Maria Lind lykkes langt på vei å sette nyåpnede Tensta Konsthall på kartet med den ambisiøse åpningsutstillingen Abstract Possible, som beviser at abstraksjonen faktisk tåler nok en runde i historiens kvern.
Når Maria Lind i disse dager nyåpner Tensta Konstall, som ligger tjue minutter med t-banen fra Stockholm sentrum, er det med flere interessante utstillingsprosjekter og et stort program av forelesninger og seminarer. Hennes uttalte mål er å forvandle kunsthallen fra et prosjekt til å bli en institusjon. En rekke samarbeid er innledet med en mengde ulike institusjoner i Stockholm og utenlands for å gjøre dette mulig.
Bred formidlingsflate
Åpningsutstillingen, som nok kan tolkes som en programerklæring, heter Abstract Possible og vises frem til 22. april. Utstillingen tar opp abstraksjon i samtidskunsten, og også i et bredere sosioøkonomisk perspektiv. Videre vises Bidoun Library, som er en stedsspesifikk vandringsutstilling med bøker, tidsskrifter og annet trykt materiale fra Midtøsten.
Bidoun Library, foto, Jean-Baptiste Béranger, Abstract Possible, Tensta Konsthall
Bidoun Library danner et slags bibliotek over hvordan ulike fremstillinger av Midtøsten arter seg, og har tidligere vært vist blant annet i Beirut, Kairo og London. Bidoun Library utgir også egne bøker, og skal produsere en bok om den statlige støtten til utgivelser av innvandrerforfattere som finnes i Sverige.
Tensta Konsthall betrakter i tillegg hjemmesidene sine som en egen utstillingsplattform, som et supplement til utstillingene og som et sted som gir en plass for digresjoner i forhold til den øvrige virksomheten. Utstillingen Abstract Possible har også en egen grundig hjemmeside med billedmateriale, kunstnerintervjuer og teoretiske tekster.
Tre strategier for abstraksjon: økonomisk, formal og tilbaketrukket metode
Abstract Possible har allerede vært vist i mindre versjoner i Mexico City, Zürich og Malmö. Utstillingen har tre hovedtemaer fordelt på like mange visningssteder. I kunsthallen i Tensta vises verk karakterisert av en formell, geometrisk abstraksjon. På auksjonshuset Bukowskis i Stockholm sentrum deltar de samme kunstnerne i en utstilling som undersøker en slags økonomisk abstraksjon, kunstens og pengenes immaterielle verden.
Endelig inntar Abstract Possible et seminarrom på Universitetet i Stockholm de nærmeste to årene, som et eksempel på en ”tilbaketrukket” metode. Den muligens noe naive tanken her er at universitetets seminarrom utgjør et slags tilfluktssted for fritenkere. Tensta Konsthall skal også gi ut en rapport om samtidskunstens kommersialisering finansiert av midler fra salg av verkene på Bukowskis. Abstract Possible er altså et meget ambisiøst prosjekt som avspeiler Maria Linds vilje til å prøve og utforske ulike retninger for kunsthallen.
Abstraksjon som trend
Men hvordan arbeider egentlig kunstnere med abstraksjon i dag? Hvilke betydninger legger man i begrepet? At den formelle, geometriske kunsten som stilles ut i Tensta også var et spor på hovedutstillingen på Veneziabiennalen i fjor sommer, viser at abstraksjon er en tidsriktig tendens.
To store utspredte verk rammer inn visningsstedet, som opprinnelig var et forlatt lagerlokale i Tensta sentrum. Amerikaneren Wade Guytons sorte tregulv dekker hele utstillingsgulvet med sin blanke og monokrome overflate, mens sveitsiske Mai-Thu Perret – en av kunstnerne som deltok på Veneziabiennalen – viser sin trykte tapet.
Tapeten løper over to vegger i det store, åpne utstillingsrommet. Guytons gulv danner et underlag for de andre kunstnerne og løfter frem kollegaenes objekter, samtidig som det forholder seg merkelig nøytralt til konteksten. Det er dermed også noe av en fulltreffer! Besøkeren går bokstavelig talt på Guytons kunst, og bruker den på en ukomplisert og umiddelbar måte uten å egentlig behøve å fundere mer på saken. Verket har en følelse av fabrikkgulv som vekker assosiasjoner både til Warhols Factory og kunstproduksjon generelt.
Scannerens mekanikk
I andre verk eksemplifiserer Guyton en i dag relativt vanlig kunstnerisk praksis, der scanneren er det kreative verktøyet. Guyton skriver ut maleriene sine på vanlige skrivere med tydelige spor av tilblivelsesprosessen. Flekkene og foldene gir kunsten hans tilfeldige maskinelle avvik, en metode han deler med norske Matias Faldbakken.
Faldbakken viser en serie screenprints med et reklamebilde for konsollspillet Battlefield som gjentatte ganger er blitt trykket oppå seg selv. Gjennom forskyvninger og slurv viskes bildet ut mens teknikken synliggjøres, og papiret klistres direkte til veggen med pakketeip.
Faldbakken benytter seg på en dyktig måte av mellomrommet mellom stress og aggresjon, og er til en viss grad selvdestuerende ved at screenprintsene ikke kan vises om igjen. Uttrykket hans krever en visuell tydelighet – en paradoksal renhet – som handlingen det er å feste papiret med tape innebærer.
Det hjemlige og det kryptiske
Også Mai-Thu Perrets tapet kommer til å bli ødelagt når Faldbakkens papirverk tas ned, fordi de delvis er limt over hennes verk. Tapeten i sennepsgult og sølv har et raffinert mønster av triangler og sirkler lånt fra et tekstilmønster av den russiske avantgardekunstneren Varvara Stepanova, og gir en hjemlig følelse til utstillingen.
José León Cerrillo, “Hotel Edén Revisited”,2011, foto, Jean-Baptiste Béranger, gjengitt med tillatelse fra Tensta Konsthall
Det hjemlige forsterkes av at flere av de andre kunstnernes verker minner om innredningsobjekter, som meksikanske José León Cerillos silketrykk av glassrammer, eller nederlandske Falke Pisanos heraldiske skjold i tre og farget tekstil. De to kunstnerne graver i en estetikk den abstrakte kunstens pionerer utviklet, med en diskusjon om relasjonen mellom tekst og bilde, tale og språk. Deres språklige figurasjoner gis form på en bevisst og overbevisende måte.
Likevel, på samme måte som i amerikanske Doug Ashfords små og diskrete collagemallerier, der nyhetsbilder av demonstrasjoner blandes med sjakkruter og ulike abstrakte tegn, fremstår betydningen hos Cerillo og Pisano som en anelse kryptisk, om enn med en suggestiv skjønnhet.
Pragmatiske formeksperimenter
Også andre kunstnere eksperimenterer fritt med 1900-tallets abstrakte ledetråder. I utstillingen inngår amerikanske Mika Tajimas standardiserte skillevegger funnet i nedlagte kontorlandskap, og den svenske duoen Åsa Nordberg og Jennie Sundéns fascinerende formøvelser med lavstatus-materialer inspirert av Josef Albers undervisning på Bauhaus.
I det første tilfellet forflyttes et eksisterende objekt med en historisk betydning innen industridesign til en kunstsammenheng, og i det andre utføres omsorgsfull papirsløyd i Albers’ ånd. Begge tilfellene er lavmælt tankevekkende og innebærer en pragmatisk bruk av tidligere kunstneres arbeider. Tidsforskyvninger oppstår og utseender glir over i nye sammenhenger.
Vital arv
I det indre rommet i Tensta inngår to verk i en fruktbar forening. På veggene henger libanesiske Walid Raads suite med scannet materiale fra hans arkiv om den arabiske kunstverdenen. Hans sobre monokromer, rykket ut av sin opprinnelige sammenheng, stiller spørsmål om hva farger kan formidle fra en region omgitt av krig og ødeleggelse.
Haegue Yang, “Dress Vehicles: Golden Clowning”, 2011, Abstract Possible Tensta Konsthall
Midt i rommet står en mobil skulptur av koreanske Haengue Yang konstuert av persienner i rødt og blått. Kulturelle forskyvninger og geometrier spiller sammen og overlapper i Raads og Yangs verk, som to sterke eksempler på at arven fra modernismen er vital og tåler en runde til gjennom kvernen. Abstract Possible har en tiltalende form og inneholder et intelligent utvalg verk som både belønner betrakteren og gir motstand.