Almost Nothing

Katarina Löfström vil lage filmer som vi forstår uten å bruke intellektet. Kunstforum vandret rundt med henne i utstillingen på Oslo Kunstforening.

Den svenske videokunstneren og skulptøren Katarina Löfström har har skiftet fra å lage kommersielle videoer til kunstneriske videodokumentarer av lys og skygge.
– I motsetning til reklamefilmer, hvor du må formidle noe på 30 sekunder, vil jeg med mine nye filmer gi avbrekk fra å måtte forstå alt i en kontekst. Man skal ikke behøve å alltid bruke intellektet , man trenger ikke å kunne sin kunstteori, man skal kunne sette seg ned og bygge sin egen forståelse.

De troende
Videoen Young Believers fra 2011 viser backstage-arbeidet til et skyggeteater, filmet i minimalistisk svart-hvitt film.

– Young Believers portretterer et skyggeteater som jeg oppførte med Svenska Riksteater, og turnerte med i 2002. Stykket hadde handling, men kameraet (videoen-red.) registrerer bare skuespillernes forberedelser og arbeid bak scenen . Publikum sitter foran scenen og ser ikke kameraet. Jeg har lenge filmet „dagbokfortegnelser” som sier meg noe, sier Katarina til Kunstforum.

Videoen Young Believers kan tolkes som et portrett av samspillet mellom personer som utfører et ritual, et ritual som skaper samhørighet gjennom samarbeid. Ved å filme arbeidet backstage avsløres en illusjon, man ser bak de mindre bestanddelene som utgjør helheten. Det er noe folk skaper sammen, de lager en illusjon av et fellesskap, ut av en jobb de deler. Men dette er uttrykt på et språkløst vist, bare ved å avbilde det kollektive ritualet.

– Jeg vil helst ikke bruke ord, da hadde jeg blitt forfatter. Bildene er mitt språk, og jeg vil gjerne forholde meg ordløs så langt det går i prosessen det er å lage et verk, sier Katarina.

Ensomhetens øy og morse-budskap
Det neste værelset inneholder videoen An island fra 2002, og installasjonen Loop (The End) fra 2006. Videoen består av flyktige lys som reflekteres på en usynlig overflate. Dette er et produkt av Katarina`s interesse for synspersepsjoner, hvordan blikket tolker det vi ser.

– Det er en abstraksjon av et slags shangri-la som finnes langt borte. Men jeg hadde ønsket ikke å formidle følelsen av glede eller oppspilthet, det er heller betraktelsen av noe vakkert på avstand, en følelse av vemod over noe langt borte.

Det er ikke lenger lett å gjette seg til at disse abstrakte, fargerike lyspunktene egentlig er lysene av et tivoli på Gröna Lund i Stockholm som reflekteres i vannet.

– Tittelen refererer til at tivoliet ligger på en øy, noe som er langt borte, noe uoppnåelig. Begrepet „øy”
inneholder jo noe ensomt og ubegripelig.

Verket reflekterer også noe av kunstnerens sinnstilstand. Hun bodde i Berlin og lengtet hjem til Sverige da denne videoen ble laget. Følelsen av vemod og lengsel blir aksentuert av installasjonen Loop (The End), som består av et nøste med lyspærer som blinker morse-budskapet „end” om og om igjen. Dette verket ble opprinnelig laget i forbindelse med en utstilling om Francis Ford Coppola`s film Apocalypse, og tar utgangspunkt i filmmusikken til The Door`s, låten The End.

– Jeg liker paradokset i at meningen The End loopes uavbrutt.
Det er en historieslutt som aldri tar slutt.

Gamle venner og bønner
I det tredje rommet spilles videoen Hanging out with an Old Friend (Venice) fra 2011. Det viser bildene fra et håndholdt kamera som filmer rundgang gjennom rommene på en antikk leilighet i Venezia. Noen ganger dukker detaljer opp i premier plan, slik som en gammel lysekrone. Det gir både følelsen av å leke gjemsel med en gammel venn, eller av det spøkelsesaktige fraværet av en venn.

– Jeg vil at det skal være en dobbelthet der, det kan være en underflyktig lek eller sorg. Det kan like mye være en ide man søker, som en person. For meg er det viktig at verkene mine er en plattform for flere fortolkninger
skapelsen av verket var i seg selv en vennskapshandling, et samarbeid: det var filmet i en italiensk leilighet som kunstneren ikke har personlig tilknytning til, men en gammel venn var tilstede og hjalp henne med innspillingen.
Mens Young believers handler om et større fellesskap, handler Hanging out with an Old Friend om intimitet, eller mangelen derav, alt etter hvordan man velger å tolke det.

Sammen med videoen stilles installasjonen Rosario fra 2006 ut, en krans med lyspærer som blinker i morse. Den første versjonen av dette verket var flere hundre meter langt og ble laget for lokalene til European Patent Office i München. Katarina ønsket å kombinere referanser til tre berømte oppfinnelser i verket: lyspæren til Thomas Edison, vekselstrømmen oppfunnet av Nikolai Tesla og morsekoden av Samuel Morse. Tittelen refererer til bønn og meditasjon som en forandret sinnstilstand der ideer fødes.

– Bønnesituasjonen har funksjon som motivator til å formulere dine målsetninger i livet. Man behøver ikke være religiøs for å benytte seg av det. Jeg følte det passet for patentkontoret, fordi det er en stor institusjon som er bygd rundt menneskers visjoner. Visjonene kommer fra rommet mellom drøm og årvåkenhet, bønn og meditasjon, sier Katarina.

Rosario blinker morse-budskapet „Eyes open” og „Wide awake”. Dette er kommandoen som brukes for å bringe en pasient ut av hypnotisk transe. I psykiatrien brukes hypnose for å bringe til sinnets overflate minner og og ideer som er bortenfor språket. Disse kan da hentes inn i det bevisste igjen.

Som de tidligere kunstverkene kan også Rosario tolkes som et uttrykk for relasjoner, spillet mellom nærhet og fjernhet som skaper samhørighet mellom mennesker. Fra drømmene fødes det produkter som mennesker benytter seg av, noe som gagner fellesskapet.

Nesten ingenting
I de foregående verkene kan man se problematikken rundt samhørighet og kommunikasjon ta form på en ordløs og symbolsk måte. I forhold til denne sammenhengende tematikken representerer det siste verket noe atypisk, noe som er litt utenfor forholdet til de andre kunstverkene.

Almost Nothing (2005-2011 under arbeid) er en serie med formørkede vindusskjermer som dekker alle vinduene til Oslo Kunstforening. I kantene til skjermene er det plassert fargede filter, som filtrerer sollyset og lar det gløde i mange farger.

– Almost Nothing handler om å tydeliggjøre det som er, ved å utestenge nesten alt, bortsett fra et glimt av noe annet ved å ta bort veldig mye informasjon, uttaler kunstneren.

Resultatet skaper fred og følelsen av noe transcendent. Man kan nesten si at man får en god følelse av å sitte i rommet med mangefargede lys. Effekten oppnås ved at lysfiltrene ikke blinker, som de ville ha gjort i et diskotek, men lyser permanent, og fargeeffekten er dempet og rolig.

Det er et fredfylt akkompagnement til de andre kunstverkene, som berører på en vemodig og ordløs måte noe sentralt i menneskets vesen, ønsket om fellesskap og smerten over illusjoner.

06.10-06.11.2011