil få frem hva intervjuobjektene sier, men også prosessen rundt. Det er en del av fortellingen.

Videoene er ikke propaganda
– Du har sagt at verkene dine ikke er politiske. Det stemmer da ikke?

– De er ikke ikke-politiske. Men jeg motsetter meg enkle og direkte politiske tolkninger. Verkene prøver å gjøre flere ting samtidig.

Fast liker ikke å snakke om personlige politiske meninger.

– Men hver gang du presenterer noe, gjør du noe politisk. Det er en relasjon til verden som har en politisk dimensjon. Det innebærer utnyttelse av andre eller gjensidig utveksling. Selvfølgelig er videoene politiske.

– Det virker som, i hvert fall her i Norge, at typisk ”politisk kunst” regnes som lite spennende. Er det vanskelig å kombinere kunst og politikk?

– Det er lett å kombinere dem, men ikke lett å gjøre det på en god måte. Propaganda er kunst og politikk. Det må selvfølgelig være rom for kunst som vil overbevise også. Men videoene mine er ikke propaganda, de prøver ikke å overbevise deg om noe eller få deg til å endre livet ditt. Det politiske aspektet her består i å vise frem sosiale relasjoner, som relasjonen mellom migranten og vertslandet og mellom artisten og intervjuobjektet. Ofte overlapper de.

– For meg virker det åpenbart at kunst og politikk bør kombineres. Når det gjøres godt, er det fantastisk. Da bringer det inn en helt ny dimensjon til politikken?

– Jeg er enig. Min mening er enkel: Alt er politikk. Når du velger, styres valget av smaken din, og smaken din har mye med politikk å gjøre. Den politiske lesningen er der alltid, selvfølgelig. Men likevel trenger vi ikke dekonstruere alt vi ser. Min interesse er i sosiale relasjoner heller enn politikk. Politikk involverer en forpliktelse til et bestemt perspektiv på samfunnet. Mine verk er ikke forpliktet. De er mer interessert i å uforske andre posisjoner.

Seriøs komedie
– Det som overrasket meg mest, er at både Nostalgia og 5000 feet is the Best er morsomme.

– Så bra!

– Er det intensjonen?

– Selvfølgelig. Jeg gjør mitt beste. Jeg ønsker å gjøre folk bevisste på deres holdninger og kategoriseringer av verden, og humor er veldig viktig når man skal oppnå det. Vi ler når fordommene våre utfordres. Men selvfølgelig er det ikke komedier. Jeg prøvde å lage en komedie en gang. Den var elendig. Komedie er den klart vanskeligste sjangeren å jobbe med.

– Kan ikke komiske innslag svekke seriøsiteten?

– God komedie må være seriøs. Forholdet mellom det komiske og det tragiske har en lang historie. For at det komiske skal være en suksess, for at fordommene skal utfordres, må man ha involvert seg emosjonelt i verket. Det bringer oss nærmere det tragiske. Å leke med folk er en måte å aktivisere og involvere dem på.

– Så noe ”rent” tragisk og dokumentarisk er mindre engasjerende?

– Nettopp. Jeg har respekt for publikum. Utstillingen her viser frem godt over en times film. Jeg må gjøre det jeg kan for å få folks oppmerksomhet, få dem til å se og holde ting i bevegelse.

Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva, redaktør i Frekk Forlag og frilanser. Twitter: @meisingset.