Avantgardens kvinner

En utstilling om kvinner fordi de er kvinner. Det kan man bli fristet til å tenke i forbindelse med Louisianas vårutstilling om kvinnelige avantgardekunstnere. I så fall ser man ikke 8 kunstneriske pionerer.

Dora Maar, (1907-1997) Germaine Dulac, (1882-1942) Florence Henri, (1893-1982) Hannah Höch, (1889-1978) Claude Cahun, (1894-1954) Sonia Delaunay, (1885-1979) Katarzyna Kobro (1898-1951) og Sophie Taeuber-Arp (1889-1943) som vises på utstillingen «Avantgardens Kvinder« var ikke bare pionerer i kraft av å være kvinnelige kunstnere i en mannsdominert tid. De var også en kunstnerisk driv kraft i avantgardebevegelser som dada, konstruktivisme og surrealisme – i Berlin, Zürich, Paris, Amsterdam og Warszawa, som var avantgardens metropoler.

Sett i lys av at det var i en tid hvor det viktigste for middelklassens kvinner var å bli godt gift, så fremstår de åtte kunstnerne som usedvanlig sterke, talentfulle og handlekraftige kvinner. Det er dog en kjensgjerning at kunsthistorien er mannsdominert, og derfor er disse kvinnenes kunstneriske virke et underbelyst kapitel i kunsthistorien. Louisiana er med denne utstillingen med på å gjenskrive kunsthistorien for å utfolde kjennskapet til sterke, kvinnelige kunstnere.

Sanne avantgarder
Det viktigste redskapet avantgardens kvinner hadde, var forutsetninger for å skape nettverk. Løse og faste bekjentskap så vel som vennskap, midlertidige parforhold og kryssende forbindelser ligger som et nett over avantagardens knutepunkter. For de kvinnelige kunstnerne hadde ikke adgang til kunstakademier, kunstforeninger eller kunstnernettverk som kunne introdusere dem i kunstverden.

Allikevel skapte de sin egen vei inn i en mannsdominert kunstverden, og utstillingen peker også på at manglende kunstbakgrunn kanskje likefrem var til deres fordel, da avantgarden nettopp kjennetegnes ved bruddet med tradisjonelle, fastlåste og autoritære samfunnsstrukturer.

Avantgardens kvinner var med til å omdefinere kunsten, samtidig som de utfordret forestillingen om hva kvinner kan og bør – de var sanne avantgarder, i ordets rette forstand.

En klassisk museumsutstilling
Overordnet er utstillingen delt i to spor: Et tematisk som peker på fem innholdsmessige forbindelser mellom kunstnerne, og et biografisk, som setter fokus på de åtte kunstnernes liv og karrierer.

Fargekomposisjoner er det første temaet man møter i utstillingen. Det er et som strukturelt element går igjen hos mange kunstnere i mellomkrigstidens Europa. Fokus på farger er særlig sentral hos Sonia Delaunay og Sophie Taeuber-Arp.

Mange av tidens kunstnere var også opptatt av Romkonstruksjoner som konkret og strukturelt element i arkitektur og kunst. I salen om dette temaet kan man se en rekonstruksjon av Sophie Taeuber-Arps interiør til den berømte cafeen, Bar Aubette (1926-28, Strasbourg). Det er også her vi møter Florence Henri, som utforsker rom med mangedobbelte, perspektivistiske speilbilder, og Katarzyna Kobro med sine tredimensjonale verker til videreutviklingen av den konstruktivistiske skulptur.

Temaet Andre regler avdekker en sterk sosialpolitisk bevissthet i 20-årenes dada og 30-årenes surrealisme. Her stiller Hanna Höch og Dora Maar skarpt på tidens politiske klima med kollasjer og fotografier.

Nye identiteter presenterer en rekke verker med fokus på kjønn og identitet. Tanker omkring det å være kvinnelig kunstner opptar Dora Maar, Florence Henri og Hanna Höch i stor grad. Men den mest markante skikkelsen under dette temaet er utvilsomt Claude Cahun.

Utstillingens siste tema er En annen virkelighet. Her møter man kunstnernes forestillinger om en annen verden via fantasier og drømmer i et surrealistisk bildespråk, sterkt influert av tidens interesse for drømmetydning og psykoanalyse. I denne avdelingen kan man oppleve surrealistiske verk av Dora Maar, Florence Henri og Claude Cahun, men også surrealistiske stumfilm av Germaine Dulac.

Antifascistiske dadaister
Sammen med Raoul Hausmann var Hanna Höch med på å grunnlegge dadaismen i Berlin, og hennes visuelle politiske statements er like gyldige i dag som den gang. Fotomontasjen Flucht er et politisk-samfunnskritisk verk som er datert fra 1931, bare kort tid etter valget i Tyskland hvor det nasjonalsosialistiske partiet fikk stor oppslutning.

Forfølgeren med vinger har den ene vingen vendt opp, som en parodi på datidens nazihilsen. Som eneste kvinne i kretsen av dadaister, som for øvrig talte Baader, Huelsenbeck, Grosz og Heartield, høstet hun stor anerkjennelse for kollasjene sine. Höchs portretter og selvportretter inneholder også både personlige og sosiale utfordringer.

I selvportrettet Russische Tänzerin (Mein Double) (1928) ser hun betrakteren i øynene, men med det ene øyet gjennom en monokkel, en atributt som på den tiden ble betraktet som et lesbisk symbol.

Surrealistisk revolusjonær
Det antifascistiske engasjementet går igjen hos utstillingens mest radikale kunstner Claude Cahun.Som kvinnelig, jødisk, lesbisk kunstner på 20- og 30-tallet opponerer hun mot tidens ideologiske tankesett via eksperimenterende tekster og subversive motfortellinger om kjønn og identitet. Rent kunsthistorisk skriver Cahun seg inn i en surrealistisk tradisjon ved å utøve sitt virke innenfor mange forskjellige genrer. Hun er dikter, journalist, kritiker, forfatter, skuespillerinne, kostymedesigner, fotograf og revolusjonær aktivist.

Et kjernetema hos Cahun er leken med og sløringen av identitet. I selvportrettene sine iscenesetter hun seg som et androgynt eller transeseksuelt vesen og problematiserer derved den kjønnbestemte identitet og fragmenterer blikket på kvinnen. Hun spiller nettopp på oppbruddet med kjønnsrollene det blir plass til i mellomkrigstidens Europa.

I takt med at det politiske klima på 1930 tallet forandrer seg, blir Cahuns politiske engasjement kraftig radikalisert. Hun engasjerer seg i den antifascistiske kunstnergruppen Contra-Attaque i 1935 og intensiverer vennskapet med André Breton og andre surrealistiske kunstnere. De selvportretter som Cahun skaper etter 1937 er veldig forskjellige fra hennes tidlige selvreflekterende selvportretter. Det ses tydelig i Self Portrait (With Nazi badge between her teeth) (1945) hvor Cahun fremstiller seg selv som en eldre dame med skaut på hodet og hendene i kåpelommen, mens hun har et nazistemblem mellom tennene og et skjelmsk smil på leppene.

Cahun foregriper tematikken omkring kjønn og identitet som man ser i samtidskunsten hos bl.a. Cindy Sherman, Nan Goldin og Sophie Calle, og i disse år ser man også en stigende anerkjennelse av Cahuns verker. Sommeren 2011 var det mulig å se en soloutstilling med Cahuns verker på henholdsvis Jeu de Paume i Paris og Virreina Centre de la Imatge i Barcelona. Inntil februar 2011 kunne man også opleve Sonia Delaunay, Hannah Höch og Dora Maar på Centre Pompidou i Paris. Her ble verkene deres utstilt under temaet Pionerer i den tematiske utstillingen «elles@centrepompidou« om kvinnene i samlingen. De øvrige kvinnene under dette temaet var Shirley Jaffe, Joan Mitchell, Natalia S. Gontcharova, Frida Kahlo, Judit Reigl, Suzanne Valadon og Diane Arbus.

Gjennomført utstilling
Kvinnelige kunstnere har vært sterkt underrepresentert i Louisianas samlinger. Men i Louisianas nyere samling har i løpet av de siste 5-10 årene gitt plass til flere kvinnelige kunstnere. Dette er ikke resultatet av verken kvotering eller en bevisst strategi fra Louisianas side, men derimot resultatet av den utvikling som har funnet sted i samtidskunsten de seneste 10 år. Med Avantgardens kvinder fremheves åtte sterke kvinnelige kunstnere – på grunn av deres kunstneriske integritet, ikke på grunn av kjønn. En godt formidlet og meget gjennomført utstilling.

Avantgardens kvinder 1920-1940 kan ses på Louisiana frem til 28. mai 2012.