Med verk som gir assosiasjoner til etnografiske objekter henspiller Andrea Zittels utstilling på Magasin 3 på det livet i ørkenen.
Andrea Zittel “A-Z West”, 2004 Foto: Andrea Zittel Wagon Station in situ at A-Z West. Gjengitt med tillatelse fra Magasin 3
I utstillingen av den amerikanske kunstneren Andrea Zittel på Magasin 3 finnes det noen malerier som forestiller hender. Hender som åpnes til en hilsning og er likt avbildet – med en gest som til dels viser frem en hvit triangelform, dels et rødt snøre. Hendene er vår veiviser inn i bildene og Zittel anvender dem mer som formidlere av et budskap enn som budskapet i seg selv. Fokuset ligger på triangelet og på snøret – visuelle modeller som representerer Zittels underliggende ideer omkring opplevelsen og skapelsen av et kunstverk.
Malerienes merkelig nøytrale estetikk ligger et sted mellom billboardreklame og brosjyrer fra Jehovas vitner. Som om estetikken er utviklet med enklest mulig middel for å oppnå størst mulig effekt.
Andrea Zittel ”Native Experience and the Three Dynamic Orders of it’s Expression #1”, 2010 Foto: Andy Keate, gjengitt med tillatelse fra Magasin 3
Den samme relasjonen som hendene tydeliggjør ser vi i hele Zittels utstilling. Jeg oppfatter den som en link til, eller en erstatning for, det den beskriver “A-Z West” – det eksperimentelle prosjekt som Zittel det siste tiår har arbeidet med i Mojave-ørkenen, et par timers bilreise fra Los Angeles. Der ligger hennes landområde, kjøpt bit for bit, som er en kombinasjon av hjem og atelierer.
Her undersøker hun de begrensninger og den frihet som livet på en så ekstrem plass innebærer. Et utopisk prosjekt, men helt basert på erfaringer fra hverdagen. Zittel lager sine egne møbler klær – alt etter noen formulerte regler. Hun leter etter former og materiale som eldres vakkert og som er gjenvinnbart. Hun har en forestilling om at det meste havner der det er ment å havne. Hennes visjonære pragmatisme er meget sympatisk.
I underetasjen på Magasin 3 er det fraktet inn syv ulike ”Wagon Stations” fra “A-Z West”, syv skulpturelle rommoduler som i økende grad brukes som beskyttelse fra vær og vind og til overnatting. Zittel har laget grundstammen, men hver enhet har siden blitt innredet og modifisert av venner og kolleger. Det som ute i naturen var deler av ett pågående endring blir til en avsluttet historie når det flyttes inn i kunsthallen. De bærer vitterlig tydelige spor av aktivitet, men her blir det til en ganske streng museal innretning.
Andrea Zittel ”A-Z Wagon Station customized by Guy Green” at A-Z West, 2011, Gjengitt med tillatelse av Magasin 3.
Det er i stedet sammenstillingen av noen enkeltverk i første etasje som blir den mest interessante del av utstillingen. Verk som står i en mer konkret forlengelse av hendenes budskap. Håndens arbeid er for Zittel en kombinasjon av teori og praksis, og de tredimensjonale billedrelieffer som hun viser sammen med klesplaggene alle er heklet. Objektenes rand i svart og offwhite gir dem nesten et etnografisk utseende – som fra Amerikas urbefolkning som går over i veggenes mettede jordfarger.
Disse gir faktisk en klarerer og mer tiltalende anelse om hvordan livet på Zittels arbeidsplass i ørkenen kan føles. Rommene på Magasin 3 blir en total gestaltning der til og med utseende på den ujevne øvre kant på veggene virker uttenkt. Og minner om en struktur som Zittel har anvendt på tidligere utstillinger.
Verkenes fellesnevner er deres bruk og retning. Det er ikke overraskende at Zittel til og med arbeider med performance. Hun har en side på vimeo.com hvor en av filmene viser hvordan en gruppe mennesker i et gallerirom synes å bevege seg som i et forutbestemt system; fremover og 90 grader til siden. Samme prinsipp som brukes i hekling, eller som veiene skrider frem i ørkenen.
Selv om en kritiker skal gå ut fra at de verk som er å se på en utstilling, blir jeg nysgjerrig på denne interesse for bevegelse i Zittels kunstskap og spør meg selv hvordan en performance i Magasin 3s åpne sal i underetasjen kunne fungert. “Cultch” heter en annen av Zittels filmer som finnes på nettet. Den viser nærbilder av et par hender som forsiktig utforsker hverandre og stenene rundt omkring. Jeg ser hvordan de snører opp et garnnøste, som en alvorlig leg mellom en voksen og et barn. I bakgrunnen høres det lyse skriket av en rovfugl. Plutselig er jeg i ørkenen.