Faren for total kollaps

Tillit og samspill synes å være de tema som binder sammen Jan Christensens utstilling på Sørlandets Kunstmuseum.  På en overbevisende måte får den meg til å reflektere over vårt samfunn.

Jan Christensens utstilling åpnet på Sørlandet Kunstmuseum 15. oktober. På omtrent samme tid var det protester omkring i vestlige hovedsteder under parolen «Occupy Wall Street».  Det er naturligvis ikke en sammenheng mellom de to hendelser, men begge belyser på hver sin måte de samme temaene: tillit, samarbeid og faren for total kollaps.

Den mest sentrale verdi i det moderne samfunn er tillit. Vi stoler på den eller det ukjente idet vi reiser med fly, betaler med kort, sender en e-post eller plukker opp telefonen.  Ideen om at man «ikke gjør eller bruker noe man ikke forstår» er for det moderne mennesket mer eller mindre umulig. Man kommer ikke igjennom dagen uten å forholde seg til en rekke dingser, systemer eller kommunikasjonsmidler man ikke forstår.  Hvilket krever en stor grad av tillit.

Det mest sentrale symbol på dette er økonomien. Når en seddel eller transaksjon har en verdi er det fordi vi stoler på dem som står bak den, altså nasjonalbanker, banker eller kredittselskaper.  Hvis tilliten til banker ryker har vi en finanskrise. Når nasjonalbanken ikke er troverdig har vi Hellas og eurokrise.  Selve symbolet på den frie økonomi, dollaren, kan sies å ha pekt på dette paradokset indirekte som «In God We Trust». For uten tilliten lurer faren for total kollaps. Og på samme måte som markedet har mistet tilliten til Hellas og føler seg litt usikker på Italia, har OWS mistet tilliten til banker og politikere.

Relativ verdi
Utstillingen på SKMU er satt sammen med verk Christensen har laget over tid. Det første verket du møter, gitt at du går samme vei som meg, er verket Relative Value (2007) som består av 1000 10 eurosedler. Da Christensen laget verket ville det ha en verdi på henimot 100.000 kroner hvis du rev av sedlene og plasserte dem i banken. I dag er verdien på cirka 79.000 og hvis euroen kollapser under vekten av Hellas, Irland, Italia, Portugal og Spania (Piigs) vil den nominelle verdi elimineres.  Det betyr jo ikke at verket blir verdiløst, fordi kunsten har en verdi i seg selv, og en markedsverdi som er uavhengig av den kostnad som knyttes til dets fremstillelse.  Men det gjør verket nesten enda mer interessant fordi det viser en «relativ verdi» som faktisk kan kollapse, noe dollaren eller kronen ikke vil gjøre.

Det kan også tenkes at publikum bestemmer seg for å rive med seg en euro før det er for sent.  Den første versjonen av verket med 1000 hundrelapper ble stjålet; hva som skjedde med verket er ikke godt å si, men man skal ikke utelukke en «total kollaps». Å ha verket hengende er i øyeblikket basert på en gjensidig tillit mellom kunstner, museum og publikum. Vi tar denne tilliten for gitt, men hadde verket hengt på Wall Street idet en gruppe fra OWS gikk forbi er det ikke gitt at tilliten hadde holdt.

Samtykke

På motsatt side finner vi veggmaleriet Yessirnosir (2011). Maleriet danner et mønster av de to uttrykkene «yes sir», «no sir».  Der penger er blodstrømmen i vårt samfunn danner de to ordene basis i enhver transaksjon, de fleste handlinger, eller kommandoer. Idet du går inn i en butikk og vil ha noe – «yes sir», kan du låne toalettet – «no sir».

I militæret er det eksempler på et rangsystem som det er livsfarlig å ikke stole på.  De eksplisitte ja og nei kan på en måte sees på som 0 og 1 systemet i en datamaskin, spesielt mengden av det.  For det er et ja eller nei som utløser de fleste av våre daglige handlinger; kjøpe kaffe og mat, ta bussen, ikke forville seg inn i jentegarderoben eller gå under et stillas. Helt unntaksvis hører man «vet ikke», noe som stopper handlingen. Alle stoler vi på at alle andre følger disse beskjedene når vi handler, hvis ikke risikerer vi igjen total kollaps.

Steady as she goes
I to andre verk ser vi noe av det samme. Interrupted Space Continuum (# 1) (2010) består av fire hengende kasser med brus. Tidligere er verket vist med øl men på norske offentlige museer er det ikke tillatt. Kassene henger i rep fra himlingen som det er festet en planke til. Til hver ende av denne bjelken er det festet to planker i tau som det igjen henger to kasser fra. De beveger seg i rommet og ser ustabile ut.

Publikum kan ta en brus, men hvis det skal fungere skikkelig må man ta en brus fra hver kasse, forsiktig og helst samtidig, ellers kollapser det. Med øl ville selvsagt eksperimentet vært større, men museet stoler neppe nok på publikum til å sette i gang et slikt eksperiment.

Det siste verket i denne salen er derimot det som har kommet nærmest kollaps, eller der Christensen i størst grad har latt tilfeldighetene spille inn. I Camera Study (# 26, 18, 30) (2008) har han latt fem personer ta et bilde av seg selv mot et speil. De har fått beskjed om at de kun kan ta ett bilde, men gir du fem personer et digitalkamera foran et speil, ja så forholder de seg ikke til en beskjed eller kommando.  Resultatet er mange bilder. Umiddelbart begynner jeg å lete etter hvem som har tatt de ulike bildene, jeg prøver å finne et system.

Verket kan også sies å eksemplifisere det motsatte av «relativ verdi». Der pengene reflekterer en verdi fordi de har en begrenset mengde, har fotografiet blitt ubegrenset på grunn av digitalfotoet. Før ville man forholdt seg til et fotoapparat med ærefrykt; i dag er det leketøy hvis kaos kunstneren må håndtere.

Fra teori til praksis
I det neste rommet går vi fra teori til praksis. For hvis alt går som kunstner og museum ønsker skal vi i det første rommet bare reflektere over problemstillingene som presenteres. I det andre kan vi som samfunnsborgere prøve dem ut i praksis.

Her finner vi Onomatopoeia(2011), et samarbeid med Anders Fjøsne.  Dette er fire «lydbokser» som hver inneholder tre lydavspillere. Det blir 11 lydkilder totalt.  Lydene kan du styre fra instrumenter på boksene, som alle er plassert likt men med ulike funksjoner på «miksebordet». Boksene er hvite og rene, og gir meg assosiasjonen av en forvokst iPod i retrostil satt inn i et litt lavt klubbord. Når du bruker et instrument blinker det i en lampe. Det hele er meget stilig, og det er en assosiasjon som preger hele denne utstillingen; det er rent, elegant og gjennomtenkt. På mange måter som et velfungerende samfunn.

Men Onomatopeia er lagt opp slik at ingen kjenner seg igjen i «lydboksen». Det vil være like lett, eller vanskelig, for enhver å teste dem. Selv slo det meg at instrumentene var i en ugrei høyde, du må ned på knær for kunne operere dem. Slik blir det en dobbelt sperring mot å bruke dem; for det første at man er i et museum og for det andre at man må innta posisjoner som folk vil legge merke til.

Det spennende er å se hva som skjer når instrumentene brukes. Jobber man sammen kan man lage noe som minner om Berlin-disco, med mange blinkende lys – nesten så det ville vært fristende å stjele en øl fra naborommet, hadde det enda vært øl i de kassene for hvem vil vel ha eplejuice.  Jobber man hver for seg vil det bli kaos – som i dette verket er et resultat. Men verket er også avhengig av at publikum bruker det, for at det skal komme til liv som verk.  Det betyr at publikum, som med nesten alt annet i vårt samfunn, må bruke ting vi ikke forstår, og er vi i en gruppe må vi prøve å samarbeide med folk vi ikke kjenner.  Slik sett overlater museet og Christensen verket i våre hender, slik som det teoretisk gjøres i den første avdelingen.

Christensen har sammen med SKMU laget en meget elegant utstilling. På et vis summerer den opp en del av de mest interessante problemstillinger vi står ovenfor i dag, og ironisk nok gjorde hendelsene lørdag utstillingen mer relevant enn jeg tenkte da jeg så den torsdag 13.10.