Mus eller elefant?

Utstillingen SIZE MATTERS inneholder flere sterke tablåer med verk fra Permanenten og Bergen Kunstmuseum. De både beveger og rører og oppfordrer til bruk av alle sansene. Derfor er det synd at museet ikke begrunner sine valg.

Fredag 23.09 åpnet utstillingen SIZE MATTERS i Stenersen i Bergen. Der er gjenstander fra samlingene til Bergen Kunstmuseum og Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum hentet frem og satt sammen i nye konstellasjoner, eller ‘tablåer, installasjoner og fortellinger’, som museet selv kaller det.

Gjenstandene er fra ulike historiske perioder, men også mer samtidige kunstverk er presentert.

We matter
Tittelen SIZE MATTERS er et statement som har flere betydninger når det kommer fra Bergen Kunstmuseum. Selv skriver de at det handler om samlingenes verk, altså at omfanget på samlingen har betydning, hvordan fysiske størrelser satt opp mot hverandre fungerer, og hva de representerer hver for seg. Hva er egentlig stort i kunstsammenheng?

Men på mange måter er det også et utrop som sier: her er vi, vi er et museum av størrelse og betydning: we matter. I selvkonteksttualiseringens tidsalder.

Det er egentlig ganske kult å påstå noe sånt, være ambisiøs, mene noe om seg selv. Men man må tørre å si litt om hva man har også, ikke bare at man har mye eller noe stort.

Sørlandets Kunstmuseum avsluttet nettopp Screaming From The Mountain, Landscapes and Viewpoints, med 100 historiske og samtidsverk som omhandler landskapsmaleriets nordiske tradisjon.

Tidslinjemodellen forkastes, som i Bergen, for å finne andre måter å sette kunst sammen på. Sørlandets Kunstmuseum antyder i tittelen at det er utsikten som avgjør landskapet. I utstillingstekstene understrekes det at det er ditt utsiktspunkt i forhold til geografi, historie, kjønn og makt som setter en retning for tolkningen av landskapet. Ved å nevne geografi, historie, kjønn og makt i informasjonen om utstillingen refererer de indirekte til enkeltmenneskets posisjon og makt i det politiske landskapet.

Slike parallelle løp gir ikke SIZE MATTERS noen hint om. Derfor blir spørsmålet: Hva vil museet, måle opp størrelser: opp i mot hva? Er det bare ting mot ting, eller ting som setter noe i sving?

Museet vil ikke diktere hva publikum skal oppleve, men jeg ønsker å få vite mer om hva som oppstår mellom tingene, som har gjort at nettopp disse tablåene vises. Noen har valgt ut og satt sammen tablåene, bestemt belysning, og gitt utstillingen en ramme: Hvorfor?

Flotte sammensetninger
I denne utstillingen er det gjort mange valg. Et eksempel er den svært dempede belysningen. Det var et grep som satte fokus på utvalget, og økte min evne til å være med på det museet vil meg. Det var deilig å smyge omkring museale skatter i tusmørket.

I spesielt en del av utstillingen er verkene vakkert satt sammen. Her tenker jeg på tablået, eller rommet med de gamle skulpturene og gjenstandene fra Kina satt i diagonal med Fiona Tans arbeid The Changeling fra 2006. Verket til Tan er et utsøkt eksempel på at store historier ikke trenger å hvile i narrativet for å slå beina vekk under en.

Bergen Kunstmuseums påbegynte prosjekt er å fortelle kunsthistorien vår på ny. Tan forteller menneskenes historie med en dempet røst, og et særdeles redusert materiale.

I en annen avdelingen er en rekke gjenstander og verk stablet, tilsynelatende tilfeldig, men åpenbart en iscenesatt oppmagasinering. Tunge, forgylte trerammer er plassert rundt motiver av Ridende med hund, jakt og en Dame i sort kjole. Verkene står utilgjengelig plassert, på hodet inntil veggen, så kunstner og tittel ikke er mulig å avlese. Kun motivene.

En melankoli faller over meg; hvem ble disse verkene laget for, de virker så døde? Helt til jeg triller over ende av en byste, Selvportrett, av Ludvig Eikaas og herregud, en bitteliten bordskulptur av Arnold Haukeland; Atlantiko!. Selvportrettet så kantet og forstenet, bordskulpturen så beskjeden i uttrykket, men så ambisiøs i sin tittel. De har jo laget verkene for meg!

Det finnes uendelig mange store og små kunstskatter i museenes magasiner. Tatt vare på for at kunsthistorien, og derfor menneskets historie kan fortelles om og om igjen, i utallige versjoner. Den norske nasjonalskatt er ikke det smellfeite oljefondet vårt, som vi til tider kan få følelsen av, men skrøpelige historier om det å være i livet.

Så får det heller være at Brian Enos musikk over høyttaleranlegget og sitater fra Dante/ Canto til tider ble litt mye, og fremstår som virkemidler i stedet for å smelte sammen med sine omgivelser. Men det var her motivasjonen for utstillingen åpenbarte seg.

Fortellingen, historiene til tablåene trenger at vi som betraktere leser med hele vårt sanseapparat, og forkaster den kunnskapslesningen vi har lært.

Oss

Det er altså sterke historier her. I min leting etter motivasjonen for utstillingen spurte jeg museet hvem som har kuratert den? Hvem har laget tablåene eller installasjonene? Svaret jeg fikk var; oss. Men hvem er oss? Hele staben? Jeg så for meg vakre gruppeøvelser der ansatte ved alle museets avdelinger satt i ring og skrev spennende ideer på post-it-lapper.

Kanskje er jeg en håpløs romantiker, men om prosjektet er å velge ut i et stort fellesskap vil jeg gjerne se de personlige og litt prøvende resultatene som har oppstått, og veien dit. De to museene representerer ved sine fagfelt ulik kompetanse og tradisjon. Bare tenk hvilke sterke og varierte relasjoner de ansatte må ha til fagfeltet sitt. Det ville gitt kjøtt til beinet! Og et ansikt til institusjonen.
I tillegg til en del sterke tablåer er det fascinerende at utstillingens konsept lar institusjonenes tradisjoner og posisjoner komme så godt til syne.

Når lysekroner og speil fra ulike epoker fra Permanentens samling henger på veggene i Stenersen utfordrer de museenes rom, og vår tradisjonelle lesning av dem. Inne på Stenersen står plutselig en Alessi kaffemaskin, og keramiske fat fra nittitallet. Plutselig er det ikke publikums relasjon til de utstilte gjenstandene som er kuriøst, men vår relasjon til institusjonene og de historiske tradisjonene.

Grunnen til at utstillingen ikke har en klar fortellerstemme er fordi betrakteren settes i sentrum. Bergen Kunstmuseum skriver om SIZE MATTERS på nettsiden sin at de vil lage ‘fortellinger som publikum kan delta i, her finnes ingen fasit på rett eller galt’. Det gir inntrykk av å gi fra seg rollen som historieforteller, og makten til betrakteren. Om betrakteren er i stand til å ta dette ansvaret er jeg usikker på.

Folkemunne
Gjennom flere år har både Permanenten og Stenersen bygget opp et kobbel med dyktige formidlere som bruker nettopp seg selv i overføringen av informasjon, anekdoter og særegenheter ved gjenstander, kunst og kunstnerne bak. Jeg har opplevd flere av dem live. Derfor anbefaler jeg å velge en guidet tur til utstillingen, og husk og spørre etter historien om hvordan kinaskulpturene kom til Bergen fra Kina. Den fikk jeg fra folkemunne på åpningen.

Jeg er spent på kommende utstillinger, på de andre glemte skattene til museene, om oss blir mer trent i samarbeidets kunst, og om noen husker hvorfor elefanten er redd for musa? Fordi den er liten. Size matters, på mange vis.