Sommerens utstilling på Blaafarveværket gir en unik anledning til å drøfte to spørsmål: Hva forener og skiller Zorn og Nerdrum på denne utstillingen? Var Anders Zorn også en kitschmaler, etter de kriterier som Odd Nerdrum har satt opp?
Anders Zorn, “Badande Kullor” 1906, gjengitt med tillatelse fra Blaafarveværket
Utstillingen viser oss Zorn som vi kjenner ham, med fargekraft, heftige strøk og nær innpå sine personer. Nerdrum, derimot, viser seg ikke frem slik vi kjenner ham. Han er betydelig mer neddempet i fargebruk og komposisjonene er roligere. Det er som Nerdrum av respekt for en beundret kollega har gitt avkall på noen av kraften i sine egne malerier. Det er litt skuffende.
Hva forener og hva skiller Nerdrum og Zorn?
Det er overraskende mye som skiller de to malerne, og lite som forener dem. De to mest påfallende forskjellene gjelder samfunnssyn og kvinnesyn.
Anders Zorn maler ut fra et borgerlig perspektiv, i et samfunn med tydelige klasseforskjeller. Han opptrer som representant for den privilegerte klasse, og det er for denne klassen han maler. Hans modeller lever bekymringsløst, og maleren tar ikke noen problemer inn over verken seg eller betrakteren. Det forsterkes av den feiende flotte malemåten. Alt er vakkert, både mennesker, deres kropp eller klær, og de miljøer de opptrer i. Det er søndags- og sommerstemning i motive. Zorn er den herskende klasses maler, på en tidsepoke som lett lar seg bestemme både ut fra malermåte og motiver.
Odd Nerdum maler et klasseløst samfunn, utenfor noen kjent sivilisasjon og derfor utenfor tiden. Deres klesdrakt virker arkaisk og tidløst, og de peker ikke mot bestemte sosiale roller. Hans mennesker bærer på bekymringer som ikke springer ut av konflikter dem i mellom, men kanskje bare av det å være mennesker.
Nerdrums malerier er ikke påtenkt en bestemt samfunnsklasse, heller ikke den han selv er medlem av. Menneskene inngår ikke i noe sosialt hierarki. Menneskene på maleriene er sin malers likeverdige. Kunstnerens sosiale posisjon lar seg ikke lese ut av motivene, uten at maleren selv er en aldrende mann. Nerdrums mennesker er selvberoende, ikke underlagt en bestemt sosial orden.
Odd Nerdrum, “Selvportrett som kriminell”, 2011, gjengitt med tillatelse fra Blaafarveværket
Forskjellig kvinnesyn
Zorn ser på kvinner med et maskulint, nesten lystent blikk. Han maler for menn som pirres av å betrakte nakne spenstige ungpikekropper eller vakre kvinner i kostbare kostymer. Kvinnene er der for å bli begjært av menn, noe malerienes heftige fargebruk skal stimulere til. Det sensuelle er fremtredende. Bondestandens unge piker er nakne, borgerskapets kvinner er kledd i kostbare gevanter, bondekoner har fargerike bunader. Menn er nesten fraværende som motiv.
Anders Zorn, “Le Tub”, 1888, gjengitt med tillatelse fra Blaafarveværket
Nerdrum maler kvinner, menn og barn sett med medlidenhet og bekymring, som om de trenger beskyttelse. Noe mannlig begjær er fraværende. Hverken stemning eller fargebruk skal pirre betrakterens blikk. Betrakteren er ikke definert som en mann. Kvinner portretteres ikke fordi de er vakre, men fordi de er mennesker, ofte kunstnerens omgangskrets. Et beskyttelsesmotiv er ofte til stede. Menneskene der ber i sin uskyld om vår sympati og forståelse, ikke om vår beundring.
Zorns kvinner utfører hverdagslige handlinger vi er fortrolig med, når de da ikke står modell. Nerdrums mennesker gjør noe, men ikke noe vi lett kan kjenne igjen fra egen erfaring.
Standpunkt
I Zorns malerier kan vi tolke hvor maleren står i forhold til det billedrom som fremstilles. Maleren er alltid i samme rom som modellene, enten det er i landskapsrom eller innendørs. Det bringer også betrakteren inn i det samme rommet. Det ligger en realisme i dette, som skaper nærhet mellom betrakter og modell. Det er som vi kan rekke ut hånden og ta på deres klær eller hud, som er beskrevet med stor stofflighet og besnærende lysvirkninger. Denne romlige illusjon øker malerienes evne til å pirre og overbevise.
I Nedrums malerier kan det virke som maleren har stått utenfor det rom der handlingen foregår, som om maleren ikke har delt rom med sine modeller. Malerens ståsted er uvisst. Det gir større distanse mellom betrakter og den situasjon eller det menneske som fremstilles. Den manglende romlige realisme retter oppmerksomheten mer mot menneskenes situasjon og handlinger enn mot menneskene selv. Maleriene fremtrer mer som fantasier, men ikke slike man selv kan fantasere seg inn i.
Kitschens krav til maleriet
I innledningen til boken ”Kitsch. Mer enn kunst” siteres et utsagn av George Frederick Watts: ”Min hensikt er ikke primært å male et bilde som skal behage øyet, men å peke på store tanker som skal tale til fantasien og hjertet, og som skal vekke alt det edleste og beste i mennesket”. I lys av et slikt formål for kitsch-maleriet synes Zorn ikke å strekke til i samme grad som Nerdrum.
Et annet krav som Nerdrum selv stiller i boken er at ”Kitsch forholder seg til det sensuelle og tidløse”. Zorn er på denne utstillingen mer sensuell enn Nerdrum, som på sin side er mer tidløs. Et annet utsagn fra Nerdrum er at ”Kitsch tjener livet og henvender seg til det enkelte mennesket”. Begges malerier gjør det, men Zorn synes også å tjene en bestemt sosial og kulturell klasse, og kanskje også menn i større grad enn kvinner. Fordi Zorn innbyr til menns begjærlige blikk på kvinner (slik ”Sigøynerpiken” gjør), kan det kanskje sies at Nedrum i større grad oppfyller et annet krav til kitsch vi finner i boken: ”I kitsch skildres mannesker med respekt uansett alder og sosial status”.
Nerdrum oppfyller kitschens krav til maleriet noe bedre enn Zorn. Odd Nerdrum er en glitrende maler, som behandler mennesker med respekt. Men han har glitret mer enn han gjør på Blaafarveværket.