Det tilbakeskuende og nostalgiske kolliderer gjerne med samtidskunsten. Gamle tradisjoner som tekstilkunst kan likevel på nytt se dagens lys om de utfordres tilstrekkelig.
Den siste tiden har kvinners håndarbeide blitt røsket ut av hendene i gyngestolen og kastet inn i kunstens verden. Som en tendens i kunsthåndverkets fornyelse generelt, og tekstilkunstens spesielt, har både strikking, hekling og broderi fått sin plass som teknikk og kunstnerisk uttrykk, og det tradisjonelle håndarbeidet blir utfordret fra flere hold.
Retninger innen tekstilkunst blir stadig mer synlige både her til lands og i Europa forøvrig, og er eksempelvis godt representert ved årets Høstutstilling, hvor både Kari Steihaug, Aurora Passeros, Kristin Sæterdal og May Bente Aronsens bidrag faller innenfor kategorien. Norske tekstilkunstere har igjen fått en plass på den aktuelle kunstscenen.
Kvinnelige tekstilkunstnere
Et tankekors er at et håndverk som tradisjonelt har blitt ansett som kvinnelig, i et samtidsperspektiv fremdeles domineres av kvinner. Selv om definisjonen av hva som betraktes som tekstilkunst i dag er mye bredere, og omfatter et bredt spekter av teknikker og materialer, er de mannlige kunstnerne underrepresentert. Av medlemmene i Norske tekstilkunstnere kan de mannlige telles på èn hånd. Kvinnelig syssel og Galleri SOFT virker etter alt å dømme avskrekkende på mannlige kunstnere.
Sett i lys av den retningen tekstilkunst og håndarbeid i kunsten nå er på vei, er det imidlertid rom for et annerledes og mer teknisk språk i tekstilenes verden.
I utstillingen STING! som for tiden vises ved Telemark Kunstnersenter blir broderiet tatt ut av sin opprinnelige form, og presenteres i ni verk av skandinaviske samtidskunstnere. Fundamentet for arbeidene er stinget, som vi tradisjonelt forbinder med kvinnelig håndarbeid. Kuratorene Louise Mazanti og Ida Bringedal har ønsket å både vise broderiet som kunstnerisk uttrykk, samt hvordan de ulike kunstnerne tilnærmer seg broderiet som medie i sitt arbeide.
Utstillingen omfatter verk hvor stinget fungerer tradisjonelt, som oppbyggende element i et billedlig motiv, men også arbeider hvor det får en helt ny posisjon og mening.
Ulik tilnærming
Liv Midbøe installasjon Repetition består av et hvitt dynetrekk og to putevar, alle gamle med broderte monogrammer. Tekstilene henger i klesklyper fra snorer, som klesvask til tørk. Som en kontrast til dette nostalgiske preget er et mønster av en vindeltrapp brodert i rød tråd på de hvite stoffene. Med tittelen i bakhodet kan verket forstås som en hevnvisning til den repeterende handlingen som ligger i brioderiet, samt hvordan tradisjonelle teknikker repeteres i nye uttrykk.
Ida Fridstrøm, “Look, no hands”, porselen, tråd, saks
En ganske annen tilnærming til sting har Ida Fridstøm med sin tekstilskulptur Look, No Hands. Dukken er delvis laget i porselen og kroppen polstret med hvite stoffer som er tråklet sammen med mørk tråd. Begge armene er amputert og øyelokkene sydd igjen med korssting. I den løse tråden som henger fra det ene øyet dingler en rusten saks. Dukken fremstår som et symbol på den menneskelige sjel. Dens skjørhet og sårbarhet, men også dens styrke. På den annen side kan det sterke uttrykket si noe om håndarbeidet som nettopp kvinnelig syssel. Kanskje er det ikke så trivelig og uskyldig som vi liker å tro? Skarpe sakser og spisse nåler kan antyde at man ikke skal kimse av det samfunnet kategoriserer som kvinnelig.
Nostalgisk mann
Blant de syv kunstnerne finnes kun èn mann. At Hans Isaksson er representert gir et viktig signal. Dessverre er det ikke noe utover hans kjønn som skiller han ut i denne utstillingen. I motsetning til sine kvinnelige kolleger har Isaksson holdt seg unna den hvite basen i arbeidene. Han viser fire sirkulære bilder hvor edderkoppspinn er brodert på sort bakgrunn.
Som flere av de andre verkene bærer Isakssons arbeider på et snev av nostalgi, men her snarere mot et 70- talls, retro uttrykk. De mørke bildene står i kontrast til de resterende verkene, og bidrar derfor i stor grad til å underbygge de tradisjonelle oppfatningene om det feminine vs det maskuline. Likevel utfordrer arbeidene forståelsen av det grunnleggende kvinnelige som ligger i tekstilkunst.
Broderi anno 2011
Jane Maria Petersen og Maria Ryan Sondresens arbeider er begge preget av lekenhet, samtidig som det tradisjonelle broderiet implementeres i verkene. I Rose Eken sine to broderier er elektriske gitarer dekonstruert og hver enkel del nøye gjengitt i en gitarteknisk broderidokumentasjon.
Elisabeth Westerlund,”Hit och dit”, nål, tråd og knappenåler
Elisabeth Westerlund bruker nål og tråd i en nyskapende setting. I det ene hjørnet i utstillingssalen går sorte og grønne tråder på kryss og tvers mellom knappenåler som er festet i veggen. Nålenes plassering kan virke tilfeldig, men mønsteret som dannes er et repetivt sikk/sakk- mønster som gir et grafisk uttrykk. Verket Hit och Dit er broderi anno 2011.
Uten nostalgi
Å gi tradisjonelt håndarbeid en plass i samtidskunsten bidrar til å heve statusen til noe som utelukkende oppfattes som kvinnelig. Teknikkene og materialene blir tatt ut av den mørke stuen og ut i dagen, og får en ny dimensjon både uttrykks- og innholdsmessig.
I STING! er det verkene som i minst grad spiller på det nostalgiske, og som i størst grad distanserer seg fra det vi forbinder med tradisjonelt broderi, som fungerer best. Ida Fridstrøm og Elisabeth Westerlund mestrer å anvende stinget på en helt ny måte, uten en tilbakeskuende faktor. Deres arbeider vil også kunne stille sterkt i en annen utstillingskontekst, hvor broderi ikke utgjør det tematiske fundamentet.
Utstillingen står på Telemark Kunstnersenter til 29.oktober.