Den amerikanske fotografen Diane Arbus (1923–1971) er kjent for sine nærgående portrettfotografier, ofte av personligheter som skiller seg fra mengden. Utstillingen på Peder Lund viser at det er flere sider ved hennes kunstnerskap.
Diane Arbus, installasjonsbilde, Courtesy of Peder Lund
Det er ikke ofte man har sjansen til å ta de virkelig gode, historisk sentrale fotografene i øyensyn i Oslo. Enten vises de på Preus museum i Horten, eller så vises de ikke i det hele tatt i Norge.
Med Peder Lunds utstillingsprogram i 2011 er derimot saken en annen. Når galleriet nå presenterer et knippe fotografier av den amerikanske fotografen Diane Arbus så føyer utstillingen seg inn i rekken av flere av samme kaliber. I januar viste galleriet de nye arbeidene til Catherine Opie, og i vår ble de fargesterke fotografiene til William Eggleston presentert.
Samtidig er det verdt å merke seg det er Arbus’ sine barn og «estate» som har full råderett over hennes enorme produksjon, og de styrer dette arkivet med jernhånd. Svært få fotografier offentliggjøres utover de som allerede er publisert. Arkivet etter henne er enda ikke ferdig gjennomgått, og estaten vil ha full kontroll over det materialet som offentliggjøres.
Ikke bare de andre
Når man nevner navnet Arbus så tenker nok de fleste på fotografier av eneggede tvillinger, forvokste kjemper på besøk hjemme hos mor, nudister på familieferie og andre personligheter som fremstår som både pussige og annerledes. Men er det egentlig det?
Diane Arbus “Nudist lady with swan sunglasses, Pa”., 1965. Courtesy of Peder Lund. Copyright © The Estate of Diane Arbus
Det er klart at hverken kjemper eller siamesiske tvillinger, ei heller eneggede tvillinger, er hverdagskost. Og kanskje enda mindre i 1960-tallets USA. Så når Arbus setter seg fore å dokumentere disse, så må man nok forvente at noen reagerer.
Susan Sontag beskylder Arbus i boken Om fotografiet for å fremstille de portretterte på en hensynsløs og avslørende måte. Og det er nok mye takket være denne beskyldningen at Arbus forbindes med særingene i samfunnet. Sontag omtaler faktisk flere av de Arbus portretterte som «[…]en paradegang av assorterte vanskapninger og grensetilfeller – de fleste av dem stygge; i groteske eller ukledelige antrekk; fotografert i dystre eller golde omgivelser – mennesker som har stanset opp for å posere for fotografen og ofte for å stirre direkte og troskyldig på tilskueren.» (Susan Sontag, Om fotografiet)
Sett i relasjon til dette utsagnet, som har skapt en oppfatning av Arbus’ fotografier som har fulgt henne siden hennes død, og som er det som fremheves mest i litteratur om henne, så er det opplysende å gå på en utstilling hvor man får se fotografier man ikke i første omgang forbinder med Diane Arbus.
Tverrsnitt av et kunstnerskap
Det kjennertegner Arbus at hun var en fotograf som konstant gikk rundt med både ett og to kameraer på seg til enhver tid, hvilket gjenspeiles i utstillingen. Variasjonen i motivene spenner fra de velkjente portrettene til mindre kjente motiver som landskapsfotografi og blafrende aviser.
Hun var tiltrukket av hverdagen, så som barn, mødre, kjærestepar. Disse ble ofte fotografert hjemme, i sine egne trygge omgivelser. Et eksempel som man kan se i utstillingen er A widow in her bedroom (1963). Andre verk viser de mer prosaiske øyeblikkene, som Windblown newspaper, N.Y.C.(1956). En blafrende avis på bakken i Central Park, og en tilsynelatende ubetydelig detalj hentes frem.
Diane Arbus “A widow in her bedroom, N.Y.C”., 1963. Diane Arbus. Courtesy of Peder Lund. Copyright © The Estate of Diane Arbus
Det viser seg i utstillingen at også menneskeløse landskapsfotografier var blant motivene Arbus fotograferte, som man kan se i A rock in Disneyland (1962) og A house on a hill (1963).
Men man får også se begynnelsen på Arbus’ interesse for de mer sære motivene – for selv om det ikke er rett å holde henne ansvarlig for kun å fotografere særingene, så er det ingen tvil om at de utgjør en stor del av hennes motivkrets.
Siamese twins in a carnival tent (1963) viser en glasskrukke stående i et sirkustelt med siamesiske tvillinger på, og gjenspeiler en interesse for det som er annerledes. Et annet kjent fotografi er Exasperated boy with toy hand grenad, N.Y.C. (1962) hvor det er tydelig at gutten poserer, samtidig som det anstrengte og krampaktige ansiktsuttrykket hans får en til å lure om det er noe galt med ham.
Diane Arbus “Siamese twins in a carnival tent, N.J.”, 1961. Diane Arbus. Courtesy of Peder Lund. Copyright © The Estate of Diane Arbus
Dermed viser utstillingen et tverrsnitt av Arbus’ produksjon, hvor variasjonen i hennes motivkrets, en konsekvens av å alltid gå rundt med kamera, kommer tydelig til syne.
Det ekte?
Arbus ba ofte sine subjekter om å posere. Men det var aldri snakk om å redigere motivene i etterkant. En sort kant rundt flere av fotografiene i utstillingene beviser dette; papiret rundt selve bildet har blitt eksponert for lys og viser at hele utsnittet er tatt med.
Fotografiene som nå vises på Peder Lund er såkalte «vintage» fotografier; de er Arbus’ egne kopier hun har kopiert selv i mørkerommet. Den eksponerte sorte rammen rundt går igjen i flere av fotografiene, som et varemerke, dog ikke bare for Arbus, men for enhver fotograf som ønsker å påpeke at man ikke manipulerer fotografiene sine. Særlig gjaldt dette for dokumentarfotografene.
Dokumentarist
Motivvalgene gjenspeiler det faktum at Arbus var en dokumentarfotograf. Hun var med på å etablere dokumentarfotografiet innenfor kunstens kontekster, godt hjulpet av John Szarkowski, sjef for fotografiavdelingen på Museum of Modern Art i New York i perioden 1962–1991.
Szarkowski kuraterte i 1967 utstillingen New Documents, hvor han inkluderte Diane Arbus, i tillegg til Lee Friedlander og Garry Winogrand. På hver sin måte reflekterte de ulike former for dokumentarfotografi, men viktigst av alt var de med på å befeste dets posisjon.
Og det er i kraft av det dokumentariske man må se Arbus’ fotografier, ikke bare som forsøk på å presentere samfunnets «utskudd» og pussige mennesker. Arbus, i likhet med Friedlander og Winogrand, representerte en direkte og uredd form for dokumentarfotografi, som hadde til hensikt å formidle øyeblikk ved det moderne livet, behagelige så vel som ubehagelige, gjennom et kritisk og observant blikk, uten å være sentimentale.
Friedlander gjorde dette gjennom sobre, ofte menneskeløse utsnitt av verden; Winogrand knipset vilt og frenetisk fra hofta uten en gang å se i søkeren, mens Arbus gikk tett på menneskene og stilte dem gjerne opp. Men mer enn at dette dreide seg om særingene i samfunnet hadde hun et blikk for det skjøre og uperfekte. Rent teknisk jobbet hun med mellomformatkamera, som i seg selv fordrer en langt tregere fotograferingsprosess, og dermed får fotografiene et annet uttrykk enn for eksempel de frenetiske til Winogrand.
Dokumentarfotografiet har en lang tradisjon, i USA som i Europa, men i USA settes det ofte i sammenheng med Walker Evans og hans oppdrag for FSA (Farm Security Administration) med å dokumentere forholdene innbyggerne levde under etter depresjonen, slik at man kunne forbedre forholdene.
Med New Documents ble det klart at hensikten ikke lenger var å fotografere for å forandre; det dreide seg om å fotografere for å kjenne til og vise frem. Og konsekvensen av dette er nettopp fotografier som for eksempel Diane Arbus sine; direkte, uredde og utilslørte utsnitt av alle sider ved samfunnet.
Og uavhengig av om motivene er nudister eller kjærestepar, Disneyworld-rekvisitter eller aviser, er Arbus’ fotografier som ikoner å regne. Når denne utstillingen i tillegg viser relativt ukjente sider ved et kunstnerskap er den også som et lite stykke fotohistorie å regne.
Utstillingen vises til 8. oktober 2011.